Site hosted by Angelfire.com: Build your free website today!

6. Drøfting og delkonklusjoner

Gjennom denne drøftingen vil vi nærme oss noen mulige svar på hvordan de formelle og uformelle informasjonskanalene virker, hvorfor de virker slik, og hva dette betyr i forhold til norske prinsipper om offentlighet og åpenhet. Vi diskuterer derfor offentlige og uoffisielle kanaler hver for seg. Diskusjonen vil også reise nye problemstillinger om både åpenhet og journalistiske muligheter og vilje.

6.1 Åpenhet offisielt sett

6.1.1 Dokumentinnsyn
Reglementet for innsyn i dokumenter har sine klare svakheter, særlig på fire områder:
1) Det finnes ingen arkivnøkkel (postjournal)
2) Svarfrist på en måned, med mulig utvidelse.
3) Kan unndra dokumenter dersom den som har produsert dokumentet ønsker det.
4) Dokumenter som er produsert utenfor EU-institusjonene utleveres ikke.

Manglende arkivnøkkel (postjournal)
Norsk og nordiske offentlighetsprinsipper bygger på at det skal føres postjournaler over all inn- og utgående post i forvaltningen. Dette er det viktigste redskapet for allmenheten som ønsker tilgang til dokumenter. Her kan man få et overblikk over hva som er tema i dokumentet og hvem som er avsender. Postjournaler gjør det lett å identifisere dokumenter, særlig etter at mange av journalene nå er tilgjengelig i elektronisk form.
Hvordan finner man frem til et dokument, når man ikke kan spore det i en journal? Da er man i stor grad overlatt til at noen skal fortelle om dokumentets eksistens. Samtidig settes det krav til at dokumentet skal identifiseres relativt nøyaktig, for at EU-institusjonene skal kunne finne det i arkivet. Følgene av dette er nesten at man må ha sett dokumentet før det etterspørres, eller at en kilde forteller at dette dokumentet finnes. Kildestyring vil uansett bli et problem, eller dokumentet vil aldri kunne identifiseres fordi det ikke finnes noen som vil snakke om det eller vise det frem. Dette vil selvfølgelig være mest trolig i saker som er ømfintlige eller lyssky, akkurat den type saker som offentlighetsprinsippene skal hjelpe allmennheten å kontrollere.

Lang svarfrist
Kommisjonen og Rådet opererer med en måneds svarfrist på begjæringer om dokumentinnsyn. Denne månedsfristen kan dessuten utvides, blant annet om det ikke er gitt presise nok opplysninger til at dokumentet kan identifiseres i arkivet eller på grunn av stort arbeidspress. På toppen av dette: dersom du ikke har fått svar av EU-institusjonene løpet av en måned, er dette å regne som et avslag. I Norge skal svar gis “uten ugrunnet opphold”, i Danmark innen ti dager og i Sverige vanligvis i løpet av et døgn (ØY: 182).
Etter avslaget er det mulig å anke avgjørelsen, med enda en måneds behandlingstid. Som journalist har du da trolig tapt. Saken er ute et eller annet sted, trolig lenge før du har fått svar på første innsynsbegjæring.
Dette virker demoraliserende på journalister, som skal prøve å få frem de gode sakene. Resultatet kan bli at all dokumentgraving opphører, noe som kan virke å være tilfelle med de norske korrespondentene. Nå har riktignok enkelte svenske og britiske journalister bedt om innsyn i betydelige mengder dokumenter, men dette er mer å regne som markeringer enn som reelle ønsker om å “avsløre makten”.

Unndragelse etter individuelle ønsker
Institusjonene kan etter atferdskodeksen unndra dokumenter fordi den som har gitt opplysningen ikke ønsker at disse skal offentliggjøres. I prinsippet skulle dette gjøre det mulig å unndra alle dokumenter! Et slikt unntak kan ikke aksepteres. Da kan hvem som helst som har opplysninger de ikke ønsker eksponert bare lene seg tilbake i sofaen og roe ned sitt korrupte sinn, i trygg forvissning om at disse sakene ikke vil bli offentliggjort. Slik vi ser det er dokumentinnsynet ingenting verdt med et slikt unntak.

