F a k t a  O m  I s l a m

1. Trosbekjennelsen

(Iman)

 Forskjellen Kalimah skaper 

Islams brødre! Dere blir muslimer av å deklamere noen få ord, kalt Kalimah: 

            La ilaha illa ”llah Muhammadu ’r-rsula ’llah 

         Allah er den eneste gud; Muhammer er Allahs budbringer. 

Ved å uttrykke disse ord skal en mann bli radikalt endret. Han var en Kafir, nå er han en Muslim; han var uren, nå er han ren. Han fortjente Allahs misnøye; nå fortjener han å bli elsket av Ham, Han var på vei til Helvete; nå er Himmelens porter åpne for ham. 

På et mer konkret nivå, i det sosiale liv, blir denne Kalimah grunnlaget for å differensiere en mann fra en annen. De som deklamerer den, utgjør en nation, mens de som forkaster den, utgjør en annen. Hvis en far deklamerer den men hans sønn nekter, er faren ikke lenger den samme far, eller sønnen den samme sønn. Sønnen vil ikke arve noe fra faren, hans mor og søster kan til og med overholde purdah fra ham. På en annen side, hvis en fremmed deklamerer Kalimah og giftes inn i en Muslimsk familie, er han og hans barn berettiget arv. 

Kalimahs makt er så sterk at den tar presedens over blodsbånd; den kan knytte fremmede sammen til en nasjon; den kan skille familiemedlemmer fra hverandre. 

Er bare ytringen nok? 

Hvorfor skal Kalimah gjøre så stor forskjell mellom menn? Hva er så spesielt med den? Når det kommer til stykket, inneholder den bare noen få bokstaver som ”L”, ”A”, ”I”, ”M”, ”R” og ”S”. Knyttet sammen og uttalt, har de makten til å utføre magi som kan radikalt forandre en mann? Kan det å bare si noen få ord skape en slik enorm endring? 

Brødre! Litt fornuft vil øyeblikkelig fortelle dere at bare det å åpne munnen og ytre noen stavelser kommer aldri til å ha en slik påvirkning. De som dyrker idoler tror sikkert at ved å ytre en eller annen formula av hellige ord, så kan fjell flyttes, jorden deles og fontener sprute ut av den, selv om de ikke vet dens betydning. Dette er fordi de tillegger bokstavene overnaturlige krefter, og tror at bare ytring av dem er nødvendig for at bokstavenes makt skal virke. 

Det er ikke slik i Islam. Effektiviteten av ord ligger i deres betydning. Hvis de ikke synker dypt inn i deres hjerter og har en effekt kraftig nok til å forandre tankene deres, moralen deres, og handlingene deres, da er ytringen av dem meningsløs og forgjeves. 

Et enkelt eksempel kan illustrere dette. La oss si at du skjelver i kaldt vær og du begynner å rope, ”Bomull, dyne! Bomull, dyne!” Effekten av kulden vil ikke være noe mindre selv om du repeterer disse ordene hele natten en million ganger med en rosenkrans. Men hvis du lager en dyne fylt med bomull og dekker kroppen din med den, da vil kulden stoppe. Eller la oss si at du er tørst og roper ”vann, vann” hele dagen; tørsten din vil ikke bli slukket. Det du trenger å gjøre er å få tak i vann og ta en munnfull. Eller igjen, la oss si at du lider av forkjølelse og feber og du bestemmer deg for at den beste kuren er å messe navnene på medisiner brukt til å kurere disse sykdommene. Du blir ikke bedre; men hvis du faktisk tar disse medisinene, så vil forkjølelse og feber forsvinne, insha’ allah.  

Dette er nettopp Kalimahs standpunkt. Bare ytring av seks eller syv ord kan umulig forandre en Kafir til en Muslim, eller en uren person til en ren, eller en fordømt person til en favorisert, den kan heller ikke sende en mann til Paradis isteden for Helvete. Denne forandringen er kun mulig etter du har forstått betydningen av disse ordene og de har trengt inn til ditt hjerte og har forandret ditt liv. 

