Bay of Pigs-invasjonen
I 1958 gjennomførte Fidel Castro en revolusjon på Cuba. Den var i utgangspunktet ikke kommunistisk, og motivene for revolusjonen var både politiske og økonomiske. I begynnelsen var kommunistene mot Castros revolusjon, men allerede ved utgangen av 1958, hadde slått seg sammen med fidelistene og fått full handlefrihet. Det viste seg at målet var å opprette et marxistisk diktatur på Cuba, som skulle tjene USSR.
Den 17. mars 1960 fikk CIA støtte av president Eisenhower om at cubanske flyktninger skulle få militær opplæring i tilfelle en militær aksjon mot Fidel Castro. Treningen foregikk i Guatemala, der flyktningene fikk sin militære utdannelse. Den 3. januar 1961 ble forbindelsen mellom USA og Cuba brutt etter at Castro bestemte at bemanningen på den amerikansk ambassaden skulle reduseres til 11 mann.
President John F. Kennedy (presidentskifte) fikk høre om planene i januar samme år, men ble ikke skikkelig informert av CIA før i november. Han gav ordre om at treningen av flyktningene skulle gå som planlagt. Hovedplanen var at 600-750 soldater skulle bli landsatt på Cubas sørkyst, samtidig som man skulle gjennomføre flyangrep. Styrkene skulle også få artilleristøtte.
Allerede i valgkampen hadde Kennedy uttrykket misnøye med forholdene på Cuba, og nå var han nødt til å handle. Etter at han hadde fått samtykke fra CIA og forsvarsministeren, begynte 1400 soldater å gå om bord i skipene som skulle frakte dem til Cuba. Dette var den 13. april 1961. Den 17. april kom de til Cubas kyst, og invasjonen som ble oppkalt etter stranda de ble landsatt på, Bay of Pigs. Fra en base i Nicaragua angrep 8 amerikanske bombefly av typen B-28 Cubas luftforsvar. Operasjonen var totalt mislykket. Eksilcubanerne ble enten drept, skadd eller tatt til fange, og bombeflyene greide ikke å ødelegge luftforsvaret til Cuba. Kampene foregikk i 3 dager, så var alt håp ute. Status: katastrofe!
Generalsekretær i kommunistpartiet sendte et hissig telegram til Washington der han sa at Sovjet skulle sende all nødvendig assistanse til Cuba. 18 måneder senere fikk verden vite hva som ble ment med nødvendig assistanse. Allikevel var USA tilbakeholdende med sannheten. Men Dean Rusk (utenriksminister) sa til det amerikanske folk at USA ikke lenger ville ha noe med Cuba å gjøre.
Selve krisen begynte morgenen tirsdag 16. Oktober 1962. Da hadde president Kennedy sett et bilde tatt av et U-2 rekognoseringsfly . Det viste en sovjetisk rakettbase på vestsiden av Cuba. Man visste ikke hvor lenge oppsetningen av russiske raketter på Cuba hadde vart, men man tror det kan ha vært i juli året før, fordi da registrerte USA en merkbar økning i skipstrafikk mellom Sovjet og Cuba. Den 31. august ble det også oppdaget bakke til luft raketter på Cuba.
Onsdag 17. oktober ble det oppdaget enda flere raketter på Cuba. Denne gangen var det mellomdistanse raketter som var utplassert. Disse kunne drepe 80 millioner amerikanere bar et par minutter etter at de var blitt avfyrt. Etter et møte med den sovjetiske utenriksministeren som sa at Sovjet bare leverte jordbruks produkter og defensive våpen, konkluderte USA med at den beste reaksjonen fra USA ville være en blokade av Cuba. I tillegg til blokaden ble tropper flyttet til og til basen ved Guantanamo Bay. Kennedy fikk støtte på verdensbasis, men han møtte motstand blant republikanerne. De mente at man skulle være strengere mot Cuba, og angripe rakettbasene til tross for at Sovjet hadde truet med atomangrep.
Sovjet svarte med å kamuflere rakettbasene mens Kennedy rustet seg til krig. Han ville være klar hvis en invasjon var uunngåelig. Få dager senere, etter at Kennedy hadde kunngjort for Sovjet at de ikke ville senke russiske skip, bare hindre dem i komme til Cuba, ble det rapportert ubåter på vei mot Cuba.
Dagen etter innrømmer den sovjetiske ambassadøren at de hadde løyet for USA. Det var aggressive raketter på Cuba. Dette var en trussel for verdensfreden.
Onsdag 24. oktober 1962 ble blokaden satt ut i live, men allikevel fortsatte to sovjetiske skip med stø kurs for Cuba. De var bare et par kilometer utenfor blokadelinjen. En ubåt fulgte sammen med de to skipene. Bare et par minutter før katastrofen var et faktum stoppet skipene. Kennedy hadde nemlig bestemt seg for at skipene skulle stoppes. Koste hva det koste ville.
Nå begynte resten av verden å bli urolige. Generalsekretæren i FN la fram et forslag om at blokaden skulle oppheves dersom Sovjet sluttet med å sende raketter til Cuba, og at de skulle ta med seg rakettene tilbake til Sovjet. Under et direktesendt møte der man ventet på et konkret svar fra Sovjets FN ambassadør på om det var plassert offensive raketter på Cuba. Dette nektet han fordi han ikke var i noen amerikansk rettssal. Da ble bildene av de russiske rakettene vist frem på direkten, og hele verden fikk se de russiske raketten på Cuba.
Nå begynte en brev veksling mellom Khrutsjov (statsoverhode i Sovjet) og Kennedy der Khrutsjov sa at Rakettene på Cuba skulle fjernes eller ødelegges dersom USA fjernet sine raketter i Tyrkia. Det var ikke så farlig for Kennedy, fordi de var foreldet og atom-ubåter kunne ta over forsvaret av Tyrkia. Problemet lå i at det snart var valg, og han kunne ikke miste ansikt foran velgerne.
Etter at et U-2 fly ble skutt ned av en antiluftskyts-rakett over Cuba, ble argumentene for et flyangrep sterkere, men Kennedy hold folk nede på jorden. I et annet brev fra Khrutsjov nevnte han ikke at USA skulle fjernes fra Tyrkia, og dette brevet svarte Kennedy på. Mens avtalevilkårene fra Kennedy ble diskutert tilspisset situasjonen seg enda litt til. U-2 flyene hadde nå fått eskorte som skulle skyte tilbake hvis de ble angrepet.
Søndag morgen den 28. oktober 1962 klokka 11, kom den offisielle erklæringen på at krisen var over. Sovjet skulle demontere alle rakettene på Cuba. Etter et par måneder begynte demonteringen. Fidel Castro nektet først FN-observatørene adgang til Cuba, så overvåkingen ble foretatt av amerikanske U-2 fly.
Men selv om Cuba-krisen er over for 36 år siden, boikotter fortsatt USA Cuba som fortsatt har Fidel Castro ved makten. Alle skip som har vært i Havana på Cuba, blir hindret adgang til USA de neste 6 månedene. Boikotten fortsetter selv om FNs hovedforsamling har stemt imot den 6 år på rad. Bare Israel og Usbekistan støtter USAs blokade. De som er imot blokaden mener at USAs politikk bare har holdt Fiedel Castros regime ved makten.
Tilbake til hovedsiden ----Til toppen av siden---Tilbake til infosiden