Site hosted by Angelfire.com: Build your free website today!
STEIN MEHREN
STEIN MEHREN

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

En stor kjærlighet dør aldri selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter…Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, i all tid.

Les dette, og tenk på den du traff engang, som du aldri så igjen,men som du aldri glemmer helt….



VALG
Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg…La meg svare deg slik

Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med

Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er
og som den jeg kunne bli til

Alle skulle vi ha en som ser oss som den vi er, og den vi kunne - eller KAN bli…


JEG HOLDER DITT HODE

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv

Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd


slik alt henger sammen med noe annet...


VI ER INNESPERRET

Vi er innesperret i oss selv
men noen kastet kjærligheten inn til oss
så vi kan se vår ensomhet
med en annens blikk: hei, sier vi
Her er jeg. Fødselsmerket. Klar.
Se meg, husk meg, elsk meg ferdig.

Livet er for stort til å bæres alene
Vi må dele det med noen. Med lengsler
som dragsug etter dager og netter
griper vi hverandre
som om det er mulig å dele et liv
Et liv like udelelig som døden.


DU SIER AT ALT ER TIL

Du sier at alt er til av kjærlighet
og jeg tenker på lyset fra en stor solnedgang
som vi kaller livet….
Og en sol som går opp og siden går ned
er kanskje et bilde på de elskendes dristige

sult, deres høye svimle håp og dype fall
som et bilde på skapelse og undergang
Enhver som har levet et liv
vet noe om hva et helvete kan være
Men bare den som elsker, som har elsket
eller som en gang har drømt om å elske
kan forestille seg et paradis

Jeg vet at vi aldri når igjen
solnedgangen der den løper inn i soloppgangen
Men når jeg ser det siste lyset
fly inn i horisonten, så tenker jeg
-langt der ute ved lysets rand
får vi kanskje skyggene våre tilbake
for å favne en sol som står opp

Om livet vet jeg nesten ingenting lenger
Om kjærligheten enda mindre. Men jeg vet at
jeg husker lukten av det fuktige håret ditt
og skoene våre, våte av dugg fra gresset



MØTET

Så nær meg er du. Og så langt borte
at det ville være enklere å fange
øyeblikket når en larve blir til sommerfugl
enn det er å røre ved den kalde skyggen din
så du plutselig og varmt ble min igjen

Ja,det ville være enklere å fange
et glimt av en beslått prinsesse
i det hun ifører seg usynlighetskappen
enn det er å stryke kinnet ditt levende....

å elske en som er langt borte...

ELSKEDE, HVA TENKER DU PÅ?

Elskede, hva tenker du på?
Ingenting. (Eller) På deg. Svarer jeg
Jeg tenker på kjærlighetens ensomhet
som vi drar med oss gjennom favntakene
Jeg tenker at det gjør vondt å elske
Men det sier jeg ikke

En stor kjærlighet som dør
og tidevannet når det synker, eller et elveleie
som er regulert og tomt for vann
Det tenker jeg på
Man jeg sier ikke: Hvis du forlater meg nå
da forlater jeg deg aldri. Men det tenker jeg på

Jeg har det så vondt, midt i vår kjærlighet
Kom ikke nær meg. Elsk meg. Ta meg imot
Forsvinn. Gå aldri fra meg. Slik tenker jeg
Når en stor kjærlighet dør
blir den en forferdelsens måne som stiger
opp over all senere kjærlighet hos de elskende

Det tenker jeg på. Hva tenker du på
På deg. På ingenting. På bunnen av denne byen
ser jeg et ansikt, blindt, skjelvende
slått av vill ensomhet. Sorg

Forferdelsen over muligheten for at så sterke følelser noensinne kan bli borte, dø hen, eller - kan de det egentlig?

HVA ER ØMHET

Hva er ømhet? Begjæret vi setter fri
Eller styrken vi holder vår lidenskap fast i
for ikke å tråkke en annens grenser ned
Jeg vet ikke hva ømhet er
Hver enkelts viten om savn
Eller summen av to menneskers ensomhet

- Å kjenne seg igjen i en annens smerte
Er det ømhet. Å se en annen, Ja, finne
den riktige avstand å se en annen i
La en annen få drømme sine egne horisonter
Kanskje ømhet er noe veldig enkelt: Som å se
et vindu lyse ut i mørket og vite: Der bor hun

Noen ganger kjenner jeg pusten
av noe stort og levende i språket. De
som var her før, som levde her, elsket her
har etterlatt språket som et savn
Og nå bruker vi ordene deres til å bytte
bilder av oss selv med en annen

Med kropper som ikke er skapt
til å huse lengsler så store som våre
setter vi vårt ene sekund av evigheten
opp mot døden. Og vet. Kjærlighet
er ikke språk. Kjærligheten river ordene
ut av oss og ber oss være, bare være

Det nærmeste du kommer deg selv, er
hos en annen. Det nærmeste du kommer himmel
og helvete, er å gi deg hen. Du må velge
kjærligheten, sier livet. Og hvis det er sant
at jeg må brenne alle broer bak meg
så vil jeg brenne dem her, her hos deg



VANDRING
Sent en kveld
stiger breen foran oss
som isfjell fra en dyp søvn
En gjennomgang av lys og varme
der tiden som nesten har stanset
risler med kjølige flammer gjennom
seg selv og låser solen i en
hildring over dag og natt
Plutselig en gård, taus
og selvfølgelig - også den
er en gjennomgang av tid, men
et varmt og langsomt lys; slekten
Vennlige, tause tar de imot oss
Ser på våre ubarkete ansikter
at vi kommer fra mørkere dyp
der livet brenner fortere


VI SNAKKER
Vi snakker samme språk, bruker
de samme ordene, sier det samme
om det samme. Men forstår vi hverandre
Eller bare later vi som vi forstår hverandre

Ord skal frelse de fortapte
Skrevet inn i det språket de er fortapt i
Ord på steiner som skal holde de død
på plass under jorden. Utrøstelige

Det er med språk som med gamle hus
Vi har skap fulle av nøkler
til låser som for lengst er byttet ut
på dører som ikke lenger er det

Klagemurer, glemmesteder, sårmerker
Gudene vet at vi bruker ordene
til alt mulig annet enn det de er skapt for
Det finnes ikke noe annet språk å vite det i


KVINNER SOM ELSKER
Kvinner som elsker kan se så bleke ut
som om månen har hatt dem før oss
Og gudene vet hva den har gjort med dem
der de lukker øynene og suser frem over
avstander. Det blikk de har for oss menn
er klarsynt, på grensen til det praktiske
Elskende kvinner, selv alltid beskrevet
ved andres lengsler og savn ... Det er ikke
lykkelige de gjør oss. Men virkelige


BILDE
Vi snur oss å vinker
Og du vinker tilbake
Huden din, så tynnhudet
og mager som en svanefot

Du er visst i ferd med
å gli over i skyggeriket
der du står i vinduet
på gamlehjemmet og vinker

Slik stod du som barn
i vinduet på barneværelset
og så etter de voksne
på vei ut i natten og festen

Vi vinker, du vinker
Ditt ansikt er en av de
siste blanke sidene
i en nesten utskrevet bok

Plutselig er du borte
Solen går ned, tømmer himmelen
for lys. Et sug av natt
i vinduet, viser hvor du sto


DE GAMLE
De gamle, har du sett, når de
tror at ingen ser dem. De er barn
som er gått så langt bort fra
barndommen sin at de ikke finner tilbake

De møter gamle kjente som gjengangere
Venter ikke at andre kjenner dem heller
for det er med en annen i seg
at de betrakter seg selv og sine liv

I gatene hvor de ikke lenger går
I huset hvor de ikke lenger bor
På steder hvor de ikke lenger kommer
I en fremtid der de ikke lenger er

Står de i mørke vinduer og ser over
mot sine tapte drømmer. De er skygger
av et liv de engang har levet
og måler alt mot en de tror de har vært


Les om Stein Mehren


Tilbake til lyrikksida