Når dere deklamerer disse ordene må dere være bevisst den viktige forpliktelsen dere gjør med deres Gud, med hele verden som vitner, og de store ansvar dere får som et resultat av deres forpliktelse. Når dere bevisst har gjort affirmasjonen, må Kalimah informerer alle deres tanker og regjere alene i hele deres liv: ingen motsettende ide skal være en del av deres mentale møbler. Det som går imot Kalimah, må dere alltid se som falskt og kun Kalimah som sant. Etter bekreftelsen av denne Kalimah kan dere ikke lenger, som de ikke-troende, gjøre hva dere vil. Dere må følge det den foreskriver, og gi avkall på det den forbyr. 

Bare hvis dere deklamerer Kalimah på denne måten, kan dere bli sanne Muslimer. Kun da blir den overveldende forskjellen mellom menn, som vi nettopp har diskutert, skapt. 

Betydningen av Kalimah 

Hva er Kalimahs betydning? Hva lover dere gjennom den? Den ordrette betydning av Kalimah er enkelt: Det finnes ingen annen Gud enn Allah; og Muhammad, velsignelse og fred være med ham, er Allahs Budbringer. 

Pakten med Allah 

Ordet ”ilah”, funnet i Kalimah, betyr Gud. Den eneste som kan være vår Gud er han som er Mesteren, Skaperen, Ernæreren, og Opprettholderen, han som hører våre bønner og oppfyllet dem, og han som alene fortjener vår dyrkelse og trolydighet. 

Å si La ilaha illa ’llah betyr to ting. For det første, må dere ha erkjent at verden ble ikke skapt uten en gud, og har ikke mange guder, Gud er der; Han elen er Gud, og kun Han er i besittelse av guddommelighet. For det andre, må dere ha akseptert at den samme Gud er din Herre såvel som universets. Dere, og hver en ting som dere har eller som er funnet i verden, tilhører Ham alene. Han er Skaperen og Forsørgeren. Livet og døden er under Hans kommando. Både problemer og trøst kommer fra Ham. Alt du mottar er gitt av Ha, alt som er tatt vekk, er tatt ved Hans kommando. Kun Han skal være fryktet. Kun fra Ham skal vi spørre om noe. Kun foran Ham skal vi bøye våre hoder. Kun Han er verdig dyrkelse. Vi er ingen andres slaver eller tjener enn Hans, og ingen andre er vår Herre eller Monark. Vår plikt er å adlyde Ham og leve etter Hans lover – og kun Hans. 

Dette er pakten dere inngår med Allah idet dere deklamerer La ilaha illa ’llah, og mens dere gjør det, er hele verden vitne. 

Hvis dere bryter denne pakten, vil hendene og føttene deres, det minste hår på kroppene deres og enhver partikkel på jorden og i himmelen, alt som var vitne til løftebruddet deres, vitne mot dere i Guds rettssal. Dere vil være i en så håpløs situasjon at ikke et eneste vitne kan bli funnet til å hjelpe dere. Ingen jurist eller advokat kommer til å snakke deres sak. Jurister og advokater i denne verdens rettssaler, er for ofte skyldige i å bøye loven til det beste for dem  selv, og vil stå der selv, som du, i den samme håpløse situasjon. Den domstolen vil ikke frikjenne dere på grunn av overbevisende bønner, falsk vitnesbyrd, eller forfalskede dokumenter. Dere kan skjule forbrytelsene dere fra politiet i denne verden, men ikke fra Guds politi. Politiet her kan bestikkes, men ikke der. Et vitne i denne verden kan gi falsk vitneforklaring, men ikke Allahs vitner. Dommerne i denne verden kan være urettferdige, men Gud kan aldri gjøre urett. Det er ingen måte å flykte fra det fengsel som Allah sender de skyldige.  

Det er en stor dårskap – den største av all dårskap – å skape en falsk pakt med Allah. Før dere inngår pakten, så tenk grundig igjennom det, og så overhold det samvittighetsfullt. Det er ingen tvang å kun gi et verbalt løfte; men tomme ord vil ikke gavne dere. 

