Reisebrev nr. 11
Hei. Nå har vi akkurat stått opp på avreisedagen, og i går ble det såpass sent at reisebrevet gikk helt i glemmeboken. Vi tok det litt rolig fra starten i går også, og tante og Christian reiste til elektromarkedet klokka halv 11. En time reiste mamma og jeg sammen med onkel og Christoffer. Da hadde tante handlet fotoveske, og Christian hadde visst prutet rått for tante på denne veska. Dette er noe han liker. Vi kikket rundt etter headset til han også, og han prutet bra, men det ble likevel for mange penger for ham nå.

Etterpå reiste vi til Namdamun, det er byens største marked, og rimeligste, og der handlet vi litt forskjellig. Du får se når vi kommer hjem.

Vel hjemme på hotellet igjen begynte vi å pakke, og da vi hadde fylt Christians koffert med ting vi hadde kjøpt her, og litt i mammas, hadde vi fått alt i koffertene. Deretter gikk vi opp til onkel og tante, og tok en kaffekopp og snakket litt om hvordan vi skulle gjøre ting i dag. For nå skal vi ut og spise frokost sammen. Onkel og tante skal reise tidlig til Holt for å hente Jonas, mens Christoffer skal vente her sammen med oss før vi også reiser bort til Holt.

Det er fordi fosterfaren til Christoffer må på jobb, at onkel og tante reiser bort så tidlig at de får hilst og sagt farvel til ham også. Vi kommer bort med taxien, slik det var avtalt fra børjan av.

Da blir det drosje rett til flyplassen, og etter innsjekking der har vi litt tid før ombordstigning og flyturen starter.

Nå gleder vi oss alle sammen til å komme hjem til Norge igjen.

Reisebrev nr. 10
Hei.

I går kveld ble vi enige om å ta det litt rolig fra begynnelsen av i dag. Det betydde at vi ikke hadde noen planer før på formiddagen. Christoffer ringte klokka 10, og da jeg fikk snakke med tante, ble vi enige om å møtes ved T-banen halv ett for å ta en guidet tur til Changdeokgung, hvor vi skal få med oss Secret Garden. I går hadde vi endelig fått kjøpt litt grovt brød, så nå ville vi (jeg) helst spise frokost på rommet, men det ville ikke tante, så frokost og lunsj i dag spiste vi hver for oss. Onkel ringte litt før vi hadde tenkt til å reise, og fortalte at Christoffer sov, og ikke hadde lyst til å gjøre noe annet på en stund, så vi utsatte turen med to timer.

Dermed forsvant hele formiddagen, men det var i grunnen litt deilig å bare sløve litt innimellom også. Vi gikk opp og snakket med onkel og tante, og lurte på om de ville ha lunsj med oss, siden planene ble forskjøvet, men det passet ikke, så Torhild, Christian og jeg gikk ut på leting etter passende lunsjsted på egenhånd.

Siden jeg visste om en japansk restaurant bak hotellet, skulle vi sjekke ut den først. Der luktet det fisk, så til og med jeg mistet i grunn matlysten. Dermed gikk vi videre ut på leting, og fant en slags coffey/whiskey/food-sjappe. Der hadde de toast, og vi tenkte vi kunne ta det, og så heller spise litt mer senere.

Når maten kom, var det full pakke, med speilegg, syltetøy, peanøttsmør, tomater og skåret kinakål, og en tre fire store loffskiver. Det var adskillig mer mat enn vi regnet med, men det gjorde godt.

Da vi kom til palasset var vi spent på hva slags guide vi skulle få nå. Det var en dame som gikk rolig fra sted til sted, og fortalte med mikrofon og høyttaler i beltet, om palasset. Det fungerte veldig greit. Hvis du ikke passet på selv, gikk du glipp av informasjonen her.

Det var et flott palass, som er en del av verdensarven. Det vil si at dette palasset står på en liste som FN har satt opp, over de viktigste severdighetene i verden. (Geirangerfjorden ble tatt med på denne listen i sommer.)

Secret Garden, eller Biwon, som det egentlig heter var fantastisk flott, og vi fikk tatt en del bilder der.

Vi fant også noen andre nordmenn vi kom i prat med, og det viste seg at dette også var noen som var her for å adoptere. Vi skal visst sitte sammen på flyet hjem.

