Kapittel 5
Arven
Dette essayet begynte med å stille Trotskis prognoser om verdenssituasjonen etter Den andre verdenskrig og den faktiske tilstand opp mot hverandre. Dette ble etterfulgt av en beskrivelse av hvordan det store flertallet av trotskister lukket øynene for virkeligheten mens de forble tro mot Trotskis ord, og på denne måten avvek fullstendig fra hans ånd. Trotski kunne rettmessig ha sagt: ‘Jeg har sådd dragetenner, men høstet lus.’ Hvorfor skjedde dette? Hvorfor oppførte Mandel, Pablo og andre ledende trotskister, som var veldig seriøse og langt fra dumme, seg som de gjorde og levde i en fantasiverden? Grunnen var at i løpet av mange år med "svart reaksjon" — med nazisme og stalinisme — befant trotskistene seg veldig isolerte med knapt noe innpass i arbeiderklassen. Ved å være så lenge i ørkenen, tørste på vann, ga de etter for hallusinasjoner, og de så et fata morgana med grønne trær og en verden full av vann.
Ved å prøve å være tro mot essensen i lærdommene til Marx, Lenin, Luxemburg og Trotski, og komme på bølgelengde med den virkelige situasjonen i verden etter Den andre verdenskrig, så gjorde den Internasjonale Sosialistiske tendensen et forsøk på å utvikle tre elementer i historien: definisjonen av det stalinistiske Russland som statskapitalistisk, hvilket forklarte dets lange stabilitet og endelige fall; den lange oppgangsperioden i vestlig kapitalisme som hadde røtter i den permanente våpenøkonomien men som inneholdt såkornene til framtidige kriser; og en forklaring på Maos og Castros seire ved hjelp av avbøyd permanent revolusjon.
Fantes det praktiske bånd i den virkelige verden som betydde at det fantes et bånd mellom disse tre teoriene? Det fantes faktisk. Overlevelsen og styrken til det stalinistiske regimet i Russland var nøkkelen til de to andre utviklingstrekkene.
Først av alt spilte stalinistisk påvirkning en avgjørende rolle i å forhindre at de dype politiske og sosiale spenningene på slutten av Den andre verdenskrig ble til proletariske revolusjoner. De sosiale spenningene på det europeiske kontinentet var mye skarpere og dypere nå enn på slutten av Den første verdenskrig, som utløste revolusjoner i Russland, Tyskland, Østerrike, Ungarn og nesten-revolusjonære situasjoner i en rekke andre land. Hvis noen slik åpen revolusjon ikke fant sted i 1945 var det på grunn av de kommunistiske partiene. Ved å bruke deres politiske innflytelse var de stalinistiske lederne i stand til å spille en avgjørende rolle når det gjaldt å demme opp for revolusjonens stigende tidevann og i å forsvare kapitalismen.
Eksemplene Frankrike, Italia og Tyskland illustrerer potensialet som gikk tapt. I august 1944 var det Motstandsbevegelsen, ledet av Kommunistpartiet, som frigjorde Paris fra nazitroppene: de fikk dermed plutselig full kontroll. Sammenlign kommunistene med rivaliserende politiske grupperinger. Gabriel Kolkos The Politics of War [Krigens politikk, o.a.] forklarer at: ‘Gruppene innenfor Motstandsbevegelsen som ideologisk sett var gaullister utgjorde alltid et lite mindretall. I mange nøkkelområder av Frankrike eksisterte de knapt i det hele tatt.’ Sosialistpartiet manglet på tilsvarende måte folkelig oppslutning:
Sosialistene hadde vært partiet par excellence i Den tredje Republikk, og deres instinktive hengivenhet for å forbli i politikken, selv etter Vichy, resulterte til slutt i at partiet ekskluderte to tredjedeler av dets medlemmer av Nasjonalforsamlingen på grunn av kollaboratørvirksomhet og kompromittering. Etter 1941 forsvant bokstavelig talt Sosialistene som parti, og begynte først i 1944 å gradvis gjenoppbygge sine rekker.