Akseptere profetens lederskap 

Etter La ilaha illa ’llah, deklamerer dere Muhammadu r’-rasulu ’llah (Muhammad er Allahs Budbringer). Dette betyr at dere aksepterer Muhammad, velsignelser og fred være med ham, som den mannen Allah sender sin veiledning gjennom. Hvis vi erkjenner Allah som Mester og Monark, er det essensielt å vite Hans vilje. Hvilke gjerninger skal vi utføre som vil glede Ham og hvilke gjerninger skal vi unngå som vil vekke misnøye hos Ham? Hvilke lover skal vi leve etter for å motta Hans tilgivelse og unngå Hans straff? Til å forklare alt dette for oss, utnevnte Gud Mohammad, velsignelse og fred være med ham, som Hans Budbringer; og til denne oppgaven sendte Han igjennom Mohammad, Hans Bok. 

Etter å ha levd etter Guds veiledning, viste Profeten, velsignelse og fred være med ham, oss måten vi skal leve våre liv. Når dere sier Muhammadu ’r-rasulu ’llah, lover dere å følge den vei og lov gitt av han og å avvise alt som går imot det. Hvis dere, etter å ha gitt dette løfte, forlater livskodeksen gitt av Profeten, velsignelser og fred være med ham, og følger andre og motstridende lover, samme hvor mye de er akseptert, er det ingen verre løgnere og mer uærlige mennesker enn dere. 

Dere går inn i Islam bare ved å høytidelig erklære at dere aksepterer livskodeksen lagt frem av ham, som den eneste sanne lov og at dere vil trofast følge den. Det er på basis av denne erklæringen at dere blir brødre til Muslimer, blir berettiget til arv fra deres Muslimske fedre; på samme basis som dere ble gift med Muslimske kvinner, ble deres barn legitime og dere sikret retten til å be Muslimer om å hjelpe dere, gi dere almisser og å være ansvarlige for deres liv, eiendom, ære og verdighet. Ingenting kan være mer uærlig enn hvis, til tross for alt dette, at dere bryter deres løfter. 

Hvis dere inngår løftet La ilaha illa ’llah Muhammadu ’r-rasulu ’llah med full forståelse for dets betydning, vil det være ufattelig hvis dere ikke følger Guds lover selv om ikke politiet eller domstoler synlig i denne verden tvinger dere til å gjøre det. Til dere som tror at det er lett å bryte Guds lover fordi Guds politi, hær, domstol og fengsel ikke kan ses, og at det er vanskelig å bryte jordiske lover på grunn av den utvilelige tilstedeværelsen av regjeringens politi, hær, domstol og fengsel, vil jeg si: Bekreftelsen deres av La ilaha illa ’llah Muhammadu ’r-rasulu ’llah er simpelthen ikke sannferdig. Dere prøver å lure deres Gud, hele verden, alle Muslimer, og dere selv. 

Løftets forpliktelser 

Brødre og venner! Nå som vi vet betydningen av Kalimah, ønsker jeg å fokusere på forpliktelsene som følger fra den. Hva betyr det at Allah er Herre over alt? Det betyr at livene deres ikke er deres eiendom; de tilhører Gud. Deres hender er ikke deres egne, det er heller ikke deres ører, hverken ørene deres eller noen andre av deres kroppsdeler tilhører dere. Jorden dere pløyer, dyrene som arbeider for dere, rikdommen og varene dere drar fordel av  - ikke noe av dette er deres. Alt tilhører Gud, og har blitt gitt i gave til dere. 

Dere har derfor ingen som helst grunn til å legge frem krav som ”Livet er mitt, kroppen er min, rikdom er min”. Det er absurd å kreve eieforhold etter å ha akseptert en annen værelse som den virkelige eier. Hvis dere virkelig tror at Gud er Eieren av disse tingene, da vil to ting følge automatisk. 

