[fortsettelse om korrespondentenes syn på offentlighet]
4.3 Innsyn i dokumenter
De norske korrespondentene har ingen faste rutiner på
å begjære innsyn/bestille dokumenter i EU. Sagt i en
setning er begrunnelsen at “det koster mer enn det
smaker”. Man har verken ressurser eller tid til å ta
fatt på prosessen det er å få innsyn i et dokument,
da saken som regel er “over” innen man får det ut.
Dette gjelder i første rekke den type “blindsøk” som
en postjournalene i Norge muliggjør. Ved konkrete
saker der journalistene har direkte kontakt med
saksbehandler, får de som regel se det de ønsker.
—Det nytter ikke med blindsøk etter
saker. Man må vite hvilke
saker man jakter på dokumentasjon til, og enten be
saksbehandlere om
dokument direkte, eller via talspersoner.
Saker som kommisjonen setter i verk, og
som blir referert i den daglige bulletinen,
kan man be om underlagsmateriale
til. Det har jeg aldri fått avslag på, sier Magne
Otterdal.
Det blir imidlertid påpekt at man får
full oversikt over dokumentflyten mellom Kommisjonen
og Norge, samt alle brev fra Eftas kontrollorgan ESA,
ved å lese postjournalen til den norske
EU-delegasjonen. Disse dokumentene blir behandlet
etter norske offentlighetsregler. Graden denne postjourn
alen blir benyttet, synes imidlertid å være liten.
Hva “Oslo vil ha” og mandatet i
Brussel synes å være avgjørende for korrespondentenes
begrensede dokumentjakt. Bortsett fra NRK, har mediene
bare en reporter hver, som ofte også har NATO og
andre deler av Europa som sitt arbeidsfelt. Det er
derfor begrenset hva en journalist skal kunne ta seg
tid til, når jobben er å følge det daglige
nyhetsbildet på flere områder. Informasjonstilgangen
er så omfattende, at bare siling av det allment
tilgjengelige materialet kan synes som en
uoverkommelig oppgave.
— Hva er en korrespondents funksjon i
NRK? På mange områder er det å presentere, men å
sile og forklare er viktig. Vi skal gjøre
informasjonen begripelig. All verdens nyheter flommer
inn døgnet rundt, derfor må vi være noen slags
hjelpesmenn som siler, sier Ola Johnsrud.
Flere av journalistene føler heller
ikke behovet for å granske skriftlige originalkilder.
Man får som regel tilgang på den informasjonen man
ønsker uten skriftlige kilder. Flere peker på at
mangel av postjournaler også umuliggjør et slikt
arbeid.
—Man må tenke sak fra dag til dag,
og da er det lettere å bare snakke med folk, sier
Ole Kristian Bjellaanes.
4.4 Sammenligninger
Vi har her bedt korrespondentene om å dra paraleller
mellom EU og forvaltningen i Norge. På denne måten
prøver vi å sette offentlighetsprinsippene inn i en
større sammenheng. Vi har også bedt journalistene peke
på begrensninger og ønskede forbedringer i EU systemet
, i forhold til erfaringer fra Norge. Denne bolken
munner ut i journalistenes egne definisjoner av sitt
arbeid.
4.4.1 Forskjellen mellom Norge og EU
Forskjellen mellom offentlighet i Norge og EU er i
første rekke en kulturforskjell, mener korrespondentene.
EUs byråkrati har sitt opphav i den franske
administrative modellen, der forholdet til
befolkningen er noe mer skjermet enn i det nordiske.
Likevel er det en viss enighet om at dette skaper få
praktiske hindringer for journalistenes arbeid. Der
dokumentinnsynet er begrenset i EU, blir
informasjonstilgangen ofte oppveiet med muntlige
kilder.
—Det er en noe annen kultur i EU enn
i Norden på hva som blir offentliggjort. Jaques Santer
hadde nok aldri tenkt seg at hans brev til Göran
Perrson skulle bli offentliggjort to dager etter at
han sendte det. Dette er kulturforskjellen i praksis.
Men i mitt arbeid så langt, har jeg ikke følt at det
har vært noe praktisk hinder for å få opplysninger og
tilgang til intervjuobjekt, sier Arnt Stefansen.
Interessene i Brussel er nemlig mange
og sterke, og går hverandre etter i sømmene selv.
Hundrevis av organisasjoner, lobbyister og diplomater,
lag på lag med byråkratiske nivåer og en nesten
uendelig rekke ledd i saksbehandlingsprosessen gjø
r at noen alltid snakker. Papirkilder kan derfor bli
mindre viktige enn i Norge.
—EU er en dynamisk organisme. Så
mange forskjellige interesser skaper åpenhet. Det
er veldig få saker der alle parter er tause. Derfor
er det mulig å få den informasjonen man trenger også
i EU. Jeg har jobbet med postjournaler og dokumenter
hjemme, men de konkrete resultatene er ofte ikke så
lysende som intensjonene. Det er en stor fordel med
dokumenttilgang som i Norge, men det er kanskje slik
at det man kan få skriftlig i Norge, kan man få
muntlig i EU, sier Ole Kristian Bjellaanes.
