Basic om EU
OPPSLAGSDEL
oppslagordene er uthevet
Den mektigste institusjonen i EU er Ministerrådet
(Leonard 1998, s. 49), da denne institusjonen
treffer de endelige beslutninger i alle lovsaker
(Mathisen 1996, s. 20). Dette rådet består av alle
EU-lands statsråder. Dette er altså institusjonen der
det enkelte land fører sine egne interesser.
Deltagelse i rådet varierer, og er
avhengig av hvilken sak som blir behandlet. Gjelder
det landbruk, møter landbruksministrene. Diskuterer
man budsjettet, møter økonomiministerene etc. Det
viktigste er Utenriksministerrådet, eller General
Affairs Council.
Ministerrådet blir “styrt” av et
formannskap, det vil si at hvert medlemsland
tar halvårige formannskapsperioder på omgang.
Formanskapet blir ledet av landets utenriksminister,
som får tittelen president.
Men før en sak når høyeste nivå
ministerrådet, blir den imidlertid behandlet av
rådets arbeidsgrupper, som kan sammenlignes
med komiteene på Stortinget. Deretter blir det
behandlet i et mellomtrinn kalt Coreper
som består av landenes faste ambasadører til EU.
Men før en sak når behandlingsleddene
i Ministerrådet, skal det igjennom like mange ledd i
Europakommisjonen. Det er nemlig denne som er
den saksinitierende institusjonen i EU. Dens oppgave
er også å forberede de initierte sakene til
Ministerrådet, iverksettende dem og kontrollere
etterpå. Det er altså Eus utøvende organ.
Kommisjonen er imidlertid et
overnasjonalt organ. Det vil si at den jobber
for unionens beste, ikke det enkelte land.
Kommisjonen består av 20 kommisjonærer
(som statsråder i Norge) valgt av sine hjemlands
regjeringer og godkjent av alle andre regjeringer.
Alle har sine spesielle ansvarsområder. Det
administrative apparatet er delt inn i 24
generaldirektorater (DG I - XXIV) som hvert er
ledet av en generaldirektør (tilsvarende et
departementsråd i Norge), som igjen har flere
administrative nivåerunder seg.
Europaparlamentet består av
626 parlamentarikere valgt på samme tid i alle EU
land. De tilhører ni ulike politiske partier eller
grupper. Parlamentet skulle bringe demokratisk
kontroll og tilregnelighet til de andre EU-
institusjonene. Dets mulighet til å påvirke
prosessene er imidlertid begrensede. Parlamentet har
rett til å uttale seg om saker i Rådet og Kommisjonen,
og kan stoppe Eus budsjettbehandling. Parlamentet kan
også fremme misstillitsforslag mot Kommisjonen, som
senest ble gjort i januar i år. Dets deltagelse i
lovgivningsprosessen er imidlertid bare som rådgivende
organ.
En rekke andre institusjoner og komiteer hører også
hjemme under dette punktet. Eksempelvis nevnes Den
økonomiske og sosiale komite, Europadomstolen og Den
europeiske investeringsbanken.
Disse er imidlertid ikke omtalt tidligere i denne
oppgaven, og deres betydning og størrelse er av ett
annet kaliber enn disse tre største institusjonene.
Vi går derfor ikke nærmere inn på disse institusjonene
her.
EU I TALL
EU har 27.274 ansatte, og en midlertidig stab på 1.902
personer. Kommisjonen er størst, med sine 16.014
personer. Stillngene, der personer ikke blir utpekt
av nasjonale regjeringer, blir utlyst periodisk i
“Official Journal”. Den øvre aldersgrensen for å søke,
er vanligvis på 35 år. Uoffisielle nasjonale kvoter
skal dikre en viss rettferdig fordeling av ansatte fra
alle medlemsland.
Lønningene varierer fra 1,7 millioner
kroner til kommisjonærene til 170.000 kroner til
ufaglærte arbeidere i den laveste byråkratklassen,
klasse D. Sjefstolken tjener vel èn million kroner,
mens en assisterende tolk tjener omtrent 350.000.
Budsjettet for 1997 var på 85,8
milliarder ecu. Nesten halvparten av utgiftene går
til jordbruk og fiske. I 1973 var dette tallet 80,6
prosent. 14,5 prosent går til distriktspolitiske
virkemidler, beregnet på de fattige områdene. 8,6
prosent går til sosiale tiltak. Administrasjonen får
4,8 prosent av budsjetet, mens resten blant anet går
til utvikling og forskning.
I 1997 utgjorde Eus eksport 38,7
prosent av verdens totale eksport og 34,8 prosent av
verdens totale import.
hovedsiden