For det første, siden Gud er den virkelige eier og dere bare er bestyrere for ting eid av Ham, må dere bruke disse tingene kun på den måte beskrevet av Ham. Hvis dere gjør noe annet, misbruker dere formynderskapene deres; dette ville bety å være utro mot Gud. Dere har ingen rett til å røre på hendene eller føttene deres mot Hans ønske, og heller ikke til å få øynene deres til å se det Han misliker. Dere kan ikke tolerere noe som går imot Hans befaling. Dere har ingen rettigheter over eiendom mot Mesterens ønske. Deres koner og barn, som dere antar tilhører dere, er kun deres fordi Mesteren har gitt dem til dere. Til og med de må derfor bli behandlet, ikke som dere ønsker, men som befalt av Ham. Hvis dere overtrer Hans veiledning, har dere gjort dere selv til tronrøvere. På samme måte som dere kaller de som tar andres eiendeler foruhederlige, vil dere også være uhederlige hvis dere ser på Guds gaver som deres eiendom, og bruker de i henhold til deres egne ønsker eller i henhold til andres ønsker enn Guds. 

Hvis dere lider motgang ved å opptre i henhold til ønskene til deres Mester, får det være slik. Hvis liv blir tapt, legemer skadd, familier oppløst eller penger og eiendeler ødelagt i prosessen, hvorfor skal dere sørge? Hvis Eieren påbyr tap av Hans ting, så er det helt opp til Ham. Selvfølgelig, hvis dere handler imot Mesterens ønsker og lider motgang, vil dere utvilsomt være skyldige fordi dere har skadet Hans eiendeler. For eksempel: dere eier ikke deres egne liv. Hvis dere gir det bort i henhold til deres Mesters ønske, yter dere kun det som Han har til gode. Å gi bort livene deres mens dere motarbeider Ham ville, i motsetning, være kriminelt. 

For det andre, dere gjør hverken deres Mester eller noen andre en tjeneste hvis dere i Hans tjeneste bruker opp noe som er gitt av Ham. Dere kan gi bort alt, gjøre enhver plikt, til og med ofre livene deres – som dere holder kjære – men dere gjør Ham ingen tjeneste. Det eneste dere har gjort er å tilbakebetale Ham for tjenester Han har gjort for dere. Er dette en prestasjon å skryte av, å kreve bifallsrop for? Husk at en sann Muslim aldri blåser seg opp etter å ha tjent sin Mester. Han forblir ydmyk. Skryt og stolthet ødelegger gode gjerninger. De som søker ros, eller gjør godt for å motta skryt, mister retten til å motta belønning fra Gud: ”Han har søkt belønning i denne verden og har allerede mottatt det her.” 

Vår oppførsel 

Brødre! Tenk dere den usedvanlige godhet som deres Mester har vist dere! Han ber dere om ting som tilhører Ham og lover for det at dette er et kjøp Han kommer til å betale dere for. For en grenseløs gavmildhet! ”Gud har kjøpt fra de troende deres liv og eiendommer og gitt dem Paradis i gjengjeld” (al-Tawbah 9:111). Sånn er godheten til deres Mester. Se nå på deres oppførsel. 

Dere selger ting til andre som ble gitt til dere av deres Mester og som Han hadde kjøpt tilbake av dere. Og for en ussel pris dere godtok for så dyrbare ting! ”Kjøperne” får dere til å gå imot Mesterens ønsker. Dere tjener dem som om de var deres underholdere. Dere selger dem hjernene og kroppene deres – ja, alt som disse Guds rebeller vil kjøpe. Kan noe være mer umoralsk enn dette? Å selge noe som allerede er solgt er en juridisk og moralsk forbrytelse, også i denne verden. De som er skyldige for disse forbrytelser blir stilt for retten anklagd for svindel og bedrageri, Tror dere at dere kan rømme fra en rettssak i Guds domstol? 

Hvorfor er Kalimah unik? 

