Site hosted by Angelfire.com: Build your free website today!

4. Offentlighet slik korrespondentene opplever den

Under oppholdet i Brussel intervjuet vi fire av de seks norske korrespondentene i byen. På grunn av sykdom fikk vi et femte intervju tilsendt via e-post etter hjemkomst til Oslo. Den sjette korrespondenten hadde ikke tid å avse til et intervju. Intervjuene fulgte i stor grad vedlagte spørreskjema, med tilleggs- og oppfølgingsspørsmål der det måtte til. Noen av spørsmålene finner vi også svar på hos andre kilder. Svarene derfra er derfor flettet inn i med journalistenes svar.

4.1 Åpenhet

4.1.1 Hvordan opplever du tilgjengeligheten til kilder i EU-systemet?
Journalistene hadde stort sett positive erfaringer med tilgjengeligheten i de ulike EU-institusjonene. Byråkrater, folkevalgte, landenes delegasjoner og talsmannstjenesten er hovedsaklig lett tilgjengelige, samtidig som det finnes gode verktøy for å finne frem til rett person til rett sak. Dessuten er det mange kilder utenfor selve EU-systemet som bidrar med informasjon, blant annet tusenvis av akkrediterte lobbyister.

— Når det gjelder EUs institusjoner er det svært oversiktlig. Det gjelder bare å lære seg det elementære, så er det nokså enkelt å navigere i byråkratiet når sakene er kommet dit. Det blir mer komplisert når en jakter på saker som ikke er kommet til Kommisjonen, Domstolen eller Parlamentet, men som ligger på nasjonalt plan i de ulike EU-landene. Da står du overfor et mylder av ulike offentlighetspraktiseringer, sier Magne Otterdal.
Andre sitter inne med lignende erfaringer. — Jeg føler det er enklere å oppsøke talsmannen til en kommisær, enn informasjonsmedarbeidere i politikken hjemme. Tilretteleggingen er god, blant annet med kataloger over hvem som arbeider med hva innen de ulike institusjonene, sier Ole Kristian Bjellaanes.

Brussel er også preget av et stort politisk mangfold, fra progressive unionsfolk til innbitte EU-motstandere. Et slikt miljø skaper gode muligheter for journalistene. — Her i Brussel er det mange parter med ulike interesser, slik at det alltid er noen som vil snakke. Fordi om det ikke finnes så mange formelle regler, trenger ikke det bety at tilgangen på informasjon blir dårligere. Du finner ut av det du vil finne ut av, selv om du ikke har sakspapirer eller dokumenter. Det har du ikke nødvendigvis hjemme heller, sier Gunnar Johnsen jr.
Viktigst av de offisielle arrangementene er den daglige pressekonferansen / briefingen som kommisjonen holder klokken 12.00 i Breydel-bygningen. Her møter talsmennene for de ulike DGene, og rett som det er kommisærene selv. Få av de norske journalistene møter likevel på denne daglige seansen, med bakgrunn i hvilke saker de dekker.

4.1.2 Hvilke fagområder dekker du?
Alle journalistene svarte at saker med tilknytning til Norge var viktigst for deres arbeid i Brussel. Det må i den sammenheng tilføyes at de fleste korrespondentene i Brussel titulerer seg som Europa-korrespondenter. De dekker EU, NATO og flere andre land i Europa. Av saker som har vært viktigst det siste halvåret nevnte de fleste euroen, EØS, Schengen, matsminke, veterinæravtalen og spaniakonflikten. Alt i alt, de norske journalistene styres i stor grad fra redaksjonen e hjemme og hva som er aktuelt i Norge.
— Vi må ha mange hatter, en dag er vi brannmenn, en dag filosofer. Det er sjelden vi setter vår egen dagsorden, forteller Ola Johnsrud.

Noen av journalisten nevnte også at mye hadde endret seg etter at Bondevik tok over som statsminister. — EU-problematikken er blitt vesentlig mer politisert med den nye regjeringen. Hver EU-sak er også en problematisk innenrikssak, noe som har økt egeninteressen for det vi driver med, sier Arnt Stefansen.
Gunnar Johnsen jr. prøvde å se litt videre enn bare på “norske” saker.
— Jeg prøver å kombinere norsk tilknytning og store europeiske trekk, å sette ting i sammenheng. Mister vi det store bildet, tror jeg vi mister litt av virkelighetsoppfatningen. Danske kolleger sliter med småsakene, mens vi kan se de større trekk, vi trenger ikke drukne oss i detaljer. Slik sett er det en fordel å stå utenfor, sier Johnsen jr. Han mener viktighetskriteriet er sentralt (“det er det alltid i Aftenposten”).
Dagens Næringslivs korrespondent, Magne Otterdal, dekker også hovedsaklig saker som har betydning for Norge, men vektlegger at han tross alt arbeider for en næringslivsavis. Derfor er saker som har betydning for næringslivets rammevilkår prioritret høyest. — Når det gjelder EU generelt er det særlig økonomiske og næringspolitiske saker som er av interesse for oss, det vil si alt som har med fellesvalutaen å gjøre, konkurransepolitikk, energipolitikk, miljøpolitikk og lignende, sier Otterdal.

