7. Konklusjon
Det finnes foreløpig ingen rett til dokumentinnsyn i
EU. Selv om kommisjonen sier seg fornøyd med
innsynsordningen slik den er i dag, finnes det et vell
av unntaksordninger. Manglende postjournaler gjør
også det ikke eksisterer reelle innsysnmuligheter.
Disse bremsene på systemet gjør også at en “videst
mulig tilgang på dokumenter” i liten grad blir
benyttet journalister, utenlandske, så vel som norske.
Det går rett og slett for sakte, og man har ingen
garantier for et positivt resultat.
Men åpenhet er mer enn en brukbar
offentlighetslov. EU har et godt utbygd apparat for
å møte de flere tusen journalistene som daglig jobber
med unionssaker. I tillegg finnes en klar kodeks på
“off record-samtaler” med byråkrater og politikere.
Slike samtaler kan vise seg å være vel så mye verdt
som tilgang på dokumenter.
Det hersker ulike syn blant de norske
korrespondentene om hvor åpent EU er. Selv om flere
synes at det fungerer greit, er det andre som synes
EU har alt for høye gjerder rundt sin indre aktivitet.
Dette synet tror vi gjenspeiler det journalistiske
nivået korrespondentene beveger seg på, enten de
bedriver refererende journalistikk, analytisk
journalistikk eller har et ønske om å gå i dybden.
Dette viser igjen på hvordan hver enkelt journalist
ser på innsynsreglementet.
Ombudsmannsordningen virker som en
pådriver i debatten om åpenhet og offentlighet.
Institusjonens initiativer blir lagt merke til og
tatt med i både Kommisjonens og Rådets arbeid mot et
åpnere system. Ombudsmannsordningen er imdilertid
lite benyttet. Vi mener at redaksjonene selv må ta
ansvar og føre saker til topps, slik at Ombudsmannen
blir en enda viktigere pådriver for åpenhet og
offentlighet.
Det er imidlertid flere ting som
tyder på fremgang. De nye medlemslandene fra det
høye nord er pådrivere for en åpnere union. Når
Amsterdamtraktaten blir ratifisert, vil borgerne
høyst sannsynlig få en innsyns rett. Ombudsmannen
tror også at det bare er et spørsmål om tid før
postjournaler blir innført i EU.
hovedsiden
