UTVALGTE PERLER

BENNY ANDERSSON

EN SKÅL

Lad os drikke
og se på hinanden
Spar ikke på venlighed
Vi ved ikke hvem af os
der først vil blive til ingen
eller noget ufatterligt andet
men i dag kan vi nå hinanden
og høre hinandens latter
Det må vi benytte os af
Drik ud men langsomt, opmærksomt.


LYKKEN

Det er noget eget ved lykken
man kan blive helt glad
når man møter den
men også beklemt
står stille lidt
lister sig så varsomt frem
som i et minefelt
og hver gang man setter foten ned
uden at ryge i luften
glemmer man enten at nyde lykken
eller blir sur over ikke at vide
hvor længe den varer
så når modgangen endelig melder sig
er det en lettelse
som om man er kommet i sikkerhed
det er nu skammeligt
for der er noget særligt ved lykken
som man ellers ikke møder
måske ligger fejlen der
man kender for lidt til den
burde sætte sig mer ind i den
jeg tror det er en treningssag.

GUILLAUME APOLLINAIRE

Mi aller kjæraste vesle Lou eg elskar deg
Mi kjære vesle skjelvande stjerne eg elskar deg
Kropp så herleg elastisk eg elskar deg
Vulva som pressar som ein nøtteknekkar eg elskar deg
Venstre bryst så rosa og så skamlaust eg elskar deg Høgre bryst så ømt rosaraudt eg elskar deg
Venstre brystvorte som liknar kulen i panna på ein nyfødt kalv
eg elskar deg
Nymfer opphovna av hyppig berøring eg elskar dykk
Rompeballar så utroleg mjuke og spretne som står så fint ut
eg elskar dykk
Navle som liknar ein innhol og mørk måne eg elskar deg
Hårdott lys som ein vinterskog eg elskar deg
Armholer dunete som ein svaneunge eg elskar dykk

Skulderlinje så vindunderleg rein eg elskar deg
Lår med form like estetisk som ei søyle på eit antikt tempel
eg elskar deg
Øyre falda som små meksikanske smykke eg elskar dykk
Hår fukta i kjærleiksblod eg elskar deg
Føter så røynde føter som stivnar eg elskar dykk
Korsrygg som rir korsrygg så kraftig eg elskar deg
Liv som aldri har kjent eit korsett liv så mjukt eg elskar deg
Rygg så vindunderleg på skap og som bøyer seg for meg eg elskar
deg
Munn å mi lyst å min nektar eg elskar deg
Blikk så eineståande stjerneblikk eg elskar dykk
Hender med rørsler eg tilber eg elskar dykk
Nase så utprega aristokratisk og dansande eg elskar deg
Ganglag så voggande og dansande eg elskar deg
Å vesle Lou eg elskar deg eg elskar deg eg elskar deg

W.H. AUDEN

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos aned with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplane circle moaning overhead
scribbling on the sky the message He is Dead
Put crepe bows round the white necks of the public doves
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my south, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last forever: I was wrong.

The stars are not wanted now; put out every one:
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the woods
For nothing now can ever come to any good.

ANDRE BJERKE

MED ÅTTE ROSER

Åtte roser vil jeg gi deg:
Én fordi du er så pen.
Én for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i én?)
Én fordi du er en hulder.
Én fordi du er en ånd.
Én for trykket av din skulder.
Én for varmen i din hånd.
Én for håpet, én for slottet
vi skal bygge: Det blir åtte -
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose – som er du.


I REN DISTRAKSJON

"Du tror det er deg jeg er glad i?
Da tar du nok skammelig feil!"
Og inn i hans håndflate stakk hun
en flammende langfingernegl.

"Du tror at jeg gjerne vil se deg?
Nei, deg vil jeg slett ikke se!"
Det sa hun og presset tilfeldig
et knitrende kne mot hans kne.