De tok noen bilder for oss, så vi alle ble med på et bilde fra Biwon.

Etter denne rundturen, som jeg syntes var riktig så fin, skulle vi se Lotus Lanterna Festival Parade. Dette var det tante hadde snakket mest om, og det skulle vi selvfølgelig se alle sammen. Det var en skikkelig festparade, med voksne og barn som hadde det gøy med å gå i tog med lykter de sannsynligvis hadde laget selv av papir og små lommelyktpærer eller telys.

Noen lanterner var større, og skikkelig store figurer. For eksempel elefanter, buddhaer, løver og ildsprutende drager.

Etter to og en halv time var opptoget fortsatt ikke ferdig, men da var Christoffer sulten, så vi reiste og fant en restaurant med en slags italiensk meny. Etter å ha spist, tok onkel, tante og Christian drosje hjem, mens mamma og jeg gikk bort på festplassen før vi tok T-banen hjem. Nå tar vi kvelden, og skal farte litt rundt i morgen også, før vi må pakke og gjøre klart til hjemreisen.

Reisebrev nr. 09
Hei.

I dag var vi på guidet tur igjen. Vi skulle på en halvdagstur og få se ”The blue house”, som er presidentpalasset, gyeonbokgung, som var keiserpalasset til tidlig på 1900-tallet, vi skulle inn i et buddhisttempel, m.m. Torhild var ikke i form i dag. Hun hadde nesten ikke sovet i natt, og hadde feberverking i kroppen og var feberhet da vi reiste, men hun ville ikke gå glipp av denne turen vi hadde så store forhåpninger til.

Det startet med at vi ventet på bussen vår i en halv time, og i bussen ble det ikke sagt noe særlig, for guiden telte oss en sju åtte ganger før hun skulle ta betalt.

Da sa vi fra om at vi hadde fått rabatt fra forrige tur, og det måtte kontrolleres med byrået, så det var lite informasjon å få fra guiden før vi var nesten framme. Da pekte hun på de hotellene vi kjørte forbi, og fortalte navnene på dem.

Etter hvert begynte det å bli mye politi i gatene, og vi så ikke noen russ her, så tante spurte hvorfor det var så mange i dag. Da fortalte guiden at det var fordi vi nærmet oss ”the blue house”. Nå må dere følge med, for nå kommer det snart på venstre side, der var det. Nå skal vi se Gyenbokgungpalasset.

Her er the blue house, og nå ser du like mye som vi har sett av dette presidentpalasset.

Dermed var forventningene senket en del hakk til hva vi skulle få se resten av dagen.

På Gyeonbokgung stoppet vi bilen, men guiden sprang fra oss, og ventet på til alle var kommet fram til første severdighet før hun skyndte seg å si det hun skulle, og løp til neste, der hun ventet til alle var framme. Slik fortsatte det igrunn hele turen, så vi prøvde heller å få litt informasjon om hva vi så, og valgte ut bilder vi ville ta på egenhånd.

I buddhisttempelet var det messe på gang, og vi følte at vi forstyrret da vi gikk inn der og tok bilder. Derfor ble det lite ut av akkurat det der, og så fikk vi se noen instrumenter de spiller på en gang i mellom. Det var stort sett det vi fikk ut av denne omvisningen, så vi håpet lunsjen med Jonas sine fosterforeldre ville redde denne dagen for oss.

Det gjorde den.

Vi ble hentet av fosterfaren og fostermoren på Holt, og Jan Egil, Christine og jeg kjørte med fosterfarens bil. Det var en luksusutgave Hyundai ikke engang har importert til Norge. Torhild og Christian kjørte drosje sammen med Jonas og fostermoren. Vi stoppet på restaurant og spiste galbi med andre ingredienser enn vi hadde prøvet tidligere. Dette var faktisk enda bedre. Jeg fikk også prøvd noen bitte små blekkspruter. Mot slutten av måltidet fikk vi nudelsuppe som Torhild ble veldig glad i, og Christoffer fikk ikke nok. Det var en helt kald suppe, og nudlene hadde en konsistens så Christian og onkel orket ikke å spise særlig av den. Det var en suppe vi begynte å spise med pinner!

