Site hosted by Angelfire.com: Build your free website today!

KOLBEIN FALKEID



PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle den med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

ET MØTE

Jeg reiste til Afrika
med fem bøker om verdensdelen.
Tenkte jeg var godt forberedt.
På veien møtte jeg en mann fra Tchad
som skulle til England.
Han hadde fem bøker om Europa
og tenkte han var godt forberedt.

Ingen av oss sa noe morsomt,
men plutselig satte vi oss ned
og lo.

SORGLØST

Sorgløst har du levd fra dag til dag,
sa de.
Som en boble i vannskorpa.
Som en plystretone.
Som et smil.

Jaja.
Men noen bobler har tatt gassene i dypet med seg opp
og er fremmede på overflaten.
Plystring er en ensom låt som det er selskap i
og smilet kan være falskt.

LYD/LYS

Latteren din må være et sted.
Lyd går ikke så fort. Langt borte
er den blå, nesten umerkelige godværsdønninger.
Så hvis jeg skyndte meg,
kunne jeg kanskje finne en fjern strand,
sette meg i solskinnet der
og ta i mot dem.

Lyset i øynene dine
er også et sted. Lys
er alltid underveis. Selv fra slokte stjerner
vedblir lyset å stupe gjennom uendelige rom.
Jeg misunner alt som en vårdag om tusen år
plirer mot smilet ditt.

GLAD DAG

Å gå langs bredden av et vann
og brått se vannets våte ansikt glitre
for første gang i speilet, nyfødt, åpent
med himmelen i huden og det mørke dypet
som et slep av utslått hår.

Å ta på furutreets sprukne bark forsiktig
og sakte tyde med den blindes kloke fingre
de knudrete hieroglyfene, lese
stammen for første gang og føle
stor ømhet for et helt tilfeldig tre.

Å kjenne det rå, ubebodde huset inni seg få besøk
etter en lang, kald vinter.
Høre vinduer bli åpnet, rom luftet
og liv på liv trukket opp, så latteren
står rett i taket.

JEG FINNER NOK FRAM

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.

SELVMORDERNE

Å dere dødslengtende.
Alltid kom vi for sent
med vår fattigslige håndsretning.
Motet til å hjelpe
tråkket alltid i tung snø rundt hjertene våre
uten å finne veien inn, veiene inn
til det usle ildstedet
bak hverdagens tette snødrev,
der hvor våre egne små bekymringer
satt på huk og varmet hendene sine glohete,
å dere oppbruddsbrennende,
som spydodder rammer dere vår søvn
og får oss til å løpe ned til
vårt livs havkant
hvor kjølstripen etter dere
lyser som aldri lukkede sår
fremover i oss selv

MORGEN

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

ELVER

Jeg ser på hodet ditt i senga,
En svart
hårbylt mellom dyne og pute i halvmørket.
Det tente gatelyset klatrer inn vinduet og låner
natta litt sikt her inne. Du sover
med ansiktet vendt fra meg.

Uten å se dem følger jeg sølvgrå
elver i håret ditt: Tid
som har rent langt og ennå renner, renner.
Det skummer hvitt etter stryk
og gjel av trang sorg. Jeg går
nedover og oppover deg, uløselig
bundet til bredden av oss, vår tid, vår
strekning sammen, den eneste
stien jeg finner fram på når det er mørkt.

Om du skulle gli fra meg -

Jeg hadde stått igjen her, rådløs
og uten retning.

Vagabonder forviller seg
når de er alene på flatbygdene.




Til lyrikksida


back