Dette ryddet scenen for Kommunistpartiet: ‘Den kommunistdominerte organisasjonen i Motstandsbevegelsen, Francs-Tireurs et Partisans… var den største.’ Ian Birchall beskriver situasjonen i Frankrike som følger:
Frigjøringen av Frankrike fra nazistisk okkupasjon i andre halvdel av 1944 etterlot landet i en oppskaket tilstand. Til å begynne med hadde de sentrale styresmaktene liten kontroll over situasjonen. Frigjøringskomitéer ble satt opp i forskjellige kommuner; i Marseille begynte de lokale myndighetene et program for regionalt offentlig eierskap selv uten å ha kontaktet Paris. Folkedomstoler ble satt opp, og rundt 11 000 kollaboratører ble skutt.
Frigjøringskomitéene ble for det meste kontrollert av Det franske Kommunistpartiet, og regjeringen hadde ingen makt til å bryte inn; innenriksministeren oppfordret dem til å slutte med å handle selvstendig, men til ingen nytte. Bare ved at Maurice Thorez, lederen for Det franske Kommunistpartiet, brøt inn, kunne de bli holdt tilbake. Han insisterte:
Lokale frigjøringskomitéer må ikke erstatte den kommunale og departementelle administrasjonen med seg selv, på samme måte som Motstandsbevegelsens Nasjonale Råd ikke har erstattet regjeringen med seg selv.
Det var Maurice Thorez som, da han returnerte til Frankrike fra Moskva, utstedte appellen ‘Ett politi. Én hær. Én stat.’ Og dermed ble Motstandsbevegelsen avvæpnet. Kolko skriver:
Thorez disiplinerte det eldre militante lederskapet rundt André Marty og Charles Tillon, som han til slutt ekskluderte; han forbød streiker og forlangte mer arbeid fra arbeiderne, og godkjente oppløsningen av [Motstandsbevegelsens organisasjoner]. Han underordnet ethvert sosialt mål til målet om å vinne krigen; ‘oppgaven for Frigjøringskomitéene er ikke å administrere’, fortalte han partiets sentralstyre i januar 1945, ‘men å hjelpe dem som administrerer. De må framfor alt mobilisere, trene og organisere massene slik at de oppnår maksimal krigsinnsats og støtter den provisoriske regjeringen i å sette Motstandsbevegelsens program ut i livet.’ Kort sagt, ved det kritiske punktet i den franske kapitalismens historie så nektet venstresidens parti å motarbeide den. ‘Nasjonens enhet’, gjentok Thorez til det kjedsommelige, var ‘et kategorisk imperativ’… Partiet hjalp dem å avvæpne Motstandsbevegelsen, gjenopplive en døende økonomi og skape tilstrekkelig stabilitet til å gi den gamle orden et avgjørende pusterom — og var i etterkant veldig stolte av bragden.
Om noe, så steg revolusjonens bølger enda høyere i Italia. Pierre Broué skriver: ‘I Italia var det arbeidernes agitasjon — og ingen vil bli overrasket av å høre at det begynte på Fiat-fabrikken — som til slutt ristet grunnen under fascistenes regime og gravde Benito Mussolinis grav.’
Streiken på den enorme Fiat-fabrikken ble til en generalstreik som gjorde at regimet falt neste dag. Et år seinere:
I mars 1944… spredte en ny og enda mer imponerende protest seg gjennom det okkuperte Italia. Denne gangen var de streikendes slagord mer politiske og forlangte umiddelbar fred og en slutt på krigsproduksjonen for Tyskland. Antallet involverte overgikk de mest optimistiske spådommer; 300 000 arbeidere kom ut i Milano-provinsen. I selve byen slo trikkearbeiderne til på 1. mars og ble kun tvunget tilbake den 4. og 5. ved hjelp av en terrorkampanje mot dem. Streiken spredte seg hinsides det industrielle trianglet til tekstilfabrikkene i Veneto og de midt-italienske byene Bologna og Firenze. Kvinner og lavtlønte arbeidere sto i front for agitasjonen. På et eller annet tidspunkt i den første uka av mars la hundretusener av arbeidere ned arbeidet.