"Så glem at jeg har en adresse!
Og glem at jeg har en telefon!"
Det sa hun - og bet ham i øret
i absolutt ren distraksjon

"Jeg liker deg ikke," sa hun,
og kysset hans munn en passant.
"Kan simpelthen ikke fordra deg."
Hun satte seg opp på hans fang.

"Jeg elsker deg ikke det minste.
Jeg er ikke engang din venn!"
erklærte hun fast - idet hun
i ren distraksjon gav seg hen.



Å VÆRE BARN EN SOMMERDAG

Å være barn en sommerdag
det var å sette "Norna 2",
var nye racerbåt, på vann.
Å se den seile over stag,
og vasse ut i gummisko
og redde den i land.

Det var å leke "øde ø",
og ligge som en Robinson
med hele havet mot sin hud.
Det var å ta en liten rød
Maria Fly-fly i sin hånd
og be den fly til Gud.

Det var med apens klatrekropp
å entre Jensens epletre,
og vise Lilly at man tør.
Det var å ta en smørblomst opp
mot Lillys hake for å se
om hun var glad i smør.

Det var å stikke bær på strå,
for efterpå å rope "Slipp!"
til strået slapp dem, ett for ett.
Det var å være blåbærblå
fra øreflipp til øreflipp,
og stønne: "Jeg er mett!"

Det var å se en svales jag,
og være meget, meget rik
som eier av en sukkerert.
Å være barn en sommerdag
var simpelthen å være slik
vi alltid skulle vært!

JENS BJØRNEBOE

MEA MAXIMA CULPA

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om "skyld"! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som hender på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi ALLE gjort.

Vi har sett uskyld, og vi har skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler, alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod!

I våre hjerter der er loven lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slakterhus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, dén frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?

PAAL BREKKE

DRØM

Jeg bar en naken kvinne
på mine bronsearmer.
Hennes hud var jomfruhvit som melk
mot min soltørre, tørstende kropp.
Vinden strøk hennes myke hår
som streif av sommerfuglvinger
mot min hals.

Jeg gikk mot sjøen av lys
som strålte i dype akkorder.
Jeg gikk mot solens
orgelbrusende
flammehav.


OM HEKSESKUDD

Det ekte hekseskuddet sitter nettopp som
et skudd i ryggen. En muskelknute, stør-
relse en 10-øring. Helbredes med sengeleie
histamin og massasje (du går i to om du
snur deg i senga). En mann som bor alene
med sitt hekseskudd kan nok få maten bragt
i spann fra hotellet. På badet må han selv

Og der, endelig i oppreist stilling
kan det skje ham som det skjedde meg
En hvit nål av smerte drev pusten ut
I fallet knuste jeg kneet mot badekaret
slo bakhodet mot gulvflisene. Dessverre
hjernerystelsen bevisstløsheten uteble
Rasende! fikk jeg benet trukket rett

Stakk tappert knokene i munnen helt til
jekslene, ble liggende, lot svetten tørke
husket at jeg satt en hel natt en gang
og slo med hammer nettopp mot kneet
for å døyve øreverk. Smerter kan brukes
mot hverandre nemlig. Det tok en halvtime
å ro meg baklengs, ryggen mot gulvet
til telefonen.

JAN MAGNUS BRUHEIM

DEN ANNSAME

Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.

Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes på dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.



TOGN OG TALE.

Tider til å tala -
til å teia.
Som mannen
søkjer møy,
slik søkjer
tanken ord.
Å, det er
sælestunder
når dei finn i hop.

Still, lukkeleg
er kvar ei
skapningsstund.
Eit heilagbrot
å bruke ord
og rivi togni sund.


UM Å BÆRA

Skapte er vi te bera,
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen. -

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
du ikkje kan dele med andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn --.

Den mannen bær tyngste børi
som ingen ting har å bera.

LARS SAABYE CHRISTENSEN

jeg vil være det rolige regn
som faller når min elskede har glemt sin paraply
jeg vil være den heldige dråpen
som renner på hennes nese

jeg vil være den skålen med vann
hun samler i sine hender
jeg vil tromme mot ruten i rommet
hvor hun skal sove i kveld

jeg vil være det rolige regn
som ingen er redd å gå ut i
jeg vil tenne trærnes kroner
og lage dammer til lekne barn

Jeg vil være det rolige regn
som får min elskede til å sove
så vil jeg stå på skrå gjennom drømmen
som en søyle av stigende sol

ERLING CHRISTIE

LENGST INNE

Lengst inne
der vår kjærlighet er ensom
uten ord og ords bedrag.

Lengst inne
der vår svakhet føder svakhets
grenseløse styrke
Er vi alltid sammen
uten krav og løfters nederlag.

Lengst inne
Er vi alltid sammen
vergeløst
og tryggere enn alt.

GRO DAHLE

Sneglehuset?
Den lille doen
med kvisthull på veggen?
Eller kottet med støvsugeren?

Jeg tenker på kroppen
hvor jeg sitter alene
bak knoklenes stakitt
Dette gjerde mellom deg og meg
av brusk og bein
Denne dykkerdrakten av blodårer og vev
Dette finmaskede mønsteret
over hendene og opp armen
Det er et trangt skinn
jeg har tatt på meg

Du trodde kanskje
vi sto nærmere hverandre
Du trodde kanskje vi var ett
Din arm under min myke hals
Som om det er plass til to
i dette fartøyet
Som om det var mulig
å presse oss tettere sammen
flette oss innunder underhudsfettet
og suge av de samme tankene
se ut av de samme øynene:
Den røde genseren over stolryggen
i det blå kjøkkenet
Skulle vi da forstå hverandre bedre?

Men også denne gangen
må du stå igjen utenfor
kapslet inn av nesen, haken
Med hver vår mage
kan vi rope til hverandre
fra annen etasje
slik vi pleier

MAGLI ELSTER

HEGGEN

Jeg drømte en natt at heggen
blomstret for annen gang
min hånd hadde sovnet hos deg
og var dryssende full av små hvite blomster
plukket i søvne.

Jeg våknet og heggen sto naken
i høstens bleke morgen
du var gått og min hånd var knyttet
fast om drømte blomsterklaser.

Jeg tør ikke åpne hånden
den som har sovet hos deg
vil ikke vite om små hvite blad
ligger knust etter nattens drøm.

Den frosne heggen står ute
med sine svarte grener
men besk søt lukt av vår i den kalde høst
slår imot meg at ennå en natt
vil det blomstre i min hånd

STEMME

Det er som stemmen din
hørt i telefonen
risler ned gjennom halsen min
og på merkelige veier
sprer seg ut i anatomien
ut i ytterste spiss av fingre og tær
gløder i mitt hår -
slukkes lampen vil jeg være
synlig i mørke
mitt omriss tegnet
av din stemme
i mitt øre.

INGER HAGERUP

Denne gangen handler sangen
atter om meg selv.
Jeg har noe tungt i blodet
som vil si farvel.

Selv om dette gamle trette
hjertet ennå slår,
er dets triste, aller siste
budskap: Alt forgår.

La så være! Livets lære
har en større trøst:
Ennå kommer andres sommer
etter egen høst.

Ennå strømmer andre drømmer
levende i "deg",
som i morgen møter våren.
Hils dem da fra meg!

DEN NYE DAG

Den nye dag har intet ansikt ennå.
Hyllet i en stjernekappe
kommer den susende mot jorden.
Så kaster den kappen og står skjønn og naken
med hendene fulle av solen.
Mellom sine fingerspisser
lar den timene dryppe fra evigheten.
Den vasker fjellene med sitt blendende smil
og på sine hvite skuldrer bærer den
tusen ukjente sorger.

Utvalgte perler I-Å

Tilbake til lyrikksida