Etter hvert kunne vi også drikke den fra bollen, og da fikk den litt mer smak. Etterpå reiste vi hjem til fosterforeldrene, og de bor i en liten leilighet ca 20 minutter utenfor Seoul sentrum. De har masse fine blomster, og pent møblert, med litt sånne fancy vanngreier i stua.

Vi klarte å konversere noe, til tross for at de nesten ikke snakket engelsk, men etter hvert kom en bror, med sine tre døtre og den enes kjæreste, så kom en annen bror, som er engelsklærer.

Disse jentene syntes det var veldig gildt med Christian, og de utvekslet e-mailadresser og ønsker å holde noe kontakt via e-post.

Deretter gikk samtalene bedre, og han fortalte at han er lærer i engelsk grammatikk, og har aldri før fått muligheten til å praktisere engelsk.

Vi pratet masse, og spiste koreanske frukter og koset oss veldig helt til Christoffer måtte i seng. Alle er i grunnen enige om at dette var en dag med dårlig start, men som var utrolig vellykket alt i alt.

Reisebrev nr. 08
Hallo.


I dag var det legesjekken, og vi skulle være med til Holt for å passe Christoffer mens onkel og tante var inne og så på Jonaskontrollen.

Det var fort gjort, men det tok litt tid etterpå, for fostermoren syntes tydeligvis det var festlig å møte oss, og hun pratet med oss via tolk, og hun forsvant plutselig, så tante satt der med Jonas, og ante ikke hvor fostermoren var blitt av.

Christoffer lærte å legge penger på kaffeautomaten, så da fikk alle kaffe. Både de som ville ha og de som ikke hadde lyst på.

Det ble mange bilder og små filmsnutter i dag også. Etterpå reiste vi og spiste galbi hele gjengen, til og med fostermor og Jonas. Hun syntes det var veldig festlig å se hvordan vi slet med pinner og salatblader, men jeg tror nok vi fikk godkjent.

I morgen er vi bedt hjem til henne og mannen hennes. Vi fikk beskjed av sosialarbeideren som fungerte som tolk i dag at vi bare måtte smile og spise det vi fikk servert.

Huff!

Under lunsjen fikk Torhild lirket ut av fostermoren at det kom nok til å bli galbi i morgen også. Da slapp litt av skrekken for hva som skjer i morgen. Vi sa hade til Jonas og fostermoren hans halv to, og vi hadde egentlig tenkt å overvære en drilloppvisning av ”garden” som går hver fredag klokka to, men det rakk vi ikke. Derimot rakk vi en etter min mening kort, og etter Christoffers mening veldig laaaaang runde i War memorial of Korea. Etter denne runden sa vi hadet til onkel og tante og Christoffer, for de skulle shoppe, mens Torhild skulle legge seg, og Christian og jeg skulle kjøpe digitalt fotoapparat til Trym der vi kjøpte fotoapparatet ditt. Vi fant makent kamera som vårt, til en rimelig pris, men fikk ikke kontakt med Trym, så vi måtte glemme hele denne handelen.

Da Christian og jeg kom tilbake til hotellet, reiste vi på italiensk restaurant sammen med Torhild, og spiste middag.

Etter middagen skulle jeg ta ut noen penger, og valgte å gå en litt annen rute hjem igjen. Da klarte jeg å gå surr i himmelretningene, og forvillet meg inn i feil retning et stykke. Det endte med at jeg måtte spørre om veien tilbake til hotellet. Dette var jeg skeptisk til, for jeg hadde fått høre at seoulianerne ikke skjønte noe når vi skulle si hotellnavnet, men det gikk veldig bra.

Reisebrev nr. 07
Hei!!!!

I dag var vi tidlig oppe og vi ble hentet klokka 9 og skulle til Korean Folk Village. Der var det mye og se på, som gamle hus og hvordan de levde for 200 år siden. Vi fikk en guided tur rundt i ”landsbyen” sammen med to amerikanske jenter. Vi vet ikke helt hvor gamle de var, men ca 20-25 år (Christian (jeg) trudde de var 16-20 år). Første gang Christoffer så hu ene dama, løpte ha rett mot hu og skulle bli løftet opp. Dette skjedde flere ganger i løpet av turen, han ble veldig glad i denne jenta, og ble veldig lei seg når hu måtte dra. Det var mye stress på denne turen helt til forestillingene. Den første forestillingen var det mange menn som danset rundt i sirkel med trommer å langt band på hue som de snurra på. Den andre forestillingen var mange jenter som hoppa på en megadumple (ikke samtidig) og ble spretti opp av den andre som landa på andre sia. Noen hoppa i tau, andre tok saltoer og noen hoppa bare rett opp og ned. Den tredje forstillingen var en sprek ungkar som enten hadde susp, eller så hadde han ikke baller. Han var linedanser og hoppa og spratt på lina, og landa på alle slags kroppsdeler. Den fjerde, og siste forestillingen skjønte jeg ikke bæret av, men det var en mann og en dame som gifta seg.

