Problemstillinger, kilder og metoder
2. Tilnærmelse
2.1 Problemstillinger
Vi skal derfor ikke bare se på innsynsreglene slik de
fremstår fra offisielt hold i EU. Offentlighet og
åpenhet betyr langt mer enn en formalisert innsynsrett.
For det første dreier det seg om hvordan lovverket blir
praktisert. For det andre må vi prøve å avdekke andre
former for åpenhet og innsyn enn de glorifiserte
prinsippene vi har i Norge. For det tredje må vi
stille spørsmålet om hvordan de norske journalistene
benytter seg av eventuelle rettigheter EU gir dem.
Offentlighet i EU er altså et svært
sammensatt tema. Utover å slå fast hvilke regler som
faktisk gjelder, trenger vi for det første et
historisk blikk på debatten i Norge. Denne setter Eus
offentlighet inn i en større sammenheng enn rent
tekniske spørsmål. Vi tror også at et blikk på
offentlighetens evolusjon i EU vil vise hvorfor
journalister fremdeles ikke har en rett til innsyn i
EU-dokumenter.
Et et intervju med Norges
Brussel-korrespondenter vil gi et bilde av hvor godt
offentligheten fungerer i praksis. Dette håper vi
også skal belyse i hvilken grad norske medier har
mulighet til å drive kritisk journalistikk overfor
EU. Ved å se på journalisters klagemuligheter og
-praksis ved manglende innsyn, søker vi å skape et
komplett bilde av offentligheten i EU.
2.2 Kildevalg
Vi har valgt ut seks typer kilder. Variasjonen
strekker seg fra intervju med journalister, en
diplomat og en embetsmann til originale EU-dokumenter,
avisutklipp og litteratur omhandlende EU. Denne
bredden med dokumentasjon skal sikre oppgaven et mest
mulig nyanset bilde av problemstillingen.
1) Debatten i Norge belyses ved
avisutklipp fra 1992 til 1995, da den raste som verst.
Europaboka for journalister (1994) er også brukt til
dette arbeidet. 2) For å beskrive
Offentlighetsevolusjonen benytter vi oss av alle
vedtak gjort i Ministerrådet (Rådet) på temaet. Dette
gjenspeiler også utviklingen i Kommisjonen.
3) Lovverket per i dag henter vi fra
dokumenter og lovtekstene til Kommisjonen, samt fra
Amsterdamtraktaten. 4) Syn på hvordan loven virker i
praksis, belyses med en rapport om Eus offentlighet
utarbeidet av presseråd Jan Grevstad. Han er også
talsmann for fagrådene i den norske EU-delegasjonen.
Vi har også benyttet oss av Nils E. Øys bidrag til
Europaboka for journalister, utdrag fra
offentlighetsseminar i Kommisjonen og intervju med de
Norske korrespondentene. Vi har intervjuet fem av seks:
Arnt Stefansen, NRK
Ola Johnsrud, NRK
Gunnar Johnsen jr, Aftenposten
Ole Kristian Bjellaanes, NTB
Magne Otterdal, Dagens Næringsliv
Årsaken til valgt å intervjue
korrespondentene, er deres sentrale rolle når det
gjelder hva som kommer frem i nyhetsbildet fra den
Europeiske Union. Journalistene arbeider fast opp mot
EU-institusjonene, og har førstehåndskjennskap til
hvordan formelle og uformelle informasjonskanaler
fungerer i praksis.
5) Den Europeiske Ombudsmannens egne
årsrapporter og statistikk, samt intervju med
ombudsmann Jacob S”derman skal vise på hvilken måte
journalistene benytter seg av sine rettigheter.
6) Vi har også benyttet oss av
litteratur om EU generelt, for i det hele tatt å
forstå rammene rundt offentlighetsdebatten.
2.3 Metode
Vår viktigste materiale kommer derfor fra de norske
korrespondentene. Intervjumetoden vi benytter er
oppsøkende, semistukturell form. Med utgangspunkt i
et spørreskjema bestående av 19 spørsmål, åpner dette
muligheten for å stille respondenten
oppfølgingsspørsmål. Både spørsmålene i skjemaet og
oppfølgingsspørsmålene er forsøkt stilt så åpne som
mulig, for å unngå intervjueffekt.
Spørsmålene falt inn under fire
hovedgrupper: 1) Generelt åpenhetsinntrykk av EU, 2)
Journalistens kildetilfang / kildebruk, 3)
Dokumentinnsyn og 4) Sammenlikning av offentlighet /
åpenhet i Norge og EU.
Gjennom en analyse av journalistenes
svar har vi trukket ut hovedoppfatningen av hvordan
offentlighet og åpenhet fungerer innenfor EU-systemet.
Analysen er egentlig tosporet. Først dreier den seg
om journalistenes generelle syn, der den enkelte
journalist har fått filosofere fritt omkring enkelte
tema. Dernest omfattet noen av spørsmålene målbare
størrelser, slik at tendenser skulle la seg kartlegge.
hovedsiden
