Hvorfor overlevde de stalinistiske regimene? Hvilken natur hadde ‘folkedemokratiene’ i Øst-Europa? Hva viste deres opprinnelse om det stalinistiske regimets natur? Teorien om statskapitalisme ble utviklet utfra forsøket på å besvare disse spørsmålene. Svarene definerte det stalinistiske Russland som et statskapitalistisk land.
   Det første dokumentet der undertegnede definerte Russland som statskapitalistisk var et veldig langt duplisert dokument på 142 sider skrevet i 1948 med tittelen ‘The Class Nature of Stalinist Russia’ [Det stalinistiske Russlands klassenatur, o.a.]. Men for å forstå teoriens opprinnelse er det nyttig å se på ‘folkedemokratiene’, de landene som ble overkjørt av den russiske hæren på slutten av Den andre verdenskrig. Napoleon sa, ‘Une armée dehors c’est l’êtat qui voyage’ (en hær utenlands er staten på reisefot), og dette prinsippet passer bra til steder som Polen og Ungarn, hvis regjeringer ikke var annet enn forlengelser av den russiske stat. Derfor ga studiet av disse innsikt i ‘moderlandets’ regime.
   Selv om det var gjennom ‘folkedemokratienes’ briller at man klart kunne se formen til det stalinistiske Russland, så ble argumentet skriftlig formulert kun etter at ‘The Class Nature of Stalinist Russia’ hadde dukket opp. I 1950 ble ‘On the Class Nature of the People’s Democracies’ [Om folkedemokratienes klassenatur, o.a.] utgitt. Utgangspunktet her var at hvis de øst-europeiske statene var virkelige arbeiderstater, så burde en sosial revolusjon ha funnet sted der; og motsatt, hvis ingen sosial revolusjon hadde skjedd, så måtte de øst-europeiske statenes natur bli omvurdert.
   Diskusjonen ble bygd rundt Marx’ og Lenins statsteori. Marx gjentok ofte idéen om at arbeiderklassens politiske herredømme er en forutsetning for dets økonomiske herredømme. Arbeiderne kan ikke eie produksjonsmidlene kollektivt — det vil si, være den herskende klasse økonomisk sett — med mindre staten som eier og kontrollerer produksjonsmidlene er i deres hender; med andre ord, med mindre proletariatet har politisk makt.
   I så henseende er proletariatet grunnlegende forskjellig fra borgerskapet. Sistnevnte har direkte eierskap over rikdom; derfor opphører borgerskapet ikke å være den herskende klasse så lenge det ikke er ekspropriert, uansett styreform. En kapitalist kan eie sin eiendom i et føydalt monarki, i en borgerlig republikk, i et fascistisk diktatur, under et militærstyre, under Robespierre, Hitler, Churchill eller Attlee. Arbeiderne er derimot atskilt fra produksjonsmidlene, og det er dette faktum som gjør dem til lønnsslaver. Hvis en situasjon oppstår der staten kontrollerer produksjonsmidlene, men er fullstendig fremmedgjort fra arbeiderklassen, så kan de ikke være den herskende klasse.
   Noen få sitater fra de store marxistiske tenkerne illustrerer disse poengene. Det kommunistiske manifest erklærer:

… det første skrittet i en revolusjon gjennomført av arbeiderklassen er å heve proletariatet til å være den herskende klasse, å vinne kampen for demokrati.
   Proletariatet vil bruke sitt politiske herredømme til gradvis å fratvinge borgerskapet all kapital, til å sentralisere alle produksjonsinstrumenter i hendene på staten, det vil si proletariatet organisert som den herskende klasse…

   Den proletariske revolusjonen er seieren i ‘kampen for demokrati’. Arbeiderstaten er ‘proletariatet organisert som den herskende klasse’. Hvordan kunne en stalinistisk ‘sosial revolusjon’ helt og holdent innført utenfra av stridsvogner fra Den røde hær passe til den marxistiske oppfatning om den proletariske klassebevissthets rolle i revolusjonen?
   Marx gjentok hundrevis av ganger at den proletariske revolusjonen er den bevisste handlingen til arbeiderklassen selv. Derfor, hvis vi godtok at ‘folkedemokratiene’ var arbeiderstater, så motbeviste dette hva Marx og Engels sa om at den sosialistiske revolusjonen var ‘selvbevisst historie’.
   Det samme ville gjelde for Engels’ uttalelse:

Det er kun fra dette punkt [den sosialistiske revolusjonen] at menneskene, med full bevissthet, vil utforme sin egen historie; det er kun fra dette punkt at de sosiale kreftene igangsatt av menneskene i hovedsak og i konstant stigende grad vil få resultatene som menneskene ønsker. Det er menneskehetens sprang fra nødvendighetens rike til frihetens rike.

   Rosa Luxemburg må også ha tatt feil når hun oppsummerte hva alle de marxistiske lærerne skrev om proletarisk bevissthet i en revolusjon:

I alle klassekampene i fortiden, gjennomført i mindretallenes interesse, og der, for å benytte Marx’ ord, ‘all utvikling fant sted i opposisjon til de store folkemassene’, var en av de essensielle betingelsene for handling disse massenes uvitenhet når det gjaldt kampens virkelige mål, dens materielle innhold, og dens begrensninger. Dette misforholdet var faktisk det spesifikke historiske grunnlaget for det ‘opplyste’ borgerskapets ‘ledende rolle’, som falt sammen med massens rolle som passive tilhengere. Men som Marx skrev så tidlig som i 1845, ‘idet den historiske handling blir dypere, så må de deltagende massenes antall øke’. Proletariatets klassekamp er den ‘dypeste’ av alle historiske handlinger fram til vår tid, den omfavner alle de lavere sosiale lagene, og, fra det øyeblikk hvor samfunnet ble delt inn i klasser, er den den første bevegelsen som er i samsvar med massenes virkelige interesse. Det er derfor opplysningen av massene med hensyn til deres oppgaver og metoder er en uunnværlig historisk betingelse for sosialistisk handling, akkurat som massenes uvitenhet var betingelsen for de dominante klassenes handling i tidligere perioder.

