Nye reisebrev 1:
Jeg sitter her i tropenatten og lytter til alle lydene. Det har regnet litt og temperaturen er er krøpet litt under 30 grader. Et lyn lyste opp i mørkret og i et glimt fikk jeg se landskapet igjen. Det er vakkert, spennende og uvirkelig. Om dagen stekende sol og om natten stummende mørke allerede fra klokken 18.00. Det er akkurat som du slår av en bryter. Lyset er slukket i et nu.
Men mørkret bedrar. Det skjuler alle farer. Du ser ikke om du møter en venn eller en fiende. Og er du utlending, bør du være på vakt. De som er dine venner i lyset, kan være dine uvenner i mørkret. Du bør lukke dine dører og låse din port når natten kommer.
Veiene tar mange liv her. I Toledo sør omkom en ung mann på motorsykkel ved Ibo. Kransen, lyset og korset stod i veien enda på mandag da vi kjørte forbi første dagen her på Filippinene. Han skulle gifte seg, men slik skulle det ikke bli.
I Toledo nord døde 3 mennesker i et sammenstøt mellom en motorsykkel og en tricycle. Føreren og passasjeren på motorsykkelen omkom sammen med føreren av tricyclen. Det var om kvelden og mørkt. De er ikke flinke til å bruke lys her. Ofte kjører de uten og så blinker de når de møter hverandre. Det kan være for seint. Mørkret er nok som oftest din fiende.
Toledo City, 5. oktober 2005
New Travel Letters 1
I’m sitting here in the Tropical Night and listening to all the sounds. It has come some rain and the temperature is less than 30 degrees Celsius. A thunderstorm light up the dark and I got a little view of the landscape. It’s beautiful, exciting and unreal. In the day burning sun and in the night black as ink from 08:00 p.m. It’s like somebody turn off a switch. The light disappear at once.
But the dark can betray you. It hide away the danger. You can’t see if you meet a friend or a enemy. And if you are a foreigner, you need to be aware. They that are your friends in the daylight, can be your enemies in the night. You have to close your door and lock your gate when the night approach.
The roads take many lives here. In Toldo South a young man died in a motorbike accident near Ibo. The wreath, light and the cross still was placed in the road when we passed on Monday, our first day here in the Philippines. The man was about to marry, but the life was over for his part.
In Toledo North 3 human died in a crash between a motorbike and a tricycle. The driver and the backrider on the motorbike perished together with the driver of the tricycle. It was in the evening and it was already dark. They are not so clever to use the light here. Often drivers only blink with the light when they meet an other driver. It can be too late. The dark is mostly your enemy.
Toledo City, October 5th, 2005
Bestemor var og sang i går. Hun synger i et kor i kirken og de bad om at de måtte komme å synge for en av dem som døde i ulykken. De bodde på Sangi. Det er ikke så langt derfra til Dumlog i Toledo nord hvor han forulykket og hvor veiene krevde 3 dødsoffer den kvelden.
Ulykkene gjør inntrykk. Men livet går videre. Folk reiser og lever som før. Føreren av motorsykkelen var knappe 30 år. Så kort kan livet være. Gresset som var grønt i går, kan være visnet i dag.
Mannen var sønn av en baker og hjelperen var ogsa med på motorsykkelen. Konen til bakeren bad sønnen om et ærend. Egentlig hadde han drukket litt så han burde ikke kjørt. Men når moren ber sin sønn om noe, så gjør han det her.
Det er en som har det fryktelig vondt akkurat nå og det er en mor som har mistet en sønn. Han var gift og det er en hustru som også gråter i smerte. Men kirken er et sted hvor du kan sørge. Og kirkens tjenere stiller opp når en familie ber om det. Tjensten er gratis og det er også en bønn for den døde at han blir tatt imot av Jesus Kristus. Sermonien tar ca 1 time.
