Sist oppdatert: 01/03/05
***
Ett litt andeledels innlegg…
01/03/2005
Når jeg titter på meg selv får jeg gåsehud,
Jeg fatter det ikke, jeg fatter det bare ikke.
Men jeg klarer nå å forstå hva som skjer med meg,
Og jeg liker det lite.
Jeg blir så sentimental, så emosjonell så sensuell…
Jeg blir forelsket, begynner snakke om ting som jeg ikke burde.
Jeg ser bare rødt og romantikk.
Og så får hun panikk…
Vel startet dagen med en kaffe, som vandelig. Vet ikke helt hva jeg skal i dag,
blir ikke noe arbeid. Om en uke er jeg i Fauske noen dager, så tar jeg toget til
Trondheim for å være der noen dager også. Så på lørdag neste uke regner jeg
med at jeg tar toget tilbake til Oslo.
Jeg surfet litt på nettet nå, jeg fant en side med bilder hjemme fra. Hjemme der
jeg vokste opp, der jeg har kjøpt leilighet, jeg savner den byen… jeg skal jo
dit om ikke alt forlenge, men allikevel, jeg savner å være anonym, bare være
mannen i gaten. Føle det at ingen kan gjøre noneting med deg. Greit at
kanskje gjengene i byen titter stygt på deg eller at noen slenger en spydig
kommentar, men ingen kan gjøre noe med deg. De kjenner deg ikke, og for
alt det de vet kan en være en kald blodig psykopat som gjerne vil tapetsere
leiligheten sin med menneske hud… nei nå begynner jeg å gå litt langt her,
det jeg mener er at de kan gjøre hva de vil med meg, jeg bryr meg ikke, for
tankene mine kan de aldri ta fra meg. Verken tankene eller fantasien.
Noen mener at de kan, med hjelp av meditasjon, komme inn i en egenverden
der ingenting kan forstyrre dem. Jo jeg tror faktisk det er mulig, på en litt rar
måte…
Jeg kan argumentere med ”rullegardin effekten”, som Oscar Magnusson kalte
det. Han var fange i Tyske konsentrasjonsleiere under den 2. verdens krig. Og
senere ga ut boken ”Jeg vil leve!”. metoden gikk utpå at de gangene han skulle
få se sine venners henrettelse sa ham til seg selv: ”dette ser jeg ikke”. Og dro
ned en slags ”rullegardin” slik at han ikke skulle bli knekket psykisk av det.
Jeg surfet litt til, bare for å sjekke om jeg fant noe informasjon om
Oscar Magnusson på nettet som jeg kunne henvist til. Da kom jeg over noe
annet, jeg fikk øye på en link som det sto ”morderne konsentrasjons leiere”.
Jeg klarte ikke å la være.
Jeg kom over Omarska-leieren i tidligere Jugoslavia. Dette hendte på 90’tallet.
Det er akkurat det samme som nazistene drev med 50 år før. Når jeg leser om
denne leieren (http://www.videodocument.org/nona/CTGOma.htm flere linker
ligger under innlegget) blir jeg bare mer og mer forbannet, jeg blir frustrert og
kvalm, jeg får ett visst hat mot mennesket. Jeg tror jeg kanskje kunne ha drept
slike mennesker som gjør slikt mot andre. Tortur og voldtekt, krenkelser og
vold… jeg klarer faen ikke å forstå disse menneskene, hva får dem til å gjøre noe
slikt mot andre? Hva er feil med dem? Herregud de vet jo hva de gjør! Jeg
skjønner det bare ikke. Det må være noe alvorlig feil med dem, de skulle fått
dødsstraff alle sammen! Nei forresten, de skulle fått samme behandling som de har
gitt andre uskyldige mennesker! Og jeg kunne på tatt meg ansvaret for å utført det!
Jeg blir rett og slett skuffet over menneskeheten. Skjønner lissom ikke hva som kan
få folk til å gjøre noe sånt mot andre. Og det bare for at de har en annen kultur eller
religion… jeg hater mennesket! Eller jeg hater menneskeheten som er så sinn sykt
naiv og egoistisk!
Og nåde den personen som har vert nabo til en leir og kommer til meg å sier at de
ikke visste om konsentrasjonsleirene! Stakkars den faen!
Dagens sitater;
”Fader, de jævlene! Hjelp meg fader! De vet så godt
hva de gjør!
De vet hva de gjør!”
-Oscar Magnusson
Under torturering av tyske Gestapo.
”…Å jo! Naboene visste om leieren, de visste så godt!
Når vi
marsjerte fra
leieren til stedet der vi måtte arbeide samlet hele
byen seg i gatene, de spyttet og kastet rotten mat på
oss. De
hånte og skrek skjells ord. Noen ganger ble en truffet
av steiner
som ble kastet,
så man gikk i bakken. Men da ble man pisket
opp av fange vokterne igjen.(..) Så la meg få møte den
innbyggeren som påstår at de ikke viste!”
-Arne Pettersen, tidl. Fange i Sachsemhausen.
Når jeg spurte ham om naboene visste om leieren.
28 februar 2005
Helgen har vært en spøk.
En stor spøk for min fritid.