Etter Sveriges og Finlands inntreden
i unionen, og aktive jobbing for større offentlighet
(Openness and transparency, 1995), har EU begynt å
åpne seg mer. Det er likevel et stykke igjen.
Muligheten til å drive gravende, korrupsjonsavslørende,
dokumenterbar journalistikk kan fremdeles synes
vanskeligere i EU enn i Norge. Det blir påpekt at
man må grave mer og på flere steder for å få
nødvendig dokumentasjon.
—Jeg tror EU har mye å lære. For
eksempel ville korrupsjonsavsløringer ha blitt
avdekket mye tidligere med et nordisk
offentlighetssystem. Her ligger det å koker, og så
plutselig kommer det opp. Da får vi saker, ofte langt
tilbake i tid, som den nylige skandalen i kommisjonen.
Dette er et demokratisk underskudd, sier Ola Johnsrud.
4. 4. 2. Forskjellsbehandling i forhold til
EU-journalister?
Norske journalister har i praksis mindre tilgang på
informasjon enn sine kolleger fra EU-land. Spesielt
på toppnivå. Selv om historier om manglende velvilje
og mobbing verserer i det lille norske
korrespondentmiljøet i Brussel, mener man likevel
behandlingen stort sett er rettferdig og god. Man
forstår godt de to prioriteringsnivåene som går igjen:
Størrelse på mediet og om det kommer fra et av de
femten.
—Det blir som om Firdaposten prøver å
få snakke med en travel statsråd. I de store sakene
skal det vel godt gjøres at statsråden har tid til
å ringe tilbake, sier Gunnar Johnsen om Aftenpostens
forhold til toppfolkene i EU.
Til de store sakene som er på
dagsorden i hele Europa, kan det derfor være
vanskelig å få umiddelbar tilgang på intervjuobjekter.
Spesielt om de er høyt i systemet. Man sammenligner
det med en klubb. Enten er man medlem, eller så er
man ikke.
—De gangene jeg har prøvd å få
intervju med en kommisjonær har det gått bra.
Bortsett fra en gang, og det var om Euroen rett
før jul. Husk på at mange av intervjuobjektene skal
ha eller har hatt en karriere i hjemlandet. Dette
teller også med i bildet når spørsmålet om å stille
opp kommer, sier Arnt Stefansen.
Størrelse og opprinnelsen til mediet
blir derfor også en indirekte årsak til at norske
medier av og til står bak i køen. Det er
beslutningstagere eller deres pressesjefer som
uttaler seg offisielt. Ministerrådet og
kommisjonærene i Kommisjonen er direkte eller
indirekte valgt i et land, (Leonard 1998, s. 49 og 43)
og jobber for sine respektive lands eller EUs
interesser. Behovet for å informere de som gav dem
dette mandatet er derfor stort.
—Deres hjemlige publikum er mer
interessert og er mer relevant enn et norsk. Det
de sier angår dem som leser og lytter i EU-landene.
Dette vet selvsagt beslutningstakerne. Når vi kommer
og spør om disse tingene, skjer det at de spør hva
Norge har med denne saken å gjøre, sier Ola Johnsrud.
Så snart det gjelder norske interesser blir tonen
en annen. Under den nylige “krisen” mellom Norge og
Spania om fiskerisubsidier, var norske medier på lang
vei de eneste interesserte. De hadde stort åpen vei
til uttalelser.
—I det øyeblikket det er snakk om
norske interesser har vi bedre tilgang, sier Gunnar
Johnsen jr.
4. 4. 3. Begrensninger for journalistikken
Oppfatningen om at EU-systemet begrenser
korrespondentenes arbeid er delte. Noen mener at man
får den informasjonen man trenger, og trekker
sammenligninger til andre europeiske land som er mye
verre enn EU. Samtidig blir det skissert opp noe som
kan oppfattes som høye hindre for å drive en fri og
grundig journalistikk. Skillet i disse oppfatningene
kan synes å være medieavhengige.
—Jeg har gått på oppgaven med
utgangspunkt i EU-sustemet er slik det er i dag,
på godt og vondt. EU er som alle andre makt-troll,
og for journalisten gjelder det å forstå hvordan
trollet oppfører seg, og bli like flink som
askeladden til å ta rotta på det, sier Magne Otterdal.
Det kan altså synes som tilpasningsevnen er
avgjørende for hvordan man griper ting fatt.
Sammenligner man EU med europeiske nasjoner, får man
også et mer nyansert bilde.
—Jeg oppfatter ikke EU-systemet som
vanskelig å jobbe mot. Jeg har jobbet mot Øst-Europa
og Russland, som var noe ganske annet. EU er også mye
lettere å forholde seg til enn de store europeiske
landene. Det er for eksempel ikke lett å forholde seg
til den franske og den spanske ledelsen. I EU er det
et apparat til stede for media, og det er det på ingen
måte i mange andre store land, sier Arnt Stefansen.
Han får støtte for sitt syn, men forklaringen
ligger kanskje i hvordan mediet dekker EU. Etermedier
og byrå dekker dagsaktuelle saker på løpende bånd,
noe som gjør at pressekontaktjenestene på lang vei
dekker behovet for informasjon.
