Definisjonen på en fis er "lydløs utgående tarmgass". En fjert, derimot, er "tarmgass som slippes hørbart ut". Vi strekker oss alle mot fisens nirvana. Men akk, hvor ofte sender ikke fjertens ydmykende fanfarer oss tilbake til virkeligheten. Det er dessverre ikke lydløst alt som lukter.
Tarmaktivitetene er ikke bare noe svineri, de kan også gi en stakkar et alvorlig sosialt handikap. Lyden av en fjert (eller et promp, for å ta den helt ut) er et kroppens mytteri, en sosial skandale, en traumatisk knockout.
Barna, de velsignede skapningene, elsker en fjert.
De sprekker av latter og glede bare man sier den satans lydens navn. Voksne, derimot, dør av skam og får det travelt med å se en annen vei. Offisielt promper ikke voksne mennesker. Det finnes ingen bortforklaring.
Vi som da tilhører det usle mindretall av fjertere, gjør så godt vi kan. Når magen står som et trommeskinn under beltespennen og kolikksmertene gjør det vanskelig å gjengjelde selv den enkleste hilsen, da ber vi til de guder vi tror på om: Bare for denne ene gangen, gi oss fisens ubeskrivelige lettelse! Gi oss den lydløse ekstase!
Men det er risikabelt. Så fryktelig risikabelt. I en tett befolket heis, for eksempel, kan man etter et vellykket lydløst trykkfall stirre fortørnet rundt seg og nyte mengdens uro fordi ingen vet hvem som var den skyldige og alle forsøker på påfallende vis å gi inntrykk av at det ikke var dem. Men om man forrådes av den fryktelige luft-ut-av-ballongen-lyden (eller enda verre, den rungende bassduren - eller, Gud forby det: den eksplosive, revnende, gjennomtrengende knallfjerten), da er alt håp ute. Man kan like gjerne skyte seg en kule for pannen.
Det er rart det der at man aldri kan vite på forhånd. Et dusin fis på rad gir ingen garanti for at den 13. ikke blir en fjert. Hvorfor er det slik? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vridd meg i agoni på min hodepute mens jeg forsøkte å løse denne tilværelsens store gåte.
Hvilket kroppslig mysterium er det som gjør at en fis blir en fis og en fjert blir en fjert? Hvordan skilles klinten fra hveten?
Du har verre ting også. Fisens mest forræderske dobbeltgjenger er lydløs som ham, men akk, men akk-
En venn av meg stoppet glad og fordrukken en drosje i Oslo sentrum en meget sen aften. Like før han skulle smette inn døren slapp han en ordentlig lykkebringende smyger. Trodde han. Og dermed gikk det en teskje bløtt rett i makkoen.
Stakkaren hadde ikke annet å gjøre enn å gjennomføre drosjeturen stående med overkroppen halvveis stukket inn mellom sjåførsetet og passasjersetet, smile avvæpnende, og gi inntrykk av å være i sitt ess. Sjåføren svettet blod. Og det med rette.
Å sjekke damer når magen er urolig, anbefales ikke. De liker å ha det stille og romantisk under de innledende rundene på tomannshånd, og da finnes det ikke en lyd i verden som kan overdøve ulydene man selv produserer i badeværelsets uhyggelige akustikk.
Prøv heller ikke blikkboks-trikset jeg så i en svensk tegnefilm: Han og hun spaserer romantisk ned gaten. Han vet ikke sin arme råd. Da han ser den, blikkboksen. Planen ville ha lykkes om det ikke hadde vært så vanskelig å time en fjert. Fjerten kommer nemlig ikke i samme øyeblikk som han spenner til boksen, men tiendelene for sent, når rabaldret har lagt seg.
Og stakkars den som også lider av pissevegring på offentlig sted. Som står der og trykker og trykker og spenner det han makter, og tror at alle er opptatt av ham, fyren med den røde nakken som står der borte i kroken.
Det må ende med knall. Et ekte trykk-knall, og påfølgende hastig flukt fra åstedet. Der iler stakkaren, like pissetrengt (om ikke mer) som da han kom.
Kvinnene har det likevel verre. Om menn promper, er det utillatelig. Men når kvinner promper, er det helligbrøde. River hun av et flak, river hun også av madonnaen og skjøgen og står igjen som en uskjønn og ekkel slave av utilbørlige kroppsfunksjoner - alt fra fjert til utflod.
Den prompende kvinne skal vente lenge før hun blir utsatt for oralsex av sin mann igjen. (Og nå har jeg ikke engang nevnt den fryktelige skjede-fjerten som den ukloke kvinne er så dumdristig at hun kommenterer, aller mest fatalt med et "oppsann!".)
Ja, kvinnene har det verre.
Men det hjelper ikke oss kroniske og uforbederlige fjertere i vår evige, men håpløse jakt på fisens gåte. Harald Sæverud talte for oss alle da han komponerte musikkstykket sitt, det berømte, som gir løfter om et forjettet land der alt er mulig og alt er såre vel:
Kjempefiseslåtten.