Unndragelse av eksterne dokumenter
Dokumenter som er produsert andre steder enn i EUs institusjoner utleveres ikke. Dette gjør at vi må be om innsyn hos opphavslandet eller andreland som har fått kopi av dokumentet. Da har den som ønsker innsyn plutselig femten ulike og sterkt varierende offentlighetsregler å forholde seg til. Etter at Sverige og Finland ble medlemmer av Unionen har det trolig blitt lettere å få ut dokumenter på denne måten, men det kan være mange interessante dokumenter som ikke sendes til deres organer.
Organisasjoner eller private bedrifter, som ikke er bundet av noe offentlighetsprinsipp, kan vi ikke forvente innsyn hos. Satt opp mot norsk lovgivning, der både inn- og utgående dokumenter kan utleveres, er dette et begrensende unntak som vanskeliggjør innsynet i dokumenter.

6.1.2 Konklusjon dokumentinnsyn
Hvor mange hundretusen dokumenter som blafrer rundt i EU-systemet er vanskelig å vite - i alle fall uten en postjournal. Hvordan det skal være mulig å drive undersøkende, granskende og gravende journalistikk under slike forhold er mer enn vi kan fatte. Med så vide unndragelsesfullmakter institusjonene har gitt seg selv, er innsynsrett et begrep som overhode ikke passer. Med god informasjon og stor velvilje fra byråkratene, noe vi ikke tviler på finnes, kan det være mulig å få ut dokumenter i saker som du allerede arbeider med eller kjenner til. Systematisk arbeid, slik blant andre Alf Ole Ask, Per Anders Johansen og Skjalg Fremo driver her på berget, er derimot en metode som ikke lar seg bruke innen EU-systemet. Dette er beklagelig, da denne typen arbeid fungerer både som avslørende og kontrollerende i forhold til forvaltningens og politikernes arbeid.

6.2 Åpenhet generelt

EU-systemet er moderne og profesjonelt på informasjonsområdet. Store mengder dokumenter legges ut på internett, det holdes daglige pressebriefinger i Kommisjonen og det finnes gode oppslagsverk som forteller om hvem som svarer på hva. Dokumenter svarende til norske stortingsmeldinger og proposisjoner er offentlige, i likhet med en mengde andre publikasjoner.

6.2.1 Konklusjon
Vi har ingen grunn til å tro at terskelen for å publisere saksdokumenter er høyere innenfor den Europeiske Union enn den er i Norge.
Selvsagt reagerer vi, med vår bakgrunn fra norsk offentlighetstradisjon, på at Kommisjonens pressetalskorps kan snakke “off record” til hundrevis av pressefolk midt under en briefing. Men, informasjonen kommer ut, og den er nok til å stole på.

6.3 Åpenhet - slik norske korrespondenter opplever den

De norske korrespondentene skryter av imøtekommenheten de møter hos personene de tar konatkt med innenfor EUs institusjoner og byråkrati. De opplever EU som medieproft, og er fornøyde med talsmannskorpset til Kommisjonen. Rådet er mer lukket, mens Parlamentet er lett å få opplysninger fra. Et annet trekk er at det er mange parter med ulike interesser innenfor Unionen, noe som fører til at det alltid er noen som vil snakke .

Åpenheten fra byråkratene sin side virker å være stor, de hjelper korrespondentene med å sette seg inn i saker, de gir god bakgrunnsinformasjon. Det samme virker å være tilfelle med de ulike landenes delegasjoner.

6.3.1 Konklusjon
De uformelle kanalene slipper ut mye informasjon. Systemet er åpent og medieproft. Mange ulike interessegrupper sikrer at det alltid er noen som vil snakke.