Matretten i denna ”landsbyen” var bulgogi, ikke heeeeelt overraskende. Christoffer blei fort ferdig og skulle like over til den ene jenta.

Etter lunsjen fikk vi hele 20 minutter til å suse rundt og se på alt som var å se på. Vi fikk først kjøpt en is hver, og så farta vi rundt til en mann som laga godteri. Der tok resten av de 10 minuttene vi hadde igjen av de 20 minuttene.

Når de siste 10 minuttene av de 20 minuttene hadde gått, gikk tiden ganske fort. Vi følgte etter guide-dama vår, Angela og hun klarte ikke si V og F, og bytta om på L og R, så ting ble ”Belly Pine” (Verry fine), eller som jeg ville sagt ”Extlemary hald to undelstand” (Extremaly hard to understand)

På bussturen stoppa vi innom en Athystfabrikk og kjøpte kjede til 3 mødre (Farmor, bestemor og mamman til tante). Vi spurte også Angela om hun kunne sleppe oss av på Seoul Tower (N Tower), og det kunne hu. Dette var en spennende tur og fikk tatt masse bilder derifra, skulle bare hatt kameraet ditt der med bedre zoom enn det tante hadde med seg. Vi var alle sultene tror jeg, jeg var hvertfall skrubbsulten. Så vi kjøpte oss en muffins alle sammen for å få noe mat i magan. Vi tok taubanen ned fra tårnet og fant en taxi og ble kjørt til City Hall. Der fant vi et spisested og spiste oss stappmette. Christoffer fikk bruk for sin sjarmør der, og ble venn med to jenter som satt på bordet ved siden av, og en del av mannskapet (eller dameskapet + 1 mann). Han fikk også bruk for sjarmøren sin på toget hjem igjen, og fikk enda to nye jentevenner.

Erobret: 1 mann og 9 damer/jenter

Tja, vi må hvertfall legge oss nå. For vi skal passe på Christoffer imorra tilig fordi Jonas ska på legesjekk klokka 11 på mårran.

Reisebrev nr. 06
Hei!

Nå tror jeg nesten vi kan ta kvelden tidlig en dag. Klokka er bare så vidt 9, og vi har ikke tenkt å gjøre mer i kveld. Christian har fått sin andre frappucino i dag og er fornøyd.

Planen for i dag var Nanta. Du har sikkert sett/hørt om de kokkene med litt sånn stomp-show som onkel og tante har snakket om. Men det begynte ikke før sent, så vi skulle hentes på hotellet ti over tre. Før det var mamma og jeg ute og shoppet mens Christian ble igjen på hotellet for å skrive på særoppgava si. Det han fikk skrevet mens vi var borte står i mellom hakeparentesene * nederst på mailen. Christoffer fikk også en fridag, så det var bare oss to som var av gårde i dag. Nå har vi gjort unna det som sto på lista vår. Vi har fått handlet prinsessesko til Malin og T-skjorte til Thomas. Vi (jeg) håper å få en tur til Namdamun-markedet, men det er jeg ikke sikker på om vi rekker. Er det noe du har kommet på, og som du ønsker at vi skal se etter for deg?

Bildet er fra T-baneinngangen på Dongdamun.

I god tid før vi skulle hentes var vi tilbake, og fikk med oss alle de andre på en lunch. I dag ble det italiensk på en restaurant hvor de trengte fem forsøk på å regningen riktig og all maten på bordet.

På nanta var det riktig festlig. Rytmene satt som de skulle selv om maten de laget neppe ble spiselig. Det var imponerende å se hvordan de behandlet kokkeknivene sine. Grønnsaker ble kuttet i skiver uten underlag, og alt ble gjort i fengende takter. Etter hvert ble jeg også trukket opp på scenen, og da fikk jeg med meg en souvenir ikke alle andre har.