Den industrielle, politiske og væpnede kampen til den italienske arbeiderklassen rullet videre med uforminsket kraft, hvilket betydde at innen 1945 var arbeiderklassedistriktene i Torino praktisk talt forbudte områder for fascister og tyskere. Til slutt:
Innen 1. mai var hele Nord-Italia fritt. Frigjøringens folkelige og opprørsaktige karakter, som etterlot et uslettelig inntrykk på dem som hadde deltatt, ble ønsket velkommen i de fleste leire. I andre leire forårsaket det akutt engstelse. Det var et forferdelig oppgjør, der kanskje så mange som 12 000-15 000 mennesker ble skutt i det umiddelbare kjølvannet av frigjøringen. Når det gjelder de nordlige industriherrene, så hadde de håpet på en smertefri maktovergang fra fascistene til de anglo-amerikanske myndighetene. I stedet fant de fabrikkene sine okkupert, arbeiderne væpnet, og en periode på opptil ti dager mellom oppstanden og de alliertes ankomst. Noen av dem som var tyngst utsatt torde ikke å vente og rømte til Sveits. I løpet av de neste få månedene forble frykten for en nært forestående sosial revolusjon veldig sterk i kapitalistiske kretser.
Det at denne revolusjonen ikke ble til virkelighet skyldtes framfor alt kontrollen utøvd av Det italienske Kommunistpartiet. Broué skriver:
Det italienske Kommunistpartiet — den seksjonen av Den Kommunistiske Internasjonalen som er under direkte kontroll fra Moskva — gjorde tilnærmelser overfor framtredende mennesker, de fascistiske overløperne, politioffiserene og kirkens ledere, for å foreslå et kompromiss som skulle redde dem alle fra presset fra gatene i bytte mot en regjeringspost, og dermed juridisk anerkjennelse av det italienske underbruket i Moskva.
Liksom Thorez i Frankrike, så ble en nøkkelrolle spilt av den italienske kommunistlederen Togliatti, som returnerte fra et langt opphold i Moskva. Ginsburg skriver:
Idet han ankom Salerno skisserte Togliatti overfor sine kamerater, med en viss overraskelse og noe motstand som resultat, strategien som han hadde til hensikt å la partiet følge i den nærmeste framtid. Kommunistene, sa han, skulle gi midlertidig avkall på sin ofte uttrykte aversjon overfor monarkiet. De skulle isteden overtale alle anti-fascistiske krefter til å bli med i den kongelige regjeringen, som nå kontrollerte hele Italia sør for Salerno. Å bli med i regjeringen, hevdet Togliatti, var første skritt mot å virkeliggjøre det overordnede målet for perioden — nasjonal enhet stilt overfor nazistene og fascistene. Kommunistenes hovedmål måtte være frigjøringen av Italia, ikke en sosialistisk revolusjon.
Togliatti insisterte på at krigsårenes enhet skulle, hvis mulig, videreføres inn i perioden med gjenoppbygging. Denne storkoalisjonen skulle omfavne ikke bare sosialistene, men også Kristelig-Demokratene (DC). I en tale i Roma i juli 1944 karakteriserte han DC som et parti som i sine rekker hadde ‘en masse av arbeidere, bønder, intellektuelle og unge mennesker, som i hovedsak deler våre framtidsønsker, fordi de i likhet med oss ønsker et demokratisk og framgangsrikt Italia’.
I april 1944 argumenterte Togliatti for at partiene i Komitéen for Nasjonal Frigjøring skulle sverge troskap til kongen og bli med i regjeringen til Marskalk Badoglio. Han hadde vært øverstkommanderende under Mussolini og leder for de italienske troppene som invaderte Abyssinia i 1935. Togliatti ble til og med en av Badoglios ministre!
I Tyskland var revolusjonær kamp enda vanskeligere enn i Frankrike og Italia, men likevel var det selv her et uoppfylt potensiale for revolusjon. Det er riktig at nazistisk undertrykking gjorde at enhver motstand mot Det tredje riket var ekstremt vanskelig, men dét var bare én side av likningen. Potensialet for å slå tilbake ble også systematisk undergravd innenfra i den anti-nazistiske leiren. Katastrofalt politisk lederskap fra det reformistiske Sosialdemokratiske Partiet (SPD) og framfor alt Kommunistpartiet (KPD) under stalinistisk kontroll etterlot tyske arbeidere bitre og forvirrede idet Hitler ble tillatt å komme til makten uten at en finger ble løftet mot ham.
Undertegnelsen av Hitler-Stalin-pakten i 1939 knuste pågangsmotet til de tyske kommunistene som utgjorde den eneste massemotstanden mot nazismen. Et tegn på dette var at Gestapos beslagleggelser av undergrunnsløpesedler falt fra 15 922 i 1939 til bare 1277 i 1940.
Selv da krigen var underveis så de alliertes taktikk ut til å være beregnet på å fraråde oppstand mot Det tredje riket og isteden produsere en tilbakeholden lojalitet. I Øst hevdet Stalin å utkjempe den ‘Store Patriotiske Krigen’ og målet endret seg fra å omfatte det nazistiske regimet til å omfatte samtlige tyskere. Russlands anti-tyske og i praksis rasistiske propaganda underminerte utviklingen av en motstandsbevegelse rettet mot nazistene. Igjen og igjen gjentok Ilya Ehrenburg, der han skrev i den russiske presse, setningen ‘Den eneste gode tysker er den døde tysker’. Jeg minnes en kort artikkel av ham der han beskrev hvordan en tysk soldat, stilt ansikt til ansikt med en russisk, rakk opp hendene og sa, ‘jeg er sønn av en jernsmed’ — det finnes ikke noe bedre uttrykk for identifisering med arbeiderklassen! Hva var reaksjonen til den russiske soldaten? Ehrenburg skriver: ‘Den russiske soldaten sa, "Du er en tysker og ansvarlig for tyskernes forbrytelser", og grov deretter bajonetten sin inn i brystet til den tyske soldaten.’
Tyske soldater endte Den første verdenskrig med revolusjon mot Keiseren, men under Den andre verdenskrigs betingelser dukket det ikke opp noe slikt opprør, for som en soldat formulerte det: ‘Måtte Gud forby at vi taper krigen. Hvis revansjen kommer over oss vil vi få det tøft.’
Men likevel var kimen til revolusjon der. På slutten av Den andre verdenskrig ble undertrykkelsens tunge lokk løftet bort fra tyske arbeidere, og de ble gitt en reell mulighet til å uttrykke seg selv. Det som ble avslørt var oppsiktsvekkende. En gigantisk bevegelse av antifascistiske komitéer, eller ‘Antifa’er’, sveipte over Tyskland idet hvert nye område ble frigjort fra nazismen. Det fantes godt over 500 av disse komitéene, som var fullstendig dominert av arbeiderklassen. I en kort periode, mellom fellingen av det nazistiske regimet og gjeninnsettelsen av ‘orden’ ved de allierte okkupasjonsmaktene (Russland i øst, Storbritannia og USA i vest), var arbeiderne frie i dobbelt forstand. Ikke bare hadde det nazistiske tyranniet forsvunnet, men Gestapo-styret hadde midlertidig forstyrret den lammende påvirkningen til både de reformistiske sosialdemokratiske lederne og det stalinistiske Kommunistpartiet.
Antifa’ene vokste eksplosivt. I Leipzig (Øst-Tyskland) var det 38 lokalkomitéer som hevdet at de hadde 4500 aktivister og 150 000 tilhengere. Til tross for forstyrrelsene som krigens ødeleggelser skapte (befolkningen hadde for eksempel falt fra 700 000 til 500 000), så dukket opptil 100 000 mennesker opp på Antifa’enes 1. mai-demonstrasjon i 1945. I Bremen (Vest-Tyskland), en by der 55 prosent av hjemmene var ubeboelige og en tredjedel av befolkningen hadde flyktet, var det 14 lokale grupperinger, som oppga å ha 4265 medlemmer. Fjorten dager seinere var tallet 6495. Mange Antifa’er ble organisert på arbeidsplassene. En forsamling av arbeidsplassrepresentanter innbefattet 360 delegater fra 56 gruver og mange andre foretak i det sentrale Ruhr-området kort tid etter frigjøringen.