Islams brødre! La oss fokusere mer på betydningen og essensielle implikasjoner av Kalimah; for dette er Islams grunnmur. Tro på det og dere går inn i Islam ved dets egen styrke; forstår det helt og form livene deres i henhold til det, og dere blir sanne Muslimer. Uten det kan dere hverken komme inn eller forbli i Islam. 

Lignelsen 

Allah kaller det Kalimah Tayyibah, et godt, rent og sunt ”ord”, og definerer det derfor slik: 

Er dere ikke klar over hvordan Gud legger frem lignelsen om Kalimah Tayyibah? Den er som et godt tre – med trygge røtter, med dens grener som strekker seg til himmelen. Den gir sin frukt hele tiden ved Herrens tillatelse. Slik legger Gud frem lignelsen til menneskene slik at de kan tenke seg om. Og lignelsen om kalimah khabithah (ondt ord) er som et korrupt tre – dratt opp fra jorden, uten varighet. Gud gir fasthet til de som har trodd på det faste ord, i dette livet og i den kommende verden, og de som gjør galt lar Ham gå seg vill, for Gud gjør hva han en ønsker (Ibrahim 14. 24-7). 

Kalimah Tayyibah er her knyttet til et nobelt tre, med dets røtter trygt festet i jorden og dets grener strekker seg mot himmelen; og hele tiden fortsetter den å gi overflod av frukt, som befalt av dens Herre. Satt opp imot den er kalimah khabithah, altså, en ond eller korrupt tekst, en falsk tro og et uttrykk uten fundament, som kan sammenlignes med en selvsådd plante som gror i en fattig og tynn mark og som med letthet plukkes opp med ett enkelt rykk fordi røttene har ikke et trygt feste. Så slående og vakker er lignelsen at jo mer dere reflekterer over den, jo mer vil dere absorbere de lærepengene en kan hente fra den. 

To typer trær 

Tenk på eksempler på de to typene trær. Se på en eik. Så fast den har slått røtter, hvilke høyder den når, så vidt dens grener sprer seg, så fint løvverk den bærer! Hvordan ervervet dette treet seg slik styrke og prakt? Fra dens type frukt, eikenøtten. Dens frø har en medfødt rett til å bli et stort tre. Og denne retten er så selvinnlysende, at når den kom med sitt krav, erkjente jorden, vannet, luften, den varme dagen og den kalde natten, faktisk, alle de elementene det berørte, det, og hva som en ble krevd av dem ble gitt det. 

Derfor fortjente det å utvikle seg til et stort tre; ved å yte gunstig frukt og ved nobiliteten av dets dimensjoner fortsatte det å demonstrere at det fortjente å bli et mektig stort tre og at hjelpen gitt av jordens og himmelens kombinerte krefter, var rettferdiggjort. Mer! Det var elementenes plikt å gi denne hjelpen, fordi kraften til å gi næring til, utvikle og modne trær som jorden, vannet og luften og andre elementer besitter, har nettopp den hensikt at den skal hjelpe de noble trær. 

Men hva med de ville, selvsådde plantene? Hva er deres styrke og dyd? Deres røtter er så grunne at de kan røskes opp av et barn. De er så svake at de visner i vinden. Hvis dere berører dem er det godt mulig at dere stikker dere på torner. Hvis dere smaker på dem er det godt mulig de er bitre og skadelige. Kun Gud vet hvor mange av disse spirer hver dag, og visner bort. Hvorfor er de slik de er? Grunnen er at de ikke besitter den reelle retten til å vokse som eikenøtten har og som tillater veksten av den mektige eiken. 

Når det ikke er noen trær av nobel art til å vokse, tolerer jorden, som fra naturens side ikke kan forbli brakk, veksten av busker og ugress. Vann gir næring, og noe energi er gitt av luften, men ingen av elementene aksepterer disse planters rett til å eksistere som de gjør eikas. Det er derfor hverken jorden lar røttene deres spre seg inni seg, eller vannet er villig til å helhjertet gi næring, eller luften er tilbøyelig til å hjelpe dem blomstre. Så når, med denne dårlige eksistens, disse plantene blir usunne, smaker dårlige, ofte har toner og giftige frukter, er det konkluderende bevist at jorden og himmelen ikke er skapt for å hjelpe slike planter å vokse. Hold disse to eksemplene foran dere og tenk så over forskjellen mellom Kalimah Tayyibah og kalimah khabithah. 