Nå har vi vandret rundt i hotellets nærmiljø for å finne spiserestaurant for middag, men vi endte opp med nachosnacs til noen og chips til andre. Deretter var det for så vidt kvelden, og så langt har vi kommet nå.

Reisebrev nr. 05
Hei.

I natt hadde ingen av oss sovet særlig bra. Vi var stadig våkne, og hadde ikke særlig lyst til å våkne i dag. Klokka ringte åtte for vi skulle til DMZ. Klokka ti over 9 ble vi henta av en van som skulle kjøre oss til turoperatøren, men stoppet underveis for å plukke opp et par svensker som også skulle være med på turen. Faktisk var de ganske trivelige disse svenskene.

Vi fikk masse historieundervisning av en guide som ikke kunne si ”F” eller ”v”, og som hadde ganske spesiell uttale på en del andre ord også, men vi skjønte jo noe av det han sa. Jeg skal ikke gjenta alt her, men Korea lider fortsatt av den kalde krigen, og situasjonen mellom russiskkontrollerte Nord-Korea og amerikanskkontrollerte Sør-Korea er fortsatt veldig spent. Derfor er grensen mellom disse strengt bevoktet av soldater på begge sider.

I mellom landene er det en 8 km bred sone hvor det kun finnes en eneste landsby, Freedom Village. De som bor der har 86 000 amerikanske dollar skattefritt i året, men bor veldig risikofylt. Det hender ofte at det forsvinner noen derfra, og man mener det er nordkoreanere som kidnapper dem.

Vi stoppet for å spise bulgogi (Koreas nasjonalrett), underveis, og nå begynner noen å bli litt lei av koreansk mat. Det er andre gang vi spiser bulgogi her, og dette var bedre enn sist.

For å komme til denne grenseposten vi skulle, måtte vi gjennom to passkontroller, og vi måtte skrive under på at hverken Sør-Korea, USA eller FN var ansvarlige for våre liv, og at vi ikke skulle peke, vinke eller gjøre noen brå bevegelser mens vi var på grenseposten.

Der fikk vi se ”rock soldiers” stå ”rock steady”, noe som betyr at de står dønn stille i kampklar posisjon hele tiden.

Bildet er fra forhandlingsrommet, der Nord-Koreas representanter sitter på den ene siden av forhandlingsbordet, og Sør-Koreas representanter på den andre. Midt på bordet er det 3 mikrofoner som tar opp alt som skjer i rommet, så vi fikk streng beskjed om ikke å si noe politisk der.

På nord-koreansk side av grensen har de satt opp en propagandaby. Der er alt større, høyere og finere enn i Sør-Korea. For eksempel har Sør-Korea en 100m høy flaggstang ved grensen, mens Nord-Korea har verdens største på 160 meter.

Mens vi var der, var tante og Christoffer igjen i Seoul, på et kjempestort kjøpesenter med et stort akvarium. Christoffer har vært helt i fistel hver gang vi har gått forbi restauranter og lignende der dem har levende fisk til utstilling, så dette var nok midt i blinken for han. Middagen i dag var pizza på pizzahut.

Etter middagen samles vi på rommet til onkel og tante for å planlegge hvordan vi skulle bruke resten av tiden her. Vi vil gjøre så masse, og har så liten tid.

Christian har brukt kvelden til å skrive særoppgave.

Reisebrev nr. 04
Annyong Haseyoh Det betyr hei på koreansk.


I dag var den første store dagen på turen vår. Vi skulle møte Jonas. Forventningene var store, og i natt var jeg nede i resepsjonen og prøvde å bestille blomster som de stolte foreldrene og storebror skulle få når de hadde møtt Jonas. Det lot seg dessverre ikke gjøre, så vi fikk se om vi kunne finne på noe annet i stedet. Jan Egil ringte klokka 9, og da skulle vi spise frokost på hotellet i dag. American Breakfast i Korea består av corn flakes, stekt egg og bacon og toast. Corn flakes var helt normalt som hjemme. Når resten kom, var jeg glad jeg bestilte eggene stekt på kun en side. De andre bestilte scrambled eggs, og fikk eggerøre som var halvblandet med smør, så ingen av de andre spiste eggene sine. Så fikk vi kaffe etterpå, og min doble espresso smakte slik den skulle.