6.4 Kildetilfang

Journalister i Brussel har et bredt kildetilfang, både på primær- og sekundærnivå. Den norske EU-delegasjonen, andre lands delegasjoner, talsmenn, kommisjonærer og parlamentsmedlemmer er alle relativt lett tilgjengelige. Journalistene hevder at de får ut den informasjonen de trenger, enten muntlig eller skriftlig, enten fra de ovenfor nevnte gruppene eller fra byråkratene som sitter inne i de lange gangene i de store betongklossene.
Her må det være lov å stille et spørsmål ved journalistenes påstand om at de får ut den informasjonen de trenger. Mener de da den informasjonen som er nødvendig for at en sak skal henge sammen, eller mener de at de har fått et uttømmende bilde av saken? Hvordan skal det sistnevnte alternativet kunne bekreftes, når det er umulig å etterprøve om du for eksempel har fått tilgang til alle dokumenter som er produsert?

Et annet problem er at de fleste vil uttale seg anonymt og “off record”. Dette er institusjonalisert, og bruken av anonyme kilder er svært utbredt; anonyme kilder er hovedregelen. Flere norske journalister sier at de ikke kunne klart seg uten anonyme kilder. Men, selv om journalistene får ut mye informasjon på denne måten, kan motivet til kildene for å gi ut denne informasjonen være ytterst tvilsom. Journalistikken blir kildestyrt.
Journalistene må likevel tros på sine ord når de sier at de får ut mer muntlig informasjon fra EU-systemet, enn det de klarer få ut fra norsk forvaltning. Likevel kan verdien av informasjonen som kommer ut diskuteres, med bakgrunn i den utstrakte bruken av anonyme kilder.

6.4.1 Konklusjon
Det er bekymringsfullt at så få kilder vil la seg identifisere. Journalistikken blir fort kildestyrt, fordi journalistene er avhengige av de anonyme kildene og det er vanskelig å skaffe seg et helhetlig bilde av kildegrunnlaget i de ulike sakene.

6.5 Dokumentinnsyn

Hvorfor er det ingen av de norske korrespondentene som driver undersøkende journalistikk i den grad dokumentgraving da er viktige kilder? Dette er et hovedspørsmål vi stiller oss etter intervjuet. En innsynsbegjæring koster mer enn den smaker, javel. Vi vet at systemet er tungvint blant annet på grunn av manglende postjournaler og lang behandlingstid. Vi vet også at journalistenes ressurser og mandat i stor grad begrenser slike muligheter.

Ansvaret ligger da også hos redaksjonene. Flere journalister har påpekt at Norge trenger større manskaper i Brussel, i hvert fall om man skal bedrive kritisk journalistikk i tradisjonell forstand. Dette ser ikke ut til å være prioritert av redaktører i Norge. Med vårt premiss om at økende grad av beslutninger som gjelder for Norge, blir tatt i EU, kan dette synes merkelig. Noen av journalistene sier også at det er for lite kunnskap både blant politikere og redaksjonsledelser om hvor mye EU faktisk betyr for Norge selv uten et medlemsskap.

6.5.1 Konklusjon
Norsk journalistikk i Brussel dreier seg i liten grad om dokumentjakt. Grunnen til dette er en omstendelig prosess i EU og manglende ressurser på korrespondentkontorene. Man kan derfor si at redaksjonelle prioriteringer i kombinasjon med manglende tilrettelegging hindrer kritisk journalistikk overfor EU.

6.6 Sammenligninger

6.6.1 Ikke som Norge
Før ratifikasjonen av Amsterdamtraktaten og innføring av postjournaler er det fortsatt et stykke igjen til innsynrett i EU. Fysiske hindringer, størrelse og kompleksitet gjør også EU til en ganske lukket institusjon i forhold til norsk forvaltning. Byråkratiet bygger på en annen tradisjon enn den norske, nemlig at en byråkrats arbeid er for “privat” eiendom å regne. Likevel er det delt syn blant korrespondentene. Noen opplever at systemet legger hindringer, andre ikke. Selv om vårt materiale er begrenset, kan det synes som skillet går mellom medier. pplever i større grad at de blir satt tilbake av systemet enn eterjournalistene. Vi mener derfor at det er den enkelte journalists behov som styrer oppfatningen av åpenhet og offentlighet.