Kalimah Tayyibahs karakteristikk 

Kalimah Tayyibah er et sant ”ord”; så sant at det er ikke mulig at det kan være noe som er mer sant i hele verden; at hele universets Gud er kun Allah. Alt og ett på jorden og i himmelen gir vitne til dette. Mennesker, dyr, trær, steiner, sandpartikler, bekker, den skinnende solen – er det en eneste ting av alle disse som har blitt skapt av noen annen enn Allah, som kan overleve gjennom noen annens pleie og næring enn Allahs, som kan bli tilintetgjort av noen annen enn Allah? 

Hele universet er blitt skapt av Allah og dets liv og næring er avhengig av Hans nåde; kun Allah er dets Mester og Hersker. Så når dere erklærer: ”I denne verden tilhører guddom og suverenitet ingen andre enn den Ene Gud”, vil alt i verden og i himmelen rope ut: ”Dere har fortalt sannheten. Vi bærer alle vitne til dette.” Når dere bøyer dere foran Ham, vil alt i universet bøye med dere fordi alle ting er Ham lydige. Når dere adlyder Hans befalinger, vil alt i universet gjøre likedan. Når dere går langs Hans sti, er dere ikke alene. Faktisk vil de talløse av himmelens og jordens verter være med dere: fra solen i himmelen til den minste støvpartikkel, alt følger stien Han har lagt. Når dere stoler på Ham, legger dere ikke bare deres tillit til en ubetydelig kraft, men til den største kraften som er universets Mester. 

Alle jordens og himmelens krefter, kan dere nå forstå, vil støtte en som har tro på Kalimah Tayyibah og former sitt liv i henhold til den. Han vil vokse og gjøre det godt gjennom livet sitt på jorden og inn i den neste verden. Ikke for et øyeblikk vil fiasko eller nederlag røre ham. Dette er akkurat det Allah har erklært i Ayah, sitert i begynnelse: denne Kalimah er som et tre hvis røtter er trygt begravd i jorden og hvis grener er spredt over himmelen og vedvarende bærer frukt, ved Allahs befaling. 

Kalimah Khabithahs karakteristikk 

I motsetning til dette, hva står kalimah khabithah for? Bare at det enten ikke er noen gud eller at det er noen annen i tillegg til Ham som utøver Guddommelig kraft. Bare tenk! Kan det være et mer falskt og tomt forslag? Er det noe i verden som gir lit til dette? Ateisten sier at det ikke finnes en Gud, men alt på jorden og i himmelen angir at han tar feil: ”Sammen med alle oss, er du blitt skapt av Gud, den samme Gud har gitt deg den samme tunget som du bruker til å ytre denne falskhet.” Denne samme avgudsdyrker sier at det finnes partnere i Hans Guddommelige krefter; at de også gir næring, at de også har makt over ting; at de også kan bestemme våre skjebner, at de også kan gavne eller skade oss; at de også fortjener å bli fryktet og stolt på; deres skrifter virker også på Guds jord og burde bli adlydt slik som Guds blir. Allikevel motbeviser alt i himmelen og på jorden dette kravet som en total løgn og helt motsatt av virkeligheten. 

Tenk nå på et en person som tror på et slikt falskt forslag og lever et liv i overensstemmelse med det kan aldri gjøre det godt i denne verden og i livet etter døden. Allah har, gjennom Hans nåde, tillatt dem friheten for en viss periode og lovt dem næring. Naturens elementer vil ikke medgi at dette er deres rettighet. De vil være som de selvsådde buskene og ugresset som jeg nettopp har snakket om. 