   Pablo og Mandel prøvde å finne en vei utenom dette problemet ved å snakke om en ‘bismarcksk utviklingsvei’ for den proletariske revolusjonen, ved å sammenligne den med måten tysk kapitalisme vokste under det politiske styret til Keiseren og den gamle landeiergruppa — junkerne. Disse trotskistene håpet å bevise at den proletariske sosiale revolusjonen kunne bli gjennomført av et statsbyråkrati med ‘sin egen dynamikk’, uten noen revolusjonær handling fra proletariatet selv. Denne idéen, hvis tenkt fullt ut, førte til mest sjokkerende konklusjoner. Det er sant at borgerskapet tok makten på mange og forskjelligartede måter. Det var faktisk bare ett rent tilfelle der de fra begynnelse til slutt gjennomførte en revolusjonær kamp mot føydalismen, nemlig i Frankrike etter 1789. I Englands tilfelle lagde de et kompromiss med de føydale landeierne. I Tyskland og Italia, Polen og Russland, Kina og Sør-Amerika, kom de til makten uten revolusjonær kamp. I Amerika gjorde den nesten totale mangelen på føydale etterlevninger borgerskapet i stand til å unngå en anti-føydalistisk revolusjonær kamp.
   Den ‘bismarckske’ vei var ikke unntaket for borgerskapet, men nesten regelen. Frankrike var unntaket. Hvis den proletariske revolusjonen ikke nødvendigvis blir gjennomført ved arbeiderklassens egne handlinger, men ved et statsbyråkrati, så ville Den russiske revolusjon uunngåelig bli unntaket, mens den ‘bismarckske’ vei ville bli regelen. Konklusjonen ville bli at det ikke var nødvendig med noe uavhengig revolusjonært lederskap (av trotskister).
   I tillegg ble borgerskapet framvekst oppnådd ved å mobilisere massene og deretter føre dem bak lyset — uansett om det gjaldt de franske sans-culottes eller Bismarcks soldater. Hvis en proletarisk revolusjon kan bli gjennomført på denne måten, så tilsier loven om minste motstands vei at den historiske veien til revolusjon lå i at et lite mindretall skulle utføre den og der de førte det store flertallet bak lyset.
   Dokumentet ‘On the Class Nature of the People’s Democracies’ sluttet med å peke på at selv om medlemmer av Den Fjerde Internasjonalen gjentok de grunnleggende marxistiske oppfatningene — arbeiderklassens frigjøring kan bare gjennomføres av arbeiderklassen selv; arbeiderne kan ikke overta den borgerlige statsapparatet, men må knuse det og etablere en ny stat basert på proletarisk demokrati (arbeiderråd og så videre) — så fortsatte de med å kalle ‘folkedemokratiene’ for arbeiderstater.
   Bakgrunnen for dette lå i oppfattelsen av Russland som en degenerert arbeiderstat. Dersom Russland var en arbeiderstat selv om arbeiderne var skilt fra produksjonsmidlene, selv om de ikke hadde noen innflytelse over driften av økonomien og staten, og selv om de var underkastet det mest gigantiske byråkratiske og militaristiske statsapparat, så fantes det ingen grunn til at arbeiderrevolusjoner som etablerte nye arbeiderstater ikke skulle kunne gjennomføres uten arbeiderklassens uavhengige klassebevisste aktivitet, uten å knuse de eksisterende byråkratiske og militaristiske statsapparatene. Det ville vært nok for byråkratiet å være i stand til å ekspropriere borgerskapet mens de holdt arbeiderne ‘på plass’ for at overgangen fra kapitalismen til en arbeiderstat skulle bli oppnådd.
   Hvis den marxistisk-leninistiske revolusjonsteorien hadde blitt snudd på hodet da ‘folkedemokratiene’ ble ansett som en slags arbeiderstater, hva da med naturen til arbeiderstaten selv?
   Utgangspunktet for en analyse av dette emnet var en kritisk undersøkelse av Trotskis definisjon av Russland som en degenerert arbeiderstat. Kan en stat som ikke er under arbeidernes kontroll være en arbeiderstat?
   I Trotskis verker finner vi to forskjellige og ganske selvmotsigende definisjoner av en arbeiderstat. Ifølge én er kriteriet for en arbeiderstat hvorvidt proletariatet har direkte eller indirekte kontroll, uansett hvor begrenset, over statsmakten: det vil si, hvorvidt proletariatet kan bli kvitt byråkratiet ved reform alene, uten å ha behov for noen revolusjon. I 1931 skrev han:

Identifiseringen av dagens Sovjet-stat som en arbeiderstat betyr ikke bare at borgerskapet ikke kan erobre makten på noen annen måte enn ved væpnet oppstand, men også at Sovjetunionens proletariat ikke har skuslet bort muligheten til å få byråkratiet underordnet seg, eller få liv i partiet igjen og få diktaturets regime i stand, uten en ny revolusjon, med reformistiske metoder og på reformismens vei.

   Troski uttrykte denne idéen enda klarere i et brev som sannsynligvis ble skrevet på slutten av 1928 der han skrev som svar på spørsmålet ‘Er degenereringen av apparatet og av Sovjet-makten et faktum?’:

Det er ingen tvil om at degenereringen av Sovjet-apparatet er betydelig mer framskredent enn den tilsvarende prosessen i partiapparatet. Likevel, det er partiet som bestemmer. På det nåværende tidspunkt betyr dette partiapparatet. Spørsmålet koker således ned til den samme tingen: er partiets proletariske kjerne, støttet opp om av arbeiderklassen, i stand til å triumfere over partiapparatets enevelde som smelter sammen med statsapparatet? Den som på forhånd svarer at den ikke er i stand til det, snakker dermed ikke bare om nødvendigheten av et nytt parti på et nytt grunnlag, men også om nødvendigheten av en andre og ny proletarisk revolusjon.

   Seinere i det samme brevet sier Trotski:

Hvis partiet er et lik, så må et nytt parti bli bygd på et nytt sted, og arbeiderklassen må åpent bli fortalt om det. Hvis Thermidor [den reaksjonære bevegelsen under Den franske revolusjon som stoppet revolusjonsprosessen og satte den i revers] blir fullført, og proletariatets diktatur blir utslettet, må den andre proletariske revolusjonens banner rulles ut. Det er på den måten vi ville handle hvis reformens vei, som vi står for, viste seg å være håpløs.

   Trotskis andre definisjon hadde et grunnleggende forskjellig kriterium. Uansett hvor uavhengig statsapparatet kan være av massene, og selv om den eneste måten å bli kvitt byråkratiet på er ved revolusjon, er det slik at så lenge produksjonsmidlene er statseid så forblir staten en arbeiderstat med proletariatet som herskende klasse.
   Tre konklusjoner kan bli trukket av dette:

(a) Trotskis andre definisjon av arbeiderstaten opphever den første.

(b) Hvis den andre definisjonen er korrekt, så tok Det kommunistiske manifest feil da det sa at ‘det første skrittet i en revolusjon utført av arbeiderklassen er å heve proletariatet til den herskende klasses posisjon’. Videre var i dette tilfelle verken Pariskommunen eller bolsjevikdiktaturet arbeiderstater, ettersom førstnevnte ikke statliggjorde produksjonsmidlene i det hele tatt, og sistnevnte ikke gjorde det før en viss tid hadde gått.

(c) Hvis staten kontrollerer produksjonsmidlene og arbeiderne ikke kontrollerer staten, så eier ikke arbeiderne produksjonsmidlene — det vil si, de er ikke den herskende klasse. Den første definisjonen innrømmer dette; den andre unngår dette, men motbeviser det ikke.