Etter å ha spist, hadde vi et par timer på oss før vi skulle gå over til Holt. Når vi hadde tatt heisen opp, gikk jeg bare ut, og inn igjen, for å ta heisen ned igjen. Da prøvde jeg på nytt å bestille blomster til rommet til onkel og tante. Nå var alt så mye lettere, og blomstene ble bestilt til klokka to.

Når jeg kom opp på rommet igjen, satt Christian der med PC’en. Og Christian og jeg lette etter morsomme filmklipp på internett, som han kunne ha på spilleren sin, mens mamma prøvde å sove litt. Hun begynner å få vondt i halsen, og vi lurer litt på om det er en betennelse på gang der.

Vi hadde avtalt å møtes klokka halv ett, sånn at vi hadde en time på oss til å spasere over til Holt. Men når klokka passerte tolv, hadde ikke onkel og tante lyst til å vente lenger. Kvart over sto de i resepsjonen og ringte oss, og vi begynte å flytte på oss mot Holt. Når vi hadde begynt å gå fikk vi beskjed om at blomstene var fine, og at det var en stor bukett. De hadde først trodd at det var fra hotellet, men så kjente onkel igjen skrifta mi, så vi ble avslørt på den.

Det ble litt film ut av veien til Holt, og Christian filmet hele seansen under møtet med Jonas. Du får nok se hele den timen senere. Jeg lånte EOS’en til tante og tok en drøss med bilder, og mamma skulle passe på Christoffer innimellom tåretørkingen sin.

Vi fikk hilse på både fostermor, fosterfar og fostermormor. De syntes det var kjempegøy med Christoffer. Christoffer spurte til og med om å sitte på fanget til fosterfar. Det var utrolig stas for han. Jonas fikk være mye hos den nye mamman og pappan sin, og til og med litt hos tante og onkel. Christoffer oppførte seg veldig fint, men viste noen tegn til sjalusi. Når Christine spurte om Christoffer ville ha med seg Jonas hjem, svarte han ”Eeeeehhhhhhmmmmmmmmmmmm”. Noe endelig svar fikk vi ikke da, men senere tror jeg han svarte definitivt JAH!

Neste møte med Jonas blir til fredag, da onkel og tante skal være med under legesjekken. Da skal nok ikke vi andre være med.

Etter en slik fin opplevelse skulle vi spise. Det er en koreansk restaurant like ved Holt, der man spiser på koreansk vis. Dvs at en sitter på gulvet, med lavt bord og får bare pinner og skje å spise med.

Jan Egil hadde bestilt galbi til alle, og vi var veldig spente. Onkel mente å huske at dette var kjempegodt, og var spent på om han husket riktig. Vi andre var spent på om det var godt i det hele tatt. Det var det så absolutt. Dette var kjempegodt for den som turte å smake på de forskjellige greiene.

Midt på bordene var det en slags grill, og rundt denne ble det fylt helt opp med småskåler fulle av rar mat. Det var en skål med salat, men ikke noen tallerken å spise av. Salatbladene fungerte som wraps, og ble fylt med kjøtt, ris og div. grønnsaker. Det var skikkelig godt.

Denne dagen var egentlig bare planlagt for møte med Jonas, men vi tok en tur til Sinadong. Det er en handlegate for antikviteter, kunst og forskjellig håndverk. Der kjøpte vi en liten Buddha i tinn, og kveldsmat på Burger King. Deretter gikk turen hjem for å legge oss tidlig. I morgen skal tante være igjen i Seoul med Christoffer, mens vi andre reiser til grensa mot Nord-Korea, og DMZ (DeMilitarazed Zone). Denne turen er vi spent på.

Reisebrev nr. 03
Hei. I dag våknet vi når tante ringte kl. 10. Christoffer hadde sovi lenge i dag, og tante ringte med en gang de våknet.

Planen i dag var å kjøre buss. Vi skulle ta en tourbus rundt i Seoul, sånn at vi fikk en enkel rundtur, og se en del. Da touren skulle begynne, satte det i gang med et voldsomt regnvær, og bussrutene dugget så vi ikke så mer enn i den luken vi tørket. Da vi kom til technomarkedet ville vi ut og kikke. Gjett hva som skjedde da vi kom inn i første butikken.