Det synes som den muntlige tradisjonen i EU ligger noe lenger fremme enn den norske. Så sant kildenettet er i orden, finner man alltid noen som snakker. Interessene er mange, og det er mange grupper som går hverandre etter i sømmene.
Dette gjør imidlertid at journalistene må trå forsiktig, for samtalene er som regel anonyme. Enhver muntlig kilde vil alltid ha en interesse, i motsetning til en primær, skriftlig, kilde.

6.6.2 Forskjellsbehandling
Norske journalister stiller bakerst i køen. Dette gjør at deres sitatsaker i større anliggender, stort sett er mer mangelfulle enn hos de store europeiske mediene. Byråtjenestene er derfor en god støtte. I saker som angår Norge direkte, er det sjelden stor konkurranse om kildene, og da får norske journalister den samme behandling som EU-journalister. Man kan derfor si at forskjellsbehandling i liten grad påvirker det journalistiske resultatet.

6.6.3 Ønskede forbedringer
Det mest konkrete ønsket for bedring er tilgang til postjournaler. Større åpenhet generelt ønskes også. Det synes imidlertid som korrespondentene i stor grad finner seg godt til rette med systemet slik det er i dag. Vi tolker dette hen at man i stor grad har tilgang på den informasjonen man trenger uten ytterligere dokumenttilgang.

6.6.4 Definisjon av egen journalistikk
De journalistiske genrene som kommer fra Brussel over eteren eller i spaltene er i hovedsak hendelsesbasert nyhetsjournalistikk ispedd en dose analyse og bakgrunn. Dette er journalistenes mandat, og det gjenspeiler deres ressurser. Spørsmålet er om journalistikken ville ha gått dypere dersom journalistene hadde hatt en innynsrett og EU hadde vært åpnere generelt. Deres kildesikring ville vært bedre dersom man tar i betraktning den utstrakte bruken av anonyme kilder. Men deres ressurser hadde neppe gitt journalistene anledning til virkelig å gå i dybden, uansett hvor åpent EU er.

6.6.5 Konklusjon
Offentlighet og åpenhet i EU er ikke det samme som i Norge. Det er likevel et visst sprik i hvordan korrespondentene føler at dette begrenser deres arbeid - fra ingen hindring til store begrensninger. Det synes imidlertid som offentlig lukkede dører fører til større grad av uoffisialitet enn man kan vente å finne i den norske forvaltningen. Dette vet de norske korrespondentene å benytte seg av. Konklusjonen ser ut til å være at offentligheten i EU er uoffisiell.

6.7 Ombudsmannsfunksjonen

Ombudsmannen er EUs parlamentarisk oppnevnte vaktbikkje. At institusjonen er relativt ny, forklarer kanskje det beskjedne antall saker den behandler. Men det satses friskt. Selvinitierte undersøkelser, refs og nye initiativ til åpenhet gjør at klagemuren etterhvert blir lagt merke til. Og får betydning.
En ombudsmann som få bruker er det likevel liten nytteverdi i. Dersom institusjonen skal ha en reell effekt på større åpenhet i EU, må den tas mer i bruk. Her deler vi ut stafettpinnen til redaksjonene. De må i større grad kjøre innsynssaker. Ikke bare prinsipielle saker, men som ledd i undersøkende journalistisk virksomhet. Og ved lukkede dører må de gå til topps, til Ombudsmannen. Bare ved økning av klagesaker vil EU-institusjonene se at sammfunnet krever åpenhet. En bedring av byråkratiske rutiner vil også være en positiv konsekvens.

6.7.1 Konklusjon
Ombudsmannsordningen er en av de viktigste pådriverne for økt offentlighet og åpenhet i EU. Institusjonen må imidlertid tas mer i bruk, dersom man ønsker bedre resultater. Ansvaret hviler derfor også på den enkelte redaksjon.

hovedsiden