Toledo City, 6. oktober 2005
Bekymre dere ikke for hva dere skal spise og hva dere skal kle dere med. Det er ikke alltid så lett å skjønne Mesterens ord. Hjemme i Norge spiser vi det vi har lyst til og kler oss med det vi har lyst til. De færreste trenger å bekymre seg for noe av slike ting. Annerledes her - for folk flest.
Matprisene har steget. 1 kilo fisk koster 120 peso og oppover. 1 kilo kylling koster 130 peso og kjøtt koster fra 140 peso og oppover. Det er ikke noe problem for utlendingen. Hans penger er over 8 ganger mer verdt enn pesoen. Pesoen har sunket i verdi i forhold til dollaren. Og det har også lønningene. En daglslønn er under 200 peso nå.
Lykkelig den som kan spise ved utlendingens bord. De færreste kan det selvfølgelig. Og lykkelig den som har jobb. Men de færreste har det. De fleste opplever vel Mesterens ord som ganske fjerne i deres hverdag. Og når en sekk ris koster 1180 peso blir ikke livet så enkelt. Det er mye penger. Som alt annet har prisen gått oppover.
De fleste er fattige her og strever med å klare seg hver eneste dag. Fisk er det ikke så mye av heller å få i sjøen. Den er liten. Bestefar har noen garn som han låner ut. Etter 4 timer er det ikke så mye å skryte av til fangst. Det ender helst med at vi tar noen få av de største. Du skal ha 1/2 fangsten når du eier garnet. Men vi kjøper heller fisken på markedet. Det kan ikke naboen. Han har ikke noe å kjøpe for.
Men du venner deg til dette også. Det er umulig å hjelpe alle. Familien vår spiser ved utlendingens bord. De andre må klare seg selv. Mine penger er begrenset også selv om jeg i deres øyne er rik. Heller ikke jeg kan plukke penger ned fra trærne. Slik er det og slik vil de alltid være. Men kommer de med et barn som vil dø uten medisiner, hjelper vi jo. Våre hjerter er ikke av stein. Det finnes unntak. Det vet de. Også jeg har barn og vet hvordan smerten føles.
Toledo City, 10. oktober 2005
Kirken har stor makt her på godt og ondt. Men det som slår en hver gang jeg er her, er alle folkene som strømmer til kirken. Den er alltid full. Både gamle og unge kommer og de deltar. Sangen gjør inntrykk hver gang. Den er full av lovsang. Ikke triste sanger, men glade toner full av tilbedelse og takk.
Jeg skjønner ikke et ord av det som blir talt og heller ikke det som blir sunget. Men jeg kan føle et fellesskap i ånden. Men det er varmt. Svetten renner nedover mine kinn. Vi prøver å avkjøle ansiktet med en liten håndvifte. En liten tåre pipler frem i øyenkroken. Jeg er tilbake her alt begynte. Og jeg vet at mange har et vanskelig liv. Foran utgangen står det tiggere.
Tanken vandrer videre mens de synger. Et kvarter passerer med lovsang. De utvider kirken på sidene. Det er ikke plass til alle folkene. De står både på sidene og bak i kirken. De mange alterne og helgebildene står bakerst i kirken. Foran er det bare 2 igjen i tillegg til hovedalteret. Det er Peter og Maria. Begge fikk avgjörende betydning for den kristne kirken, ikke bare den katolske.
En liten preken i seg selv. "Du er Peter og på denne klippen vil jeg bygge min kirke." Han som feilet og sviktet sin Herre og Mester. 3 ganger nektet han på at han kjente ham. För hanen galer, har du fornektet meg 3 ganger, sa Jesus til ham. Peter bannet på at han ikke kjente ham. Da gol hanen, og Peter fikk et glimt av Mesteren. Han kom hans ord i hu og gråt bittert.
Kirken er full av feilende mennesker som trenger en å gå til med sine synder. Det er bare en plass du får lov å begynne på nytt – ved hovealteret der du möter Mesteren selv. Og så på andre siden står Maria – sentral i den katolske kirken. Hun som fikk høre disse ord. "Velsignet er du blant kvinner." Jesus ble født av en kvinne, inn i våre kår. Han har kjent smerten. Ingen har lidd dypere enn ham, for vår skyld og i vårt sted, tok han dommen for våre misgjerninger.
De kommer som de er til kirken her. Noen er pent kledd, andre er i enkle klær. Noen går i fine sko, andre har enkle sandaler. Men de kommer. Og det ser ut til at de har bruk for dette. De kneler i takk og tilbedelse. Det er ikke flaut. Det er naturlig og det er en del av livet selv. En trenger ikke å pynte på seg. En kommer som en er. Det er Jesu eget ord som vi synger i sangen. "Kom som du er til din Frelser."
Toldeo City, 12. oktober 2005
Det nærmer seg mørkets frembrudd. De siste solstrålene forsvinner i horisonten. Noen småfugler synger sin aftensang i trærne. Jeg går ut på terassen. Klokken nærmer seg 17:30 og da skjer det noe besynderlig. Det samme gjentar seg hver kveld. Med ett blir luften fylt av lyder. Først litt fjernt. Så litt nærmere. Klokken er 17:26. Så litt kraftigere. Og med ett - full konsert. Klokken er 17:27.
Du kan nesten stille klokken etter dette. Det blir mørkt på samme tid hver kveld. Ingen sommertid, ingen vintertid. Ikke som i Norge. Her er det bekmørkt klokken 18:00. Men hva er så dette. Hvor kommer alle lydene fra. Det er en herskare av insekter, kalt ganges her. De spiller hver kveld. Seansen varer ikke mer enn ca 15 minutter. Så er med ett konserten over. Den dør ut like fort som den våknet til live.
Konserten er over for i kveld. Lyden blir svakere og svakere. Og ute blir det mørkere og mørkere. I løpet av 1/2 time er det bekmørkt. Tropenatten har dratt ned teppet sitt. Forestillingen er over for i kveld. Borte ved noen nabohytter har en eller annen tent opp et bål. De fyrer med ved - hvis de har da. Eller kanskje har de kull. Men det koster. Du kan kjøpe 3 små poser med kull og en liten pose med tennvæske for 10 peso. Kullet koster 3 peso pr. pose, gassen 1 peso. Men kanskje har de samlet inn noe rekved på stranden og tørket den. Jeg vet ikke. Eller det kan være kjøpeved. Den koster noe mer.
I alle fall får de tent opp et bål slik at de får tilberedt et aftensmåltid av det lille de måtte ha. Det er vel nok til å overleve i dag også - så vidt. Livet er hardt her. Og mat - det er det det handler om. Men de er nok vant med å klare seg på lite. Penger er det vel heller lite av. Men har du mat, er du berget. Da trenger du ikke penger.
"Bekymre dere ikke for livet deres, hva dere skal spise og hva dere skal drikke"... "Er ikke livet mere enn maten og kroppen mere enn klærne." Er ikke livet mer enn maten, ja? Ikke her på Filippinene. Maten kommer først. Det er det som det hele dreier seg om. Det har jeg etter hvert skjønt etter alle de gangene jeg har vært her.
Uten mat dør livet. Men du trenger ikke å gi dem penger. Det holder med mat. Den får alltid bein å gå på. Og har det vært gjestbud eller en bursdagsfeiring, stikker alltid bestemor noe mat i hendene på noen naboer. Hun følger Mesterens ord også i dette. Og maten forsvinner. Ingen ting går til spille. Ingen skjemt eller ødelagt mat. Og hun får en takk og et smil tilbake. Det gir glede og litt vennsakp. Det er smuler fra utlendingens bord. Klokken er blitt 18:00. Jeg går ned for å nyte mitt aftensmåltid.
Toledo City, 14. oktober 2005.