Vi fant masse fint, og vi kjøpte et digitalt fotografiapparat, type Nikon D50. Vi kjøpte også et objektiv, 18 – 75 mm, og et objektiv 70 – 300 mm. Håper du blir fornøyd med dette

Litt senere fant Christian en MP3-spiller som kan alt utenom å koke kaffe. Nesten.

Nå har jeg fått litt tid ved PC’en, ellers har Christian holdt den opptatt fram til nå med å flytte musikk.

I dag fikk Jan Egil sin favorittmat da vi spiste middag på Thank God It’s Friday, med doubleglased ribs på menyen. Vi andre ble inspirert av hans lovord om denne maten, så vi måtte jo forsøke det vi også. Det var absolutt godt, selv om jeg ikke ble like frelst som Jan Egil.

I dag blir det forholdsvis tidlig kvelden (Klokka er 0:30), for i morra skal vi møte Jonas kl. 13:30. Da skal vi ta det rolig tidligere på dagen.

Reisebrev nr. 02
I dag sto vi opp klokka 7, ½9 og 9. Gjett rekkefølgen selv. Vi skulle møte familien Andersen klokka ti for å reise til ’88 Olympic Stadion. Der tok vi masse bilder og en god del video. Det var et flott anlegg, og Christoffer løp og løp, så løp han litt til. Vi traff en mann som ga Christoffer karameller, og han syntes det var moro at vi kom fra Norge. Han visste om Lillehammer og bikings (Wikings). I dag skulle det være en stor kamp der. (Vi aner ikke hva slags kamp, men de gikk rundt med ballongklubber og lagde reklame for den). Christoffer gikk bort til en av dem, og klarte å tigge seg til en sånn. Den lekte han mye med, før vi måtte ta den fra ham for å komme videre.

Etterpå skulle vi til Lotte World, men fant ikke noen T-banestasjon, så da prøvde vi oss på bussen. Det er ikke noe lurt hvis du ikke er godt kjent i Seoul eller skjønner skriften her veldig godt. Bussjåføren kunne ikke engelsk, så en passasjer hjalp oss med å finne ut om bussen gikk dit vi skulle.

Når vi kom på bussen så vi at alle skilter og rutebeskrivelser sto kun på koreansk, så vi var veldig spente på hvordan vi skulle finne ut når vi skulle gå av.

Da kom samme passasjer oss til unnsetning igjen, og hjalp oss med å gå av på rett sted.

Først måtte vi ta ut noen penger, og vi lette voldsomt for å finne en minibank som virket for oss utlendinger også. Når vi hadde gitt opp, og bestemt oss for å spise først, fant vi en. Lunchen i dag var bulgogi. Det er kjøtt som stekes/kokes og spises med ris og forskjellige andre grønnsaker i salatblad. Det var godt, men ikke sånt jeg blir så mett av.

Lotte World er et stort opplevelsessenter delvis innendørs. Ganske likt sånn som vi hadde på Circus Circus i Las Vegas. Mens vi sto og kikket på et opptog der, kom to pene koreanske jenter og kapret Christian. En av deres venner skulle ta bilde av dem sammen med den høye, kjekke, lyshårede gutten. Etter dette har vi lagt merke til at mange koreanere snur seg og kikker veldig på Christian. Jeg tror ikke han er så veldig fornøyd med det lenger.

Vi kjørte et par karuseller der, men det var heller tamt bortsett fra en innendørs berg- og dalbane. Den var kort, men med mye G-krefter på kort tid. Det mest interessante der, en Gyro-drop, det er en sånn en som heiser deg sytti meter opp, snurrer rundt, og slipper deg ned. Den var til service akkurat i dag.

Etter en kaffepause i Lotte market, ble det en laaaaaang tur rundt i dette enorme kjøpesenteret. Vi arbeidet oss gjennom hver eneste etasje opp til og med 9ende. Det var mye forskjellig å ta på, og der holdt vi på til klokka ble sent.

Når vi kom tilbake til hotellområdet, der vi skulle spise pizza, var alle spisesteder stengt. Dermed måtte vi ned i dagligvaren for å finne mat. Vi fant noe som så ganske greit ut, men det viste seg å være ferdig smurt, så vi må nok ta en ny tur ut nå etterpå igjen.