Motsettende resultater 

Den samme motsetningen finnes i fruktene deres. Kalimah Tayyibah produserer søte frukter: den etablerer fred på jorden. Godhet, sannhet og rettferdighet er dominerende og mennesker har derfor utbytte av dette. Men hvilke grener kan vokse fra en ond rot som kalimah khabithah? Jo mer den vokser, jo mer gir den tornete grener; med gift i dens blodårer. Og hvilken frukt kan vokse på slike grener? Kun de som er stadig bitre og giftige. Se med dine egne øyne hva som skjer i verden hvor Kuft, avgudsdyrking eller verdslighet er fremherskende; menneskene er oppsatt på ødeleggelsen av deres medmennesker. Forberedelser til krig skjer uavbrutt. Atomvåpen og giftige gasser blir produsert. Nasjoner er fast bestemt på å ødelegge hverandre. De mektige underlegger seg de svake ved helt enkelt å ta fra dem brødet sitt. De svake blir kuet av hæren og politiet og trusler om fengsel og henrettelse. De klarer ikke å finne en utvei fra undertrykkelsen av de sterke. 

Og hva med individene? Deres moral er så fordervet at til og med Satan ville skamme seg. Mennesker begår handlinger som til og med dyr ville nøle med å utføre. De rike suger blodet til de fattige gjennom utnyttelse og åger og tvinger de fattige til å arbeide som om de var slaver født kun for å tjene dem. Menneskelig verdighet og rettigheter blir trampet på. Abort er svært utbredt fordi mennesker vil ikke at deres fysiske gleder skal bli avbrutt. Til og med konebytting blir praktisert.
Det er ikke rart at når en plante har vokst et sted fra denne kalimah khabithah, at den er full av torner, og uansett hvilken frukt den gir så er den bitter og giftig. Etter å ha gitt de to lignelsene, sier Allah: 

Så gir Gud fasthet til de som har trodd på det faste ord i dette livet og i den verden som kommer, og de som gjorde galt, lar Han gå seg vill (Ibrahim 14:27). 

Så vil Allah gi styrke og utholdenhet i denne verden i Etterlivet til de som har tro på Kalimah Tayyibah. Motsatt, vil Han sette på null alle bestrebelsene til de som har gjort galt og lagt sin tro på kalimah khabithah. De kommer ikke til å gjøre noe godt som vil bære frukter i denne verden eller i den neste. 

Hvorfor blomstrer ikke de som tror på Kalimah? 

Dere har hørt, brødre, forskjellen mellom Kalimah Tayyibah og kalimah khabithah og resultatet av den. Når vil dere sikkert spørre: Vi tror på Kalimah Tayyibah. Så hvordan har det seg at vi ikke blomstrer og hvorfor går det godt for de ikketroende?

Jeg burde svare på dette spørsmålet, og jeg skal det. Men, isteden for å bare bli sinte for det jeg sier, let heller i deres hjerter for å finne ut om jeg snakker sant.

For det første, deres påstand om at dere tror på Kalimah, er ikke sann. Å tro på Kalimah består ikke bare av dens ytring. Den må ha røtter i hjertet, den må jage ut enhver motsatt tro, den burde gjøre alle overtredende handlinger så og si umulige.

Si meg brødre, i Guds navn, er dette sant for dere? Er ikke hundrevis av avguderiske og polytistiske overbevisninger utbredt blant dere – ideer som er helt motsatt av Kalimah Tayyibah? Blir ikke Muslimske hoder bøyd for andre gjenstander enn Gud? Er ikke Muslimer redde for andre krefter enn Ham? Forventer de ikke hjelp fra andre kilder enn Ham? Tar de ikke andre som deres forsørgere? Setter de ikke noen ganger Guds lov til side og uten noen betenkeligheter følger andre lover isteden? Erklærer de ikke noen ganger åpenlyst i retten at de ikke lever etter Shari’ah, men etter skikk og bruk? Er det ikke mennesker iblant oss som ikke nøler med å bryte Guds lov på grunn av bagatellmessig materielle fordeler? Finnes det ikke de som frykter sinnet til de ikke-troende men ikke Guds vