5. Ombudsmannen
Hvilken rolle spiller den nyinnførte klageinstitusjonen
for offentlighet og åpenhet i EU?Blir denne ordningen
brukt? Hva har egentlig en slik institusjon ført med
seg?
5.1 Hva er ombudsmannen
Ombudsmannen er den høyeste klageinstansen i EU. Med
utgangspunkt i Maastrichttraktaten utpekte
Europaparlamentet den første ombudsmannen i juli 1995
(Leonard: 61). Den tidligere finske justisminister
Jacob Söderman ble tildelt vervet, og måtte dermed
også bygge organisasjonen. Den er i dag en stab på
rundt 20 personer og har behandlet 3.693 klager fra
oppstart til første januar i år (Ombudsmannen,
statistikk 1998).
Alle EUs 370 millioner borgere og
andre beboere i unionen kan benytte seg av
ombudsmannen. Alle EUs institusjoner (unntatt
domstolen og førsteinstansretten) er underlagt hans
uttalte rettferdige blikk. Alt fra administrativt
slurv, maktmisbruk og diskriminering til
feilbehandling av innsynsbegjæringer og manglende
oppfølging kan innklages. Juridisk sett betyr dette
at Ombudsmannen kan behandle klager når “et offentlig
organ unnlater å handle i samsvar med bindende regler
og prinsipper som er bindende for organet”
(Ombudsmannen: 23).
Statistikken viser at av alle klagene
Ombudsmannen har mottatt, er det bare 30 prosent som
kommer innenfor denne jurisdiksjonen, hvorpå de
fleste klagene dreide seg om Kommisjonen. I 575 av
klagene har ombudsmannen startet granskning. 388
saker var avsluttet første januar i år. De fleste
klagene gjelder manglende innsyn, forsømmelser og
diskriminering. I 237 av sakene fant man ingen
administrative feil. 79 saker ble løst av
institusjonen når saken ble gransket. 82 saker ble
avsluttet med en kritisk anmerkning, mens det i bare
tre undersøkelser ble avslørt administrative feil.
For å understreke unionens forpliktelse
til demokrati, offentlighet og god forvaltningspraksis,
definer Ombudsmannen sin hovedoppgave som fortsatt
kamp for befolkningens adgang til dokumenter. Samlet
sett vitner nemlig klagesakene om at EUs institusjoner
og organer ikke alltid er tilstrekkelig orientert om
hvordan de skal og bør behandle forespørsler om dokumen
tinnsyn. I tillegg kommer mange avslag etter en alt
for lang saksbehandlingstid (Grevstad: 14).
5.2 Også pressens høyeste klageorgan
Ombudsmannen blir teoretisk sett derfor pressens
høyeste klageinstans, “hjelpesvenn” og demokratipartner
i EU. I norsk media er det kun korrespondentene som
er bosatt i et EU-land, som kan benytte seg av
klageretten og få sin sak behandlet (Ombudsmannen: 17).
Dette er imidlertid en rett få benytter seg av.
I mange av sakene der mediene faktisk klager til
Ombudsmannen, er det det rent prinsipielle spørsmål
man ønsker behandlet. Ingen har likevel tid til å
vente den tiden det tar å få ut helt konkrete
dokumenter. Medieklager er derfor som regel et
spørsmål om å flytte offentlighetsprinsippene.
Den siste medieklagen ombudsmannen
har behandlet, falt i journalistens favør.
Ombudsmannen krevde i oktober 1998 at Ministerrådet
skulle offentliggjøre en liste med alle lovforslag
det hadde godkjent innen justis- og innenrikssektoren.
Dette etter at en britisk journalist hadde krevd en
slik liste og fått avslag. Avslaget var først gitt av
den grunn Ministerrådet hevdet det ikke hadde en slik
liste. Da Ombudsmannen kontaktet Ministerrådet og
foreslo at en slik liste burde lages, kom det frem at
listen allerede eksisterte. Ombudsmannen mener at l
isten bør offentliggjøres. Ministerrådet har ennå
ikke kommet med noen konklusjon.
5.3 Initiativ
Hele tiden etter sin inntreden i 1995 har Söderman
vært en pådriver for offentlighet i EU. Selv om
institusjonen har slitt med å bli synlig, ser det ut
til at resultatene har kommet.
—EU skal nå innføre noe som heter
“Code of conduct for good administrative behavior”
(CCGAB). Det vil bli en stor kvalitativ bedring for
borgerne. For eksempel vil borgerne nå få skriftlig
tilbakemelding om sine rettigheter. Kommisjonen har
lovet å rette seg etter dette til våren. Nå spørs det
bare om det blir et reelt juridisk dokument, eller
bare regler for hvordan man skal snakke i telefonen,
sier Söderman.
Dette siste initiativet, som har sitt
utspring i råd fra OECD, inneholder en liste med
hovedprinsipp for god administrativ adferd og hvordan
prosedyrer skal foregå. Dersom disse blir innført og
fulgt, mener Söderman at institusjonene vil gå inn i
en positiv spiral som med tiden vil bedre borgernes
demokratiske rettigheter.
I 1996 undersøkte Ombudsmannen hvordan
dokumenttilgjengeligheten i EU var. Man fant frem til
14 institusjoner (ikke Rådet og Kommisjonen) som ennå
ikke hadde noen form for offentlighetsreglement. Disse
ble rådet til å etablere et innsynssystem. 13 av dem
svarte positivt på forslaget, bare Domstolen var i
tvil.
Ombudsmannen har også slått ned på
brudd på ytringsfriheten. En generaldirektør i
Kommisjonen fikk refs fra Kommisjonen for å ha
uttalt seg negativt om en sak til en svensk avis.
Ombudsmannen uttalte da at ytringsfriheten også
gjelder for tjenere i EU-systemet. Han ba Kommisjonen
publisere regler for uttalelser som balanserer bedre
mellom EU-plikter og ytringsfrihet.
I tillegg til de nordiske
medlemslandene er derfor Ombudsmannen en av de store
pådriverne i EU for mer offentlighet, åpenhet og
tilgjengelighet.
hovedsiden
