For første gang på mange år så skulle Gutan kjempe helt i toppen av tippeligaen. Til og med Oslo-avisene var optimistisk på TILs vegne og det var bare mediefavorittene Brann og Rosenborg som ble tippet høyere.

I dag kan vi se at slik gikk det ikke. Vi kan fortsatt gjøre en god sesong, men man skal være superoptimist for å tro på seriemedalje. Derfor er det på sin plass å spørre om hvorfor ikke TIL greier å bli et topplag.

I 15 år har vi vært oppe. Vi kom opp med lokale gutter som trente i snø og kulde om vinteren og var spesialister på å få frem pasninger i stormkastene på Valhall. Vi var amatører med innsats og sjel som hadde en hel landsdel bak seg. Det var vi mot søringan. 

Fotball virkeligheten har utviklet seg. Vi har fortsatt røttene i Nord Norge, og de fleste spillerne kommer her fra. Men vi er blitt profesjonelle og både publikum og media forventer underholdning og resultater. Men vi må helt tilbake til 1990 for å finne sist TIL medalje og siden da har det vært nedrykkstrid eller i beste fall kamp midt på tabellen. For TIL er tiden overmoden for å ta et nytt steg og det skulle komme i år.

Gunnar Wilhelmsen sa i fjor høst at vi skulle kjempe om gull, og selvom de fleste lo av tanken så var det en programerklæring som lovde godt for Tromsø-fotballen. I vinter så snakket vi som om noe stort var på gang, jeg vil faktisk påstå at interessen for TIL aldri har vært så stor som den var i forkant av denne sesongen. Vi hadde Norges beste spiss som en hver motstander frykter, vi hadde en trener som bare hadde hatt suksess med Gutan og trenerteamet var forsterket i år igjen. Og for første gang på lenge så skulle vi spille lik fotball to år på rad, vi skulle fortsette i spillemønstret  som gjorde oss til Norges nest mest scorende lag i fjor. 

Så fikk vi Rune Lange saken der den profesjonaliteten som forventes ikke lengere eksisterte, og i stede for glede og optimisme ble folkepratet til fortvilelse, hat og forbannelse. Hver dag sto journalistene på treninga og prøvde å få en eller annen vinkling slik at dem hadde en overskrift til dagen etterpå om Overgangen til Rosenborg. Og ingen stoppet dem. 

Hele byen ble med i en transe som bare Bergen vanligvis opplever. Ledelsen virket paralysert og Skarsfjord greide ikke å få laget til å holde fokus på arbeidsoppgavene. Derfor sprakk siste rest av drømmen om gull etter 6 serieomganger.

I Norge er det alltid et eller annet rundt Rosenborg, dem opplever et mediekjør stort sett 12 måneder i året, men likevel greier dem å fokusere på arbeidsoppgavene og få resultater. Vi blir satt under et mediepress i 2 måneder og vi mistet totalt fokus. Det er viktig at vi tar lærdom av dette og finner ut hvordan vi skal greie å være gode under press.

Vi kan selvsagt gi Wilhelmsen skylda for å legge til rette for mediekjøret, men jeg tror vi lurer oss selv hvis vi tror at vi kan bli et topplag uten å ha media jaktene på oss. Rosenborg har en åpen linje til media, men det fører til at dem opptrer veldig arrogant. Å se Rune Bratseth og Nils Arne Eggen uttale seg til media er en studie i dobbelmoral og selvmotsigelser. Men det funker.

Idrett skal være fair, men du vinner ikke med å være snillest i klassen. Vi må lære å være tøff for å lykkes. Det er vi i TIL mot resten. Vi mot søringan!

Vi kan gjerne bruke fine ord om at vi vil gjøre norsk fotball bedre og dele med de små klubbene, men når regnskapet skal gjøres opp så må det være vi som står seirende igjen.

Derfor er Gunnar Wilhelmsen riktig mann, han er tøff og sier det han mener. Vi trenger han i en sentral posisjon fremover, og han er vel den eneste i TIL-ledelsen som faktisk holder samme nivå som Rosenborg.

I fotball må vi være rå og være hatet av flest mulig, og det fins få personer som det er lettere å hate enn Gunnar Wilhelmsen. Men det gjør ingenting så lenge han er våres mann i kampen mot Søringan