Antifa’ene var fast bestemt på å rive ut nazismen. Det ble igangsatt streiker som forlangte en utrenskning av nazistiske aktivister. I Bremen og andre steder ble bygningene til den nazistiske fagforeningen, Den tyske Arbeidsfronten, overtatt. Konsentrasjonsleirfanger som vendte tilbake ble huset i de ledige rommene til nazi-aktivister, og de mest beryktede blant de sistnevnte ble overlevert til myndighetene. Stuttgart gikk videre og satte opp sine egne ‘revolusjonære domstoler’.
Det hersket en oppfatning om at bare ved at arbeiderne utførte jobben selv så kunne nazismen virkelig bli fjernet for godt. Prince Regent-gruva i Bochum oppfordret til en politisk generalstreik og lanserte slagordet ‘Lenge leve Den røde hær’, ikke med henblikk på de sovjetiske styrkene, men til opprørskraften i den tyske revolusjonen i 1918-23. Det ble videreført en oppfatning om at ‘i den framtidige staten vil det ikke lenger finnes arbeidsgivere som tidligere. Vi må alle organisere det og arbeide som om foretaket er vårt!’ Noen steder tok arbeiderne over fabrikkene sine og ledelsen rømte. Antifa’er satte opp sine egne fabrikkmilitser og erstattet politimestre og borgermestre med sine egne kandidater. Situasjonen i Stuttgart og Hannover ble beskrevet som at det rådet ‘dobbeltmakt’, der Antifa’ene hadde satt opp sine egne politistyrker, overtatt en rekke høye lokale stillinger og begynt å drive lokale tjenester, som forsyning av mat.
Øyenvitnerapporten til en tjenestemann fra USA er verdt å sitere i sin helhet:
I vidt spredte områder under en rekke forskjellige navn og tilsynelatende uten noen forbindelse med hverandre, dukket det opp anti-nazistiske enhetsfrontsbevegelser kort tid etter nazi-regjeringens kollaps… Selv om de ikke har noen kontakt med hverandre viser disse grupperingene en oppsiktsvekkende likhet i måten de er sammensatt på og i programmet deres. Initiativet for deres dannelse ser i hvert tilfelle ut til å komme fra folk som var aktive under nazi-perioden og som i en eller annen form var i kontakt med hverandre… Fordømmelse av nazistene, forsøk på å forhindre en illegal nazistisk undergrunnsbevegelse, av-nazifisering av sivile myndigheter og privatindustri, forbedringer i boligstandarden og matforsyningene — dette er de sentrale spørsmålene som opptar de nylig dannede organisasjonene… Den riktige konklusjonen er derfor at disse miljøene representerer den spontane sammenkomsten av antinazistiske motstandskrefter, som var maktesløse så lenge terrorregimet eksisterte.
Rapporten fortsatte med å sette venstresidas aktiviteter, som vektla at betingelsen for en ny start var å rykke opp alle spor av nazismen, opp mot høyresidas, som ‘konsentrerte seg om å forsøke å bevare alt som fremdeles kunne brukes av Hitler-regimets ruiner’.
Dessverre kunne Antifa’ene bare eksistere på hvert sted i noen få uker fordi de ble motarbeidet ikke bare av okkupasjonsmaktene (inkludert den russiske hæren), men av stalinister i arbeiderbevegelsen. De ble forbudt så snart okkupasjonsmaktene fikk et fast grep på det lokale området. Dette gjaldt like mye for den russisk-kontrollerte østlige sektoren som for den vestlige. Antifa’ene ble oppløst med samtykke fra begge arbeiderpartiene. Etter Yalta-avtalen aksepterte det stalinistiske KPD at de vestlige allierte hadde full rett til å kontrollere sin innflytelsessfære, og det ville heller ikke tolerere noen uavhengig handling i Øst. I Vest hadde det reformistiske SPD ingen interesse av å fremme noen revolusjon. Perioden det dreier seg om var således kort — kun noen få uker på hvert sted i løpet av våren 1945. Likevel viste det potensialet for arbeidermakt som ble blokkert, i hovedsak av stalinisme ovenfra og nedenfra.
[ Kapittel 6 ] [ Innhold ]