Jeg har kjedet meg mer enn normalt, faktisk mer enn jeg kan huske at jeg har gjort før.
Lørdagen har gått bort på å gjøre ingenting, søndagen likeså.
Jeg har gått og gledet meg til å komme tilbake på jobb,
bare for å slippe tankene som kommer etter meg hver dag.
Slippe å se på dårlige filmer om kjærlighet.
Tamme historier om at alt løser seg til slutt, det er patetisk.
Noen ganger føler jeg at jeg er usynlig for alle andre,
det er da jeg får noe som jeg tror er en utrolig bra ide om å gjøre noe for å finne ut av dette.
Når vell utført, finner jeg som regel ut at det var en dum ide…
Nå er det ikke lenge igjen til jeg skal få den nye leiligheten, jeg gleder meg.
Men fortsatt vet jeg at det blir tomt,
ikke tomt med møbler og slikt, men tomt i mitt liv.
Det er noe som kommer til å mangle. Og det er henne…
Jeg syntes jeg virker besatt av henne, og det er jeg vel også.
Men heldigvis ikke sykelig besatt, jeg er ikke den som forfølger eller noe sånt.
Jeg bare lever i en død fantasi om at jeg var den hun holdt rundt og var den hun ville danse med.
Men det er jeg ikke, på tide at jeg innser det snart.
Hva er det egentlig som jeg savner ved henne?
Når jeg tenker meg om så vet jeg virkelig ikke.
Er det henne eller er det noen som er som henne?
Jeg mener… jeg vet ikke hva jeg mener…
Jeg tror at det jeg savner er hennes latter,
hennes tårer, hennes engasjement, hennes spydige og sarkastiske kommentarer,
hennes smil, hennes aggresjon, hennes fantastiske lukt av sommer,
hennes krigsinstinkt, hennes diskusjoner, blonde hår, smak av klær,
impulsive ideer, stemme, og ikke minst hennes romantikk og mystikk.
Faen, jeg savner hele henne…
Dette suger virkelig hardt!
Jeg er fanget i en umulig situasjon.
Når jeg snakker om henne med venner får jeg bare denne kommentaren;
”Øy! D. er det ikke på tide at du legger henne bak deg nå? Gå videre mann!
Hun er ikke værdt all den tiden du sløser på henne, du vet jo hvordan hun har behandlet deg!”
Jo da, hun har ikke brukt silke hansker med meg,
Hun har gjort at jeg måtte lide gang på gang…
Men fy faen jeg savner det. Savner henne.
Hadde jeg hatt sjansen så hadde jeg gjort alt om igjen,
selv om det gjorde vondt og fortsatt er ømt ved tanken på henne.
-D-
***
-Alt for henne-
25/02-2005
Dette er meg… men hvem er jeg?
Har jeg gjort de rette valgene i mitt liv?
Jeg føler at altfor mye tid går med til å tenke tilbake til 2000…
Greit jeg var kanskje ikke så gammel, og heller ikke særlig smart.
Men allikevel. Hvorfor skulle jeg gjøre en sånn tabbe?
Jeg snakket med henne for ikke alt forlenge siden og da sa hun;
”husker du 2001, da du traff X? Jeg savnet deg noe helt sykt, og ikke minst var jeg sjalu på X.”
det eneste jeg følte var vemod, hvorfor hadde hun ikke sagt noe til meg?
Hvorfor? Jo fordi jeg var sammen med X, hun som aldri har elsket en eneste person i sitt liv.
Men har utnyttet på det grove.
Hun som aldri har løftet en finger men heller har brukt personer til å gjøre ting for seg.
FAEN!
Nå vet jeg at alt er for sent. Men om tilfelle skulle være tilstede så skal hun vite att hun kan si hopp,
og jeg rykker ikke på meg før jeg har fått vite hvor høyt jeg skal hoppe for henne…
Dagens tekst:
-D-
***
16 februar 2005
jeg så henne,
og jeg er helt fra meg,
akkurat som om noe skulle skremt livet av meg…
Og jeg tror nok det gjorde det,
Eller hun gjorde det…
Jeg konsentrerte meg om noe helt annet når bilde hennes kom opp på skjermen min,
Og hva skulle jeg gjøre?
Ingenting! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne!
-D-
***
14 februar 2005
Den desidert mest romantiske dagen i året for noen…
Men ikke for alle.
For folk som meg er det ennda en på minner om gamle sår,
Som atter en gang rives opp.
Et rent smerte helvete…
Så bare for å få noe andre tanker,
Prøver jeg å rømme fra situasjonen igjen.
Men hva er det godt for?
Jeg vet jo egentlig at det ikke hjelper,
Men det hjelper å prøve,
Tror jeg…
-D-
***
20 januar 2005
Denne uken hadde jeg vinter utdanning,
Jeg hatet det!
Snøstorm og kalde 25 grader C.
I den storme var alt jeg kunne tenke på; henne,
Tilbake i år 2000.
Ikke viste jeg at så mye kunne skje på grunn av det året…
Disse siden er ikke laget med
tanke på layout eller disign,
Det skal kun være tekst på denne Siden,
fordi dette er en ”online dagbok”.
20©05
Diables