—Jeg kan ikke si at EU-systemet begrenser mitt arbeid. Som korrespondent
d at du surfer litt på overflaten. Derfor blir den løpen
de nyhetsdekningen mye basert på hva andre medier og byr
åer har gjort. Det er stort sett bare i norske saker
at det er behov for primærkilder, og det går rimelig
greit, sier Ole Kristian Bjellaanes.
Det blir imidlertid påpekt at den
enorme mediepågangen mot EU har skapt uønskede hindre
for journalister, nemlig strukturerte opplegg for
felles informasjon. Det kan av og til være vanskelig
å komme forbi slike strukturer som for eksempel den
daglige pressekonferansen i Kommisjonen.
—Journalistkorpset i Brussel er
preget av flokkmentalitet. Dette fører til at ting
må struktureres. Kontrollen blir strengere, og man
får rett og slett fysiske begrensinger i forhold til
hvor man kan bevege seg. Holdningen til
tilgjengelighet er kontinental (lav tilgjengelighet,
red. anm.) samtidig som forholdene er veldig store,
sier Gunnar Johnsen.
4. 4. 4. Ønskede forbedringer
Når man er fornøyd med systemet ønsker man heller
ikke bedringer. De norske korrespondentene har få
konkrete forslag til endringer som kan bedre deres
arbeidssituasjon.
—Jeg tror ikke at postjournaler vil gi
avkastning i forhold til ressursbruk eller forventet
resultat. Det skal blir spennende å se om apparatet
blir enda større og uoversiktlig med nye EU-land,
sier Arnt Stefansen, som får støtte fra Ole Kristian
Bjellaanes.
—Min arbeidsmåte krever ikke kilder som åpner
seg fra dag til dag. Det er sjelden jeg kan levere
en eksklusiv, ren EU-sak. Skal man ha ambisjoner om
det, må man ansette tre til her, men det vil neppe
åre kunder betale for. Så jeg vil ikke kreve innsyn
for innsynets skyld. Det er ikke noe poeng. Jeg har
fått godt innblikk i saker jeg har jobbet med, for
eksempel laksesaken, ved å snakke med folk i
kommisjonen. Jeg er til dels positivt overrasket over
holdningen, sier Bjellaanes.
Ikke alle har denne oppfatningen. Mer
offentlighet og postjournaler står på ønskelisten til
avisjournalistene.
—Jeg ønsker meg mer offentlighet og
større tilgang på saksbehandlingsdokumenter og i pros
esser underveis. Det er blitt en mer positiv holdning
til åpenhet, likevel føler jeg at jeg lider under
systemet, sier Gunnar Johnsen.
4. 4. 5. Definisjoner av egen journalistikk
Nyhets-, referat-, betraktnings-, analytisk
journalistikk er genrene som blir omtalt av
journalistene selv. Vi får altså en bortimot daglig
oppdatering av nyhetsbildet i EU generelt, og EU i
forhold til Norge spesielt. Norsk publikum for også
servert en viss grad av analyserende
bakgrunnsjournalistikk. Dette er i tråd med
stillingshjemler (intervju med redaksjonenes
utenriksledere 090299) og ressurser til
Brusselkorrespondentene.
Eksklusive saker som i hovedsak bygger på
dokumentsøk er det liten tid til.
—Ingen vil vel definere det de driver med som
referatjournalistikk, men i radio og tv ligger det i
tingenes natur at du blir mer hendingsorientert. Du
skal ha et bilde som skal på luften samme dag. Så vi
blir nok mer begivenhets- og nyhetsorientert, og da
kan vi flyte på den fordelen vi har av å være først,
sier Arnt Stefansen.
—Jeg driver nyhetsjournalistikk. Enkelt,
presist og korrekt. Jeg dykker ikke daglig ned i
EUs indre liv, men jeg samler opp materiale over tid
og lager bakgrunnsmateriale. Slik dekker jeg de store
prosessene, resten skal ha norsk tilknytning, sier Ole
Kristian Bjellaanes.
—Min journalistikk er rapporterende og
analyserende mer enn undersøkende -i norsk forstand.
Det er en rekke forhold jeg farer over med harelabb.
I den andre enden kan man stille seg spørsmålet om hva
folk vil svele av EU-stoff. Hva ønsker egentlig
nordmenn å lese om, selv om det er viktig for Norge?
sier Gunnar Johnsen jr.
Han tror imidlertid at betydningen er
undervurdert i norske redaksjoner.
—Jeg tro ikke det har gått opp for politikere
eller journalister hvilke konsekvenser dette
samarbeidet har på lang sikt og hva Norge går glipp
av ved å stå utenfor. Så lenge vi ikke er med på
hele prosessen, blir enkeltsakene viktige for
journalistene. Men så lenge journalisten ikke er med
på hele prosessen, blir det vanskelig å henge med på
enkeltsaker, sier Gunnar Johnsen, som mener det er
behov for flere norske journalister i Brussel. —Da
hadde vi fått anledning til å fordype oss mer, sier
han.
hovedsiden