4.2 Kildetilfang

Vi ønsket å kartlegge kildebruken og arbeidsmetodene til de norske korrespondentene. Hvilke formelle og uformelle kanaler benytter de seg av for å få ut informasjon, og hvilke deler av EU-systemet er det de overvåker?

4.2.1 Gi et bilde av ditt totale kildetilfang
Den norske EU-delegasjonen er sentrale kilder for alle de norske korrespondentene. Nest etter disse kildene følger andre lands delegasjoner, tunge europeiske medier og kommisjonen. Hos den norske EU-delegasjonen er det bare ambassadøren og presseråden som offisielt kan uttale seg til pressen. Likevel brukes store deler av delegasjonen hyppig. De fleste journalistene nevner disse personene som de viktigste kildene når det gjelder bakgrunnsinformasjon. Det er imidlertid aldri snakk om sitering, noe vi vil komme tilbake til i avsnittet om bruken av anonyme kilder.

I konfliktsaker er det vanlig å kontakte de ulike landenes delegasjoner for å få greie på deres standpunkt i den enkelte saken. På bakgrunn av dette danner journalistene seg et bilde av hvor saken står, og leverer saker ut fra det.
Talsmannstjenesten i kommisjonen er også hyppig brukt. — Talsmennene er viktigere enn hjemme, de er med på det som skjer. Det er omtrent som å snakke med kommisærene. Talsmennene har stor kunnskap om sakene, blant annet på grunn av deres store kontakt med pressen, sier Gunnar Johnsen jr.

Rådet og Parlamentet er mindre benyttet som direktekilder. Sekundærkildene dreier seg i stor grad om store, tunge europeiske medier. Financial Times er den sikre gjengan geren. I tillegg kommer aviser som Le Monde, Frankfurter Allgemeine, The Economist, European Voice og Le Soir, samt Reuter sine byråtjenester. Dokumenter som blir pu blisert av EU hører også med, i aller høyeste grad.
— Å holde oversikten over offentlige papirer er mer enn nok. Det er så mye råd, utvalg, papirer og dokumenter... Mye uoppdaget stoff ligger der, men vi makter ikke trenge gjennom. Vi druknes i informasjon, og vi går lei etterhvert, sier Johnsen jr.

4.2.2 Hvor og hvordan får du tilgang på materiale som ikke kommer ut gjennom EU sine offisielle kanaler?
Journalistene bruker hverandre som kilder til mange saker. Dessuten hevder man a at det er mulig å få ut det man trenger via muntlige kilder innenfor EU- byråkratiet.
— Mye materiale er mulig å få ut ved å banke på dører i Kommisjonen. Med kjennskap til hvem som er ansvarlig for å behandle de ulike sakene, kan en få tak i dokumentasjon som ellers ikke blir publisert. Aktører i næringslivet og andre med interesse r i sakene, som lobbyister, kan også ha materiale av verdi, sier DNs korrespondent.

Noen av de samme erfaringene sitter Arnt Stefansen inne med.
—Det er et medieproft system, jeg merker at det ikke er noen institusjon som har motvilje mot å snakke med media. Dersom man sier at dette er en bakgrunnssamtale får man som regel vite det man er ute etter, sier Arnt Stefansen.
Ellers brukes telefonen flittig til å ringe delegater fra ulike nasjoner.
—Etter et COREPER-møte ringer jeg de forskjellige kommisjonene, og matcher opplysningene jeg får mot hverandre for å se om alt stemmer. Slik får jeg en sak, sier en korrespondent.

4.2.3 I hvilken grad bruker du anonyme kilder? Hvor stort er behovet?
Alle de norske journalistene bruker anonyme kilder i stor utstrekning. En anonymitetskodeks er til og med innkludert i informasjonsmaterialet en journalist får når han akkrediterer seg som EU-journalist.
—Når en kilde sier at dette er å oppfatte som offisielt, eller dette er å oppfatte som bakgrunn, så retter vi oss etter det. Det er et innarbeidet system mellom akkrediterte journalister og byråkrater, sitatkodeksen er institusjonalisert, sier Arnt Stefansen.
— Jeg unngår helst anonyme kilder, men det er svært utbredt i EU-miljøet. Kommisjonens talsmenn kan få seg til å orientere 800 journalister i presserommet “off record”, sier Magne Otterdal. —Ingen her liker å bli sitert, slik at i utgangspunktet er alt “off-record.” Kildene forventer at det de sier blir mellom oss, inntil det motsatte er sagt. Omvendt av hjemme, forteller Aftenpostens korrespondent.

På tross av Vær Varsom-Plakatens formaninger om forsiktighet i bruken av anonyme kilder, forsvarer de norske journalistene arbeidsmetodene sine . Den kollegiale tausheten er bortimot total i EU.
—Jeg hadde ikke klart meg uten anonyme kilder. Kildene sitter inne i formelle strukturer, og det er mye de ikke kan si offentlig som er viktig å få frem, sier en av journalistene.
En annen journalist sier at situasjonen ikke er ideell i og med at kildene ikke trenger stå til ansvar for det de sier. — Det beste er selvfølgelig at de sier alt åpent, men alternativet er at jeg ikke får fortalt noe som helst på grunn av strenge kildekrav. Den beste løsningen her er å få vite hva som skjer, prøve å forklare det og samtidig få frem hvilke sider av sakene det er tvil om, sier denne journalisten.

4.2.4 Hvilken EU-institusjon og nivå i denne har du størst kontakt med?
Journalistene vi intervjuet har i all hovedsak vært kort tid, omkring ett halvt år, i Brussel. De er derfor i en fase hvor de stadig knytter nye kontakter innenfor de ulike institusjonene. Likevel ser det ut som om det er Kommisjonen og Rådet de er oftest i kontakt med. I tillegg til dette kommer de enkelte lands representasjoner i byen. Innenfor kommisjonen er talsmannskorpset viktig, men kommisærene blir også benyttet som kilder. En journalist sier også at han henvender seg også jevnlig til Parlamentet og Domstolen for informasjon.

4.2.5 Hvilken EU-institusjon fungerer best med tanke på åpenhet og arbeidsforhold?
Parlamentet virker å være det mest åpne av alle institusjonene. En journalist mente det skyldtes at de har så lite makt. — Særlig lett er det å snakke med de små gruppene, som De Grønne. Parlamentet har, som Financial Times skrev, et stort preg av studentpolitikk. Det er en stor lekestue, egentlig. Her kan vi gå rett på representantene, og de har tross alt makt innenfor budsjettsaker, sier Ole Kristian Bjellaanes.

På tross av stor kontakt med Kommisjonen, er det flere av journalistene som synes organisasjonen er vanskelig tilgjengelig, enten på grunn av størrelsen eller fordi kildene ofte er tause.
Et annet trekk er at de indre kjerner er vanskelig å nå.
— De indre sirkler rundt Tony Blair & co, samt saker som har med langsiktig utenrikspolitikk å gjøre, er lukket. Da må du være inne skal du få vite noe, mener Gunnar johnsen jr.
Rådet fremheves derimot som en institusjon det er greit å arbeide overfor. — Ministerrådet og de enkelte lands ministerium hjemme er ofte mer oversiktlig å forholde seg til, i forhold til kommisjonen. Vi får greie svar på hvor hvert enkelt land står, som for eksempel i Laksesaken. I Rådet og de enkelte delegasjonene er det lettere å finne frem til rette vedkommende og få de opplysningene du skal ha. Det er i alle fall mindre arbeid med det, mener Arnt Stefansen.

4.2.6 Oppsøker du andreland for lettere tilgjengelighet? Andre "omveier"?
Alle journalistene sier at det er lett å få ut informasjon fra de andre nordiske landene. De er lette å få kontakt med språklig, representerer synspunkter som ofte er sammenfallende med de norske og har åpenhetstradisjon.
— Som primærkilder på utenriksministermøte eller COREPER kan svenske representanter eller talsmenn brukes, akkurat som svenskene bruker våre folk innenfor NATO, sier Ole Kristian Bjellaanes.
Når for eksempel Sveriges representasjon i Brussel holder pressebriefing for sitt lands journalister, slipper de norske korrespondentene inn. Også andre medlemsland er viktige kilder, særlig landet som sitter med formannskapet.
— Å gå via andreland er en viktig del av jobben. Det enkelte landsoppfatning er ofte storyen i seg selv, sier Arnt Stefansen.
— Andre omveier er interessegrupper, bedrifter og organisasjoner, forteller Otterdal.

hovedsiden