Antagelsen om at Russland var en degenerert arbeiderstat førte uunngåelig til slutninger som var direkte motsigelser av den marxistiske oppfatningen om staten. En analyse av rollen til det Trotski kalte politisk revolusjon og sosial kontrarevolusjon vil bevise dette.
   Under borgerlige politiske revolusjoner, for eksempel de franske revolusjonene i 1830 og 1848, endret styreformen seg i større eller mindre grad, men statsformen forble den samme — ‘særskilte enheter av væpnede menn, fengsler, og så videre’, uavhengige av folket og i kapitalistklassens tjeneste.
   Men det er nødvendigvis en mye nærere forbindelse mellom form og innhold i en arbeiderstat enn i noen annen stat. Derfor, selv om vi antar at politiske revolusjoner kan foregå i en arbeiderstat, så er én ting på det rene — den samme arbeiderstaten må fortsette å eksistere som før etter den proletariske revolusjonen. Hvis Russland virkelig var en arbeiderstat, så følger det at dersom arbeiderpartiet gjennomførte en ‘utrenskning’ i stor skala i en politisk revolusjon, kunne det og ville det bruke det eksisterende statsapparatet. På den annen side, for at det tidligere borgerskapert skulle bli gjeninnsatt, kunne det ikke bruke det eksisterende statsapparatet, men ville bli tvunget å knuse det og bygge et nytt på dets ruiner.
   Var disse betingelsene oppfylt i Russland? Ved å stille spørsmålet korrekt har man halvveis besvart det. Hvis borgerskapet kom til makten kunne det helt sikkert bruke KGB, den regulære hæren og så videre. Det er ganske åpenbart at et revolusjonært parti verken kunne ha brukt KGB, byråkratiet eller den stående hæren. Det revolusjonære partiet ville ha måttet knuse den eksisterende staten og erstatte den med arbeiderråd, folkemilitser, og så videre.
   Trotski unngikk delvis å bruke lærdommene fra den marxistiske statsteorien ved å si at det revolusjonære partiet ville begynne med gjenoppbyggingen av demokratiet i fagforeningene og arbeiderrådene. Men faktisk fantes det verken fagforeninger eller arbeiderråd i Russland der noe demokrati kunne bli gjeninnført. En arbeiderstat ville ikke bli gjenopprettet ved å reformere det stalinistiske statsapparatet, men ved å knuse det og bygge et nytt.
   Dersom proletariatet måtte knuse det eksisterende statsapparatet idet det kom til makten, mens borgerskapet kunne bruke det, så var Russland ingen arbeiderstat. Selv om vi antar at både proletariatet og borgerskapet ville ha krevd en ‘renselse av statsapparatet’ (som nødvendigvis involverte en så dyp endring at det ble kvalitativt omformet), må vi igjen konkludere at Russland ikke var noen arbeiderstat.
   Å tro at proletariatet og borgerskapet kunne bruke det samme statsapparatet som redskaper for sitt herredømme var jevngodt med en avskrivning av det revolusjonære innholdet i statsteorien slik den hadde blitt uttrykt av Marx, Engels, Lenin og Trotski selv.

En egenskap ved Russland som Trotski vektla som bevis på at det var en arbeiderstat (riktignok degenerert) var at privateiendom ikke eksisterte i noen stor skala og at statlig eierskap dominerte. Men i marxismen er det ikke til å komme fra at det å betrakte privateiendom uavhengig av produksjonsforholdene er å skape en supra-historisk abstraksjon.
   I løpet av menneskets historie har man sett privateiendom i slavesamfunnet, føydalsystemet og det kapitalistiske systemet, og alle disse systemene er grunnleggende forskjellige. Marx latterliggjorde Proudhons forsøk på å definere privateiendom uavhengig av produksjonsforholdene:

I hver historiske epoke har eiendom utviklet seg forskjellig og under et sett av helt og holdent forskjellige sosiale relasjoner. Det å definere borgerlig eiendom er således intet mindre enn å gi en utledning om alle de sosiale relasjonene innen borgerlig produksjon. Å forsøke å gi en definisjon av eiendom som om det var en uavhengig relasjon, en kategori for seg selv — en abstrakt, evigvarende idé — kan ikke være annet enn en metafysisk illusjon eller lovkyndighet.

   Kapitalismen som system er totalsummen av produksjonsforholdene. Alle kategoriene som uttrykker relasjoner mellom mennesker i det kapitalistiske produksjonssystemet — verdi, pris, lønn, og så videre — utgjør en integrert del av det. Det var det kapitalistiske systemets bevegelseslover som definerte den kapitalistiske privateiendoms karakter i dens historiske sammenheng og skjelnet den fra andre typer av privateiendom. Proudhon, som abstraherte eiendomsformen fra produksjonsforholdene, ‘sammenfiltret alle disse økonomiske relasjonene [de kapitalistiske produksjonsforholdene] i det generelle juridiske begrepet "eiendom"’. Derfor ‘kunne Proudhon ikke komme forbi svaret som Brissot allerede, i et tilsvarende verk før 1789, hadde gitt med de samme ordene: "Eiendom er tyveri".’
   At én form for privateiendom kan ha en forskjellig historisk karakter fra en annen og kan være høyborgen til én klasse i forhold til en annen, ble uttrykt klart av Marx. At det samme også kan gjelde for statliggjort eiendom er ikke så åpenbart. Det er fordi man i historien, i hovedsak, har vært vitne til klassekampen på bakgrunn av privateiendom. Tilfeller av klasseforskjeller som ikke har vært basert på privateiendom er ikke særlig mange i tallet og stort sett ikke særlig kjent. Likevel har de eksistert.
   Som et eksempel, la oss ta et kapittel fra Europas historie: den katolske kirken i Middelalderen. Kirken hadde kjempemessige landområder hvor hundretusener av bønder arbeidet. Relasjonene mellom kirken og bøndene var de samme føydale relasjonene som eksisterte mellom den føydale godsherren og hans landarbeidere. Kirken som sådan var føydal. Samtidig hadde ingen av biskopene, kardinalene, etc., individuelle rettigheter over føydal eiendom. Det var produksjonsforholdene som definerte kirkeeiendommens føydale klassekarakter, til tross for at den ikke var privat.

En annen egenskap ved Trotskis teori om at Russland var en degenerert arbeiderstat var at det stalinistiske regimet ikke utgjorde en ny herskerklasse. Det spilte isteden rollen som byråkrati, omtrent som den rollen fagforeningslederne spilte. Han trodde dette hadde skjedd fordi varemangelen i Russland tvang kjøpere til å stå i kø; byråkratiets funksjon var liksom en vaktstyrke som kontrollerte køen.
   Var dette tilfellet? Var byråkratiets funksjon begrenset til fordelingsprosessen, eller oppsto det i produksjonsprosessen som helhet, som førstnevnte bare en underordnet del av? Denne problemstillingen er av stor teoretisk viktighet.
   Før vi forsøker å besvare dette spørsmålet, la oss se på hva Marx tenkte om forbindelsen mellom produksjonsforholdene og fordelingen. Han skrev:

For det enkelte individ oppstår fordelingen naturlig som en lov opprettet av samfunnet som bestemmer hans posisjon i produksjonssfæren, som han produserer innenfor, og fordelingen kommer således før produksjonen i tid. I utgangspunktet har individet ingen kapital, ingen landeiendom. Fra sin fødsel er han av fordelingens sosiale krefter hensatt til lønnsarbeid. Men selve denne betingelsen av å være hensatt til lønnsarbeid er resultatet av kapitalens og landeiendommens eksistens som uavhengige produksjonsagenter.
   Sett utfra samfunnet som helhet ser fordelingen ut til å komme før produksjonen i tid og ser også ut til å bestemme produksjonen på en annen måte, som en før-økonomisk kjensgjerning, så å si. Et erobrende folk deler landet mellom erobrerne. Dermed etablerer de en viss form for landeiendom og oppdeling denne og bestemmer produksjonens karakter. Eller den gjør det erobrede folk til slaver og gjør således slavearbeid til grunnlaget for produksjonen. Eller en nasjon bryter, gjennom revolusjon, opp store eiendommer i små jordstykker og gir gjennom denne fordelingen produksjonen en ny karakter. Eller lovgivning viderefører jordeierskap hos store familier eller fordeler arbeid som et arvelig privilegium og fastspikrer det på denne måten i kaster. I alle disse tilfellene, og de er alle historiske, er det ikke fordelingen som ser ut til å være organisert og bestemt av produksjonen, men tvert imot, produksjonen av fordelingen.
   I den grunneste oppfatningen av fordeling framtrer sistnevnte som fordelingen av produktene og i den grad som ytterligere fjernet fra og kvasi-uavhengig av produksjonen. Men før fordeling innebærer fordeling av produkter er den for det første en fordeling av produksjonsmidlene, og for det andre, noe som i praksis er samme kjensgjerning formulert på en annen måte, så er den en fordeling av samfunnsmedlemmene blant de forskjellige produksjonsformene (individers underkastelse i forhold til visse produksjonsbetingelser). Fordelingen av produkter er et manifestert resultat av denne fordelingen, som er bundet opp til produksjonsprosessen og som bestemmer selve organiseringen av sistnevnte.

   Dette utdraget fra Marx, hvis hovedinnhold er gjentatt om og om igjen gjennom alle hans verker, er tilstrekkelig som utgangspunkt for en analyse av det stalinistiske byråkratiets plass i økonomien.
   Administrerte byråkratiet bare fordelingen av forbruksmidlene blant folket, eller administrerte det også fordelingen av mennesker i produksjonsprosessen? Utøvde byråkratiet bare monopol over kontrollen av fordelingen, eller over kontrollen av produksjonsmidlene også? Rasjonerte det bare forbruksmidlene eller fordelte det også samfunnets totale arbeidstid mellom akkumulasjon og forbruk, mellom produksjonen av produksjonsmidler og produksjonen av forbruksmidler? Bestemte ikke de rådende produksjonsforholdene i Russland fordelingsforholdene som utgjorde en del av dem? Disse spørsmålene besvares ved å se på de historiske kjensgjerningene.

Marx’ analyse av kapitalismen innebærer en teori om forholdene mellom utbytterne og de utbyttede, og blant utbytterne selv. De to hovedegenskapene ved den kapitalistiske produksjonsmåte er arbeidernes atskillelse fra produksjonsmidlene og omformingen av arbeidskraft til en vare som arbeiderne må selge for å leve, og reinvesteringen av merverdi — kapitalens akkumulasjon — som blir påtvunget den enkelte kapitalist av deres konkurransebaserte kamp mot hverandre. Begge disse egenskapene kjennetegnet Sovjetunionen under den første Femårsplan (1928-32). Kollektiviseringen av landbruket i disse årene samsvarte nært med eksproprieringen av den engelske bondestanden — innhegningene som Marx analyserte i Kapitalen i kapitlet ‘Primitiv Kapitalakkumulasjon’. I begge tilfellene ble de direkte produsentene fratatt landjorda og ble derfor tvunget til å selge sin arbeidskraft.
   Men var den russiske økonomien under press for å akkumulere kapital? Om dette skrev jeg følgende:

Den stalinistiske staten står i samme stilling overfor den totale arbeidstida i det russiske samfunn som en fabrikkeier står overfor arbeidet til sine ansatte. Med andre ord er arbeidsdelingen planlagt. Men hva er det som bestemmer den faktiske delingen av den totale arbeidstida i det russiske samfunnet? Hvis Russland ikke hadde måttet konkurrere med andre land ville denne delingen vært fullstendig tilfeldig. Men slik det er, så er Stalins avgjørelser basert på faktorer som er utenfor hans kontroll, nemlig verdensøkonomien, den verdensomspennende konkurransen. Utfra dette synet er den russiske staten i en tilsvarende stilling som eierne av et kapitalistisk enkeltforetak som konkurrerer med andre foretak.
   Utbyttingsraten, det vil si forholdstallet mellom merverdi og lønn (s/v) avhenger ikke av det stalinistiske styrets tilfeldige vilje, men blir diktert av verdenskapitalismen. Det samme gjelder for tekniske forbedringer, eller for å bruke det som i praksis er et ensbetydende uttrykk i marxistisk terminologi, forholdet mellom konstant og variabel kapital, det vil si mellom maskineri, bygninger, materialer og så videre, på den ene side, og lønninger på den andre (c/v). Det samme gjelder derfor for delingen av den totale arbeidstida i det russiske samfunnet mellom produksjon av produksjonsmidler og produksjon av forbruksmidler. Derfor, når Russland betraktes innen den internasjonale økonomien, så kan kapitalismens grunnleggende egenskaper skimtes: ‘anarki innen den sosiale arbeidsdelingen og despotisme innen arbeidsdelingen på fabrikkgulvet er gjensidige betingelser for hverandre’.

   Det var under den første Femårsplan at produksjonsmåten i Russland ble kapitalistisk. Nå søkte byråkratiet for første gang å skape et proletariat og å akkumulere kapital raskt. Med andre ord søkte det å fullføre borgerskapets historiske oppgave så raskt som mulig. En rask akkumulasjon av kapital på grunnlag av et lavt produksjonsnivå, av en liten nasjonal inntekt per innbygger, la et tungt press på massenes forbruk og levestandard. Under slike forhold måtte byråkratiet, omformet til en personifisering av kapitalen, som akkumulasjon av kapital er alfa og omega for, eliminere alle rester av arbeiderkontroll. Det måtte erstatte tiltro til arbeidsprosessen med tvang, atomisere arbeiderklassen, og tvinge alt sosial-politisk liv inn i en totalitær støpeform.
   Det var åpenbart at byråkratiet, i prosessen med å akkumulere kapital og undertrykke arbeiderne, ikke ville være tilbakeholdent i bruken av sitt sosiale herredømme innen produksjonsforholdene for å oppnå fordeler for seg selv innen fordelingsforholdene. På denne måten ble byråkratiet omformet fra å være et skikt under direkte og indirekte press og kontroll fra proletariatet, til å være en herskerklasse, en omforming som skjedde gjennom industrialisering og teknisk revolusjon i landbruket (‘kollektivisering’) i et tilbakeliggende land under beleiring.
   Dialektisk historisk utvikling, full av motsetninger og overraskelser, førte til at det første skrittet som byråkratiet tok med det subjektive formål å påskynde byggingen av ‘sosialisme i ett land’ ble grunnmuren i byggingen av statskapitalisme.
   Under den første og andre Femårsplan var forbruk fullstendig underordnet akkumulasjon. Dermed falt andelen av forbruksvarer fra 67,2 prosent av total produksjon i 1927-28 til 39,0 prosent i 1940; i den samme perioden økte andelen produksjonsvarer fra 32,8 prosent til 61,0 prosent. Dette i kontrast til perioden 1921-28 da forbruk, til tross for den byråkratiske deformeringen, ikke var underordnet akkumulasjon, men det fant sted en mer eller mindre balansert vekst i produksjon, forbruk og akkumulasjon.
   Denne analysen av Russland som byråkratisk statskapitalistisk fulgte Trotskis teori om den permanent revolusjon når det gjaldt å bruke det kapitalistiske verdenssystem som sin grunnleggende referanseramme. Hvis den er et skritt videre i forhold til Trotskis analyse av det stalinistiske regimet som gitt i The Revolution Betrayed [Revolusjonen forrådt, o.a.] og andre steder, så er det fordi den prøvde å ta i betraktning verdenskapitalismens press på produksjonsmåten og produksjonsforholdene som rådet i Sovjetunionen. Trotskis forklaring avslørte ikke dynamikken i systemet; den begrenset seg til eiendomsformer istedenfor å ta for seg produksjonsforholdene. Den bragte ingen analyse av systemet ut fra politisk økonomi. Teorien om byråkratisk statskapitalisme prøver å gjøre begge deler.
   Men la det være klart at på bare ved å stå på skuldrene til denne giganten, Leon Trotski, med sin teori om den permanente revolusjon, sin motstand mot doktrinen om ‘sosialisme i ett land’, og sin heroiske kamp mot det stalinistiske byråkratiet, kunne man ha noe som helst begrep om den stalinistiske orden.
   Det var muligheten til å kunne se på det stalinistiske regimet flere år etter Trotskis død som gjorde det mulig å utvikle teorien om byråkratisk statskapitalisme. Det var omvandlingen av Øst-Europa til Stalins satellittstater som ledet meg til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt Trotskis beskrivelse av Russland som en degenerert arbeiderstat var dekkende.

Man har en tendens til å se framtida i lys av fortidas feller. I mange år tok kampen mot utbytting form av en kamp mot eierne av privateiendom — borgerskapet. Derfor, da Lenin, Trotski og resten av bolsjeviklederne sa at dersom Russlands arbeiderstat forble isolert, var den fortapt, så så de for seg fortapelsen i en bestemt form — gjeninnføringen av privateiendom. Statlig eiendom ble sett på som fruktene av arbeidsfolks kamp. Herfra var det bare ett steg til Trotskis konklusjon om at hvis statlig eierskap eksisterte i Russland var det takket være byråkratiets frykt for arbeiderklassen, og at dette betydde at byråkratiet ikke fritt kunne gjennomføre en kontrarevolusjon som gjeninnsatte kapitalismen, det private eierskap og arveretten.
   Tidligere erfaring var Trotskis hovedhindring når det gjaldt å fatte at en triumferende reaksjon ikke uunngåelig medførte en retur til det opprinnelige utgangspunktet. Kapitalisme kunne være et resultat av en spiralformet nedgang der elementer fra den før-revolusjonære og den revolusjonære fortid ble kombinert. Det gamle kapitalistiske klasseinnholdet kunne da framtre den gamle ‘sosialismens’ forkledning, og således tjene som en ytterligere bekreftelse på loven om kombinert utvikling — en lov som Trotski selv gjorde så mye for å utvikle.
   For å oppsummere kan det sies at mens Trotski bidro usammenlignbart mer enn noen annen marxist til en forståelse av det stalinistiske regimet, så led analysen hans av en alvorlig begrensning — en konservativ knytning til formalisme. Dette er i sin natur i motsetning til marxismen som underordner form i forhold til innhold.

Antagelsen om at det stalinistiske regimet i seg selv var kapitalismen overlegent, at det var mer progressivt, ble oppsummert i Trotskis påstand om at produktivkreftene i Russland utviklet seg veldig dynamisk sett i forhold til ‘stagnasjonen og nedgangen i nesten hele den kapitalistiske verden’. Selvfølgelig, for en marxist var den relative framgangen til ett regime i forhold til et annet uttrykt framfor alt i dets evne til å utvikle produktivkreftene videre.
   I tråd med Trotskis uttalelse om at Sovjet-regimet utviste evnen til raskt å utvikle produktivkreftene langt videre enn hva kapitalismen var i stand til å oppnå, skrev Ernest Mandel i 1956:

Sovjetunionen opprettholder en mer eller mindre jevn økonomisk utviklingsrytme, plan etter plan, tiår etter tiår, uten å ha fortidens framganger trykkende på framtidens muligheter… alle den kapitalistiske økonomiens utviklingslover som forårsaker en nedbremsing i farten til den økonomiske veksten er eliminert.

   Det samme året, 1956, spådde Isaac Deutscher at om ti år ville levestandarden i Sovjetunionen overgå den i Vest-Europa!
   En statskapitalistisk analyse av det russiske regimet pekte i en stikk motsatt retning: byråratiet var, og ville mer og mer bli, en bremsekloss på utviklingen av produktivkreftene. Dokumentet ‘Om det Stalinistiske Russlands Klassekarakter’ fra 1948 hadde pekt på at mens byråkratiets rolle var å industrialisere Russland ved å heve arbeidets produktivitet, så gikk det i denne prosessen inn i skarpe motsetninger:

Byråkratiets historiske rolle er å heve arbeidets produktivitet. Ved å gjøre dette går byråkratiet inn i dype motsetninger. For å heve arbeidets produktivitet over et visst punkt må massenes levestandard øke, idet arbeidere som er underernærte, har dårlige boliger og er uten utdanning ikke er egnede for moderne produksjon.

   Byråkratiet kunne heve arbeidets produktivitet opp til et visst punkt gjennom tvang, men dette kunne ikke fortsette i det uendelige. Det at man ikke hadde greid å øke levestandarden kunne allerede ha ført til en nedgang i produktivitetsøkningsraten, og til en ‘produksjonsutvikling i rykk og napp’.
   I 1964 pekte en 100-siders oppdatering av en ny utgave av boka om russisk statskapitalisme under tittelen Russia: A Marxist Analysis [Russland: En marxistisk analyse, o.a.] på at Sovjet-økonomien som ble arvet etter Stalin mer og mer ble paralysert av kriseelementer, og ble mer og mer en dødvekt på produksjonsutviklingen:

Stalins tilnærmingsmåte til hver nye fiasko eller vanskelighet var å øke presset og terrorismen. Men denne lite fleksible metoden ble ikke bare mer og mer umenneskelig, men også mer og mer ineffektiv. Hvert nye piskeslag økte folkets sta, om enn stumme, motstand... rigid stalinistisk undertrykking ble til en bremsekloss på all moderne industriell framgang.

   Boka undersøkte i detalj hvordan det stalinistiske regimet blokkerte alle greiner av økonomien. Om krisen i landbruket sa den:

På landet er arven etter Stalin et landbruk nedsyltet i en sump av stagnasjon som har vart i mer enn et kvart århundre. Kornavlingene i 1949-53 var bare 12,8 prosent større enn i 1910-14, mens befolkningen på samme tid økte med rundt 30 prosent. Arbeidsproduktiviteten i det sovjetiske landbruket har ikke engang nådd en femtedel av den i USA.
   Stagnasjonen ble en trussel for regimet av en rekke grunner. For det første, etter at den skjulte arbeidsledigheten på landsbygda stort sett hadde blitt eliminert, ble det umulig å sile av arbeid til industrien i den skala man hadde sett tidligere uten å heve arbeidsproduktiviteten i landbruket. For det andre ble det også umulig etter et visst punkt å sile av kapitalressurser fra landbruket for å hjelpe veksten i industrien. Fra å være en gasspedal ble Stalins metode med ‘primitiv kapitalakkumulasjon’ til en brems som saktnet hele økonomien.

   Hva med industrien? Selv om den hadde ekspandert massivt i rundt 35 år, var vekstraten nedadgående. Produktiviteten, som på 1930-tallet hadde vokst raskere enn i Vesten, satt nå fast på et betydelig lavere nivå enn hos Russlands hovedrival, USA:

På slutten av 1957 var antallet industriarbeidere i Sovjetunionen 12 prosent større enn i USA… Likevel, selv ifølge russiske overslag, var det årlige produktet av industrien i Sovjetunionen i 1956 halvparten av USAs.

   På grunn av krisen i landbruket kunne ikke lenger det lavere produktivitetsnivået i industrien bli kompensert for av en massiv vekst i antallet industriarbeidere. Så det russiske byråkratiet måtte fokusere mer og mer med på omfanget av sløsing og lavkvalitetsprodukter innen den russiske økonomien.
   Flere av kildene til sløseri ble nevnt i boka: seksjonaliseringen som ledet bedrifter til internt å produsere varer som isteden kunne ha blitt produsert billigere et annet sted; lederes og arbeideres hamstring av forsyninger; tendensen hos ledere til å motstå teknologisk innovasjon; vektleggingen av kvantitet på bekostning av kvalitet; forsømmelsen av vedlikehold; utbredelsen av ‘papirarbeid og rot’; det at de mislyktes i å etablere den effektive og rasjonelle prismekanismen som ledere trengte hvis de skulle måle den relative effektiviteten til forskjellige fabrikker. Konklusjonen var:

Hvis vi med begrepet ‘planøkonomi’ forstår en økonomi der alle elementene blr justert og regulert til en enkelt rytme, der friksjonene er minimale, og, framfor alt, der framsynthet råder når økonomiske beslutninger skal tas, så er den russiske økonomien alt annet enn planlagt. Istedenfor en virkelig plan blir strenge metoder for diktater fra styresmaktenes utviklet for å fylle hullene som avgjørelsene og aktivitetene til de selvsamme styresmaktene har skapt i økonomien. Derfor ville det, istedenfor å snakke om en sovjetisk planøkonomi, være mye mer nøyaktig å snakke om en byråkratisk styrt økonomi.

   Selvfølgelig bidro mange andre mennesker med beskrivelser av ineffektivitetene i russisk industri. Det som kjennetegnet beskrivelsen over var måten sløseri og ineffektivitet ble ansett som produktet av systemets statskapitalistiske natur. De grunnleggende årsakene til anarki og sløseri i russisk industri ble holdt for å være kapitalistisk akkumulasjon i en isolert økonomi — høye produksjonsmål sammen med lave forsyninger.
   Liksom de to armene til en nøtteknekker presset disse på lederne, oppfordret dem til å jukse, dekke over produksjonspotensialene, overdrive behovene for utstyr og forsyninger, sikre seg ved å hamstre ressurser og generelt opptre konservativt. Dette ledet til sløseri, og dermed til ytterligere mangel på forsyninger og økt press ovenfra på direktøren, som igjen måtte jukse, og så videre i en ond sirkel.
   Høye mål og lave forsyninger førte også til at man passet på sin egen sektor på bekostning av økonomien generelt — igjen en ond sirkel. Det samme problemet ledet ledere til å prioritere. Men dette proriteringssystemet og ‘kampanje’-metodene manglet en klar kvantitativ måler og førte til sløseri og forstyrrelser. For å bekjempe disse egenskapene dukket det opp en rekke kotrollsystemer som i seg selv var sløsende og som i sin mangel på systematisering og tilpasning til hverandre la grunnen for enda mer sløseri. Dermed ble det behov for enda mer kontroll, for papirpyramider og et vell av byråkrater. Igjen en ond sirkel. Den onde sirkelen som var et resultat av konflikten mellom overambisiøse mål og lavt forsyningsgrunnlag gjaldt, mutatis mutandis, for virkningen av den mangelfulle prismekanismen. Dette oppfordret i sin tur til mer fokusering på egne sektorer, prioritetskampanjer og et vell av kontroller.
   Bak alle disse problemene lå kapitalistiske imperativer — den verdensomspennende konkurransen for makt og de gedigne militærutgiftene som krevdes for å overleve den.
   Lav produktivitet ble ikke bare skapt av dårlig ledelse ovenfra, men også av arbeideres motstand nedenfra. Det var umulig å bedømme eksakt i hvilken grad denne lave produktiviteten var et resultat av dårlig ledelse og tabber på toppen eller arbeideres motstand. De to aspektene kunne naturlig nok ikke skilles. Kapitalismen generelt, og dens byråkratiske statskapitalistiske utgave spesielt, var opptatt av å kutte kostnader og heve effektiviteten framfor å tilfredsstille menneskelige behov. Dens rasjonalitet var i bunn og grunn irrasjonell, idet den fremmedgjorde arbeideren, gjorde ham til en ‘ting’, et manipulert objekt, istedenfor et subjekt som former sitt liv i henhold til egne ønsker. Det var grunnen til at arbeidere saboterte produksjonen.
   Kapitlet om russiske arbeidere konkluderte med disse ordene:

En sentral bekymring for de russiske lederne i dag er hvordan utvikle arbeiderens produktivitet. Aldri har arbeidernes holdning til arbeidet sitt betydd mer for samfunnet. Gjennom anstrengelsen for å omvandle arbeideren til et tannhjul i byråkratenes produktive maskin dreper de i ham det de trenger mest, produktivitet og skapende evner. Rasjonalisert og forsterket utbytting skaper en forferdelig hindring for økningen i arbeidets produktivitet.
   Desto bedre utdannet og integrert arbeiderklassen er desto mer vil den ikke bare motstå fremmedgjøring og utbytting, men også vise økende forakt for sine utbyttere og undertrykkere. Arbeiderne har mistet respekten for byråkratiet som tekniske administratorer. Ingen herskerklasse kan fortsette lenge med å opprettholde seg selv stilt overfor folkelig forakt.

   Byråkratisk statskapitalisme holdt på å synke ned i en dypere og dypere generell krise. Som Marx forklarte, når et sosialt system blir en bremsekloss på utviklingen av produktivkreftene, så begynner revolusjonens epoke.

En obduksjon avslører den alvorlige sykdommen som en person led av mens vedkommende levde. Slik kan dødsøyeblikket til en sosial orden bli dets sannhetens øyeblikk. Da de øst-europeiske regimene installert av Stalins hær begynte å kollapse høsten og vinteren 1989, fulgt av ‘kommunismens’ sammenbrudd i Sovjetunionen selv, muliggjorde dette dermed en klar bedømmelse av det stalinistiske regimets natur.
   Oppfatningen om at det stalinistiske regimet var sosialistisk, eller endog en ‘degenerert arbeiderstat’ — det vil si et overgangsstadium mellom kapitalisme og sosialisme — tok for gitt at det var mer progressivt enn kapitalismen. For en marxist betydde dette først og fremst at det var i stand til å utvikle produktivkreftene mer effektivt enn kapitalismen. Vi trenger bare å huske Trotskis ord:

Sosialismen har demonstrert sin rett til seier, ikke på sidene til Das Kapital, men på en industriell arena bestående av en sjettedel av Jordas overflate — ikke i dialektikkens språk, men i stålets, sementens og elektrisitetens språk.

   Det var virkelig den industrielle utviklings språk som forklarte hendelsene i Øst-Europa og Sovjetunionen. Men det som hadde skjedd var ikke noen seier, men en nedbremsing av den økonomiske veksten på slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene, noe som ledet til stagnasjon og et økende gap mellom disse landene og det avanserte Vesten.
   I Sovjetunionen var den årlige vekstraten i bruttonasjonalproduktet som følger: den første Femårsplan (selv om det er et overdrevent tall): 19,2 prosent; 1950-59: 5,8 prosent; 1970-78: 3,7 prosent; i 1980-82 var det nede i 1,5 prosent; i løpet av dets siste tre eller fire år var det en negativ vekstrate.
   Hvis arbeidsproduktiviteten hadde vært mer dynamisk i Øst-Europa og Sovjetunionen enn i Vesten, kunne man ikke forstå hvorfor herskerne i disse landene til slutt ble forelsket i markedet. Og igjen, med gjenforeningen av Tyskland skulle man ha sett en blomstring i den øst-tyske økonomien sammenlignet med den vest-tyske. Faktum er at Øst-Tysklands økonomi har kollapset siden gjenforeningen. Antallet arbeidere ansatt i Øst-Tyskland i 1989 var ti millioner, mens det nå er bare seks millioner. Arbeidsproduktiviteten i Øst-Tyskland er bare 29 prosent av det vestlige nivået. Dermed var det øst-tyske produktivitetsnivået, selv om det var det høyeste i Øst-Europa, fremdeles lavt sammenlignet med Vest-Tyskland og andre framskredne økonomier som det nå måtte konkurrere med.
   Hvis Sovjetunionen hadde vært en arbeiderstat, uansett hvor degenerert, så er det åpenbart at dersom kapitalismen angrep, så ville arbeiderne ha forsvart staten sin. Trotski anså det alltid som ubestridelig at Sovjetunionens arbeidere ville komme til unnsetning hvis landet ble angrepet av kapitalismen, uansett hvor korrupt og utarmet byråkratiet som dominerte det var. En av Trotskis favorittanalogier var mellom Sovjet-byråkratiet og fagforeningsbyråkratiet. Det finnes forskjellige typer fagforeninger — militante, reformistiske, revolusjonære, reaksjonære, katolske — men alle er forsvarsorganisasjoner for arbeidernes bit av den nasjonale kaka. Trotski argumenterte med at uansett hvor reaksjonære byråkratene som dominerte fagforeningene var, så ville arbeiderne alltid ‘støtte deres progressive steg og … forsvare dem mot borgerskapet’.
   Da det avgjørende øyeblikk kom i 1989 forsvarte ikke arbeiderne i Øst-Europa ‘deres’ stat. Hvis de stalinistiske statene var arbeiderstater, kan man ikke forklare hvorfor deres eneste forsvarere var Securitate i Romania, Stasi i Øst-Tyskland, og så videre, eller hvorfor den sovjetiske arbeiderklassen støttet Jeltsin, den uttalte representanten for markedet.
   Hvis regimet i Øst-Europa og Sovjetunionen var postkapitalistiske og det i 1989 fant sted en gjeninnføring av kapitalismen, hvordan kunne gjeninnføringen bli utført med slik påfallende letthet? Begivenhetene går ikke ihop med Trotskis påstand om at overgangen fra én sosial orden til en annen måtte bli fulgt av borgerkrig. Trotski skrev:

Den marxistiske tesen om den katastrofale karakteren som overføringen av makt fra én klasses hender til en annens hender har gjelder ikke bare for revolusjonære perioder, da historien raser framover som en gal, men også til perioder med kontrarevolusjon, da historien ruller tilbake. Han som fastholder at de sovjetiske styresmaktene gradvis har blitt endret fra å være proletariske til å være borgerlige, kjører bare, så å si, reformismens film baklengs.

   1989-revolusjonene i Øst-Europa var bemerkelsesverdige på grunn av fraværet av store sosiale konflikter og vold. Det var ingen væpnede konflikter, unntatt i Romania. Faktum er at det fant sted færre voldelige sammenstøt i Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Ungarn enn det gjorde mellom politiet og streikende gruvearbeidere i Thatchers Storbritannia.
   Overgangen fra én sosial orden til en annen blir nødvendigvis fulgt av en utskiftning av ett statsapparat med et annet. Statsapparatene ble knapt rørt i 1989. I Russland er den sovjetiske hæren, KGB og statsbyråkratiet fortsatt på plass. I Polen hjalp militæret med å framskynde endringen. General Jaruzelski, arkitekten bak kuppet i 1981, og innenriksminister og sjefsadministrator for unntakslovene, General Kizcak, spilte en avgjørende rolle i å forhandle fram rundebordsavtalen med Solidaritet, og formingen av Mazowiechis koalisjonsregjering.
   Hvis en kontrarevolusjon hadde funnet sted, hvis en gjeninnføring av kapitalismen hadde funnet sted, så skulle det ha skjedd en fullstendig utskiftning av én herskerklasse med en annen. Istedenfor var vi vitne til at det samme personellet fortsatte på toppen av samfunnet; medlemmene av nomenklaturaet som styrte økonomien, samfunnet og staten under ‘sosialismen’ gjør nå det samme under ‘markedet’. Mike Haynes i sin utmerkede artikkel ‘Klasse og Krise: Overgangen i Øst-Europa’, skriver:

Det den [staten] har oppnådd å gjøre har vært delvis å flytte det institusjonelle maktgrunnlaget ut av en ‘statslomme’ og inn i en ‘privatlomme’. I prosessen har det vært en viss mulighet for sosialt opprykk innen herskerklassen og det har vært en og annen nykommer. Det har også funnet sted en endring i maktbalansen innen herskerklassen mellom dens seksjoner. Men, i motsetning til de som hevder at det som sto på spill var utskiftningen av den sosialistiske produksjonsmåte… med et kapitalistisk samfunn, så finnes det ingen beviser for at en grunnleggende endring har funnet sted i herskerklassens natur. Det som er slående er hvor lite endringer som faktisk har skjedd. Å sparke en general og forfremme en oberst utgjør ikke noen sosial revolusjon noe mer enn det å selge en statsbedrift til dens ledelse gjør, eller å renasjonalisere den med en liknende gruppe mennsker ved roret. Snarere antyder det at det som står på spill er en intern omforming innen en produksjonsmåte, i dette tilfellet en endring i formen for kapitalisme fra en som innebærer sterk statskapitalisme til noe som innebærer mer en blanding av stat og marked.

   Chris Harman beskrev treffende utviklingen som ‘en sidelengs bevegelse’ — et skifte fra én form for kapitalisme til en annen, fra byråkratisk statskapitalisme til markedskapitalisme.
   Til slutt, hvis Sovjetunionen og de øst-europeiske landene hadde hatt en post-kapitalistisk økonomi og sosial orden, hvordan var det mulig at en kapitalistisk markedsøkonomi kunne bli podet på den? Man kan pode en sitron på et appelsintre, eller motsatt, fordi begge hører til samme familie — sitrusen; man kan ikke pode en potet på et appelsintre. Mike Haynes beskriver den vellykkede podingen av markedskapitalisme på den stalinistiske økonomien:

Det er nettopp fordi begge sidene av overgangen har de samme strukturelle egenskapene at individuell opportunisme har vært mulig i den skala vi har analysert. Vi ser ikke kun på to klassesamfunn, men to klassesamfunn som har sine røtter i en felles produksjonsmåte, der det som har endret seg har vært form framfor innhold. Uten at dette forstås blir det umulig å forstå hvordan det har seg at, under utskiftningene på toppen, så er det fremdeles de samme folkene, de samme familiene, de samme sosiale nettverkene som skåler for sin heldige skjebne i 1990-årene som de skålte i 1980-årene. Det er sant at idet de småprater og har sosial omgang med hverandre kan de nå og da skjenke sine fraværende venner en tanke, men de vil ikke miste av syne det store hele, nemlig at de fremdeles sitter på toppen til tross for forandringene. Under dem er den samme arbeiderklassen, som fremdeles bærer byrdene for deres rikdom, privilegier og deres udugelighet, akkurat som den har gjort i fortida.

Menneskene som var de virkelige ofrene for den gamle orden er nå også ofrene for den nye.

   Dersom utvidelsen av det statskapitalistiske regimet inn i Øst-Europa gjorde at det ble stilt spørsmålstegn ved teorien om den degenererte arbeiderstaten, så besvarte det stalinistiske regimets kollaps det utvetydig. I begge tilfellene viste teorien om byråkratisk statskapitalisme seg som et levedyktig alternativ.
   Trotskis arbeid med å analysere degenereringen av Den russiske revolusjon og framveksten av stalinismen som et produkt av den internasjonale kapitalismens press på en arbeiderstat i et tilbakeliggende land var en pionérbragd. Trotski spilte en avgjørende rolle i å gå imot Stalins doktrine om ‘sosialisme i ett land’. Hans gjennomgående marxistiske, historisk-materialistiske tilnærmingsmåte til det stalinistiske regimet var avgjørende for utviklingen av teorien om byråkratisk statskapitalisme. Det er nødvendig å forsvare trotskismens ånd samtidig som man avviser noen av dens ord.
   Min kritikk av Trotskis posisjon var ment som en tilbakevending til klassisk marxisme. Den historiske utviklingen — spesielt etter Trotskis død — viste at den ‘degenererte arbeiderstat’-posisjonen ikke var i samsvar med den klassiske marxistiske tradisjonen som identifiserte sosialisme med arbeiderklassen egen frigjøring. For å bevare ånden i Trotskis skrifter om det stalinistiske regimet måtte bokstaven i hans skrifter bli ofret. Slutten på falsk sosialisme i Sovjetunionen og Øst-Europa åpner opp for muligheter for gjenoppdagelsen av de virkelige revolusjonære idéene til Lenin og Trotski, den sanne arven etter Den russiske revolusjon. Til tross for det såkalte ‘kommunismens fall’, så er sluttordene i min bok State Capitalism in Russia like sanne som dengang de ble skrevet:

Sluttkapitlet kan bare bli skrevet av massene, selvmobilisert, bevisst de sosialistiske målene og metodene for deres oppnåelse, og ledet av et revolusjonært marxistisk parti.
   Den statskapitalistiske definisjonen av det stalinistiske regimet følger Trotskis teori om den permanente revolusjon når det gjelder å ta det kapitalistiske verdenssystemet som dets grunnleggende referanseramme:
   … når Russland betraktes innen den internasjonale økonomien, så kan kapitalismens grunnleggende egenskaper skimtes: ‘anarki innen den sosiale arbeidsdelingen og despotisme innen arbeidsdelingen på fabrikkgulvet er gjensidige betingelser for hverandre…’

   Teorien var i stand til å forklare de russiske arbeidernes underkastelse i forhold til den kapitalistiske akkumulasjonens dynamikk ved å sette det stalinistiske regimet i dets globale sammenheng, det internasjonale statssystemet dominert av militær konkurranse.

[ Kapittel 3 ] [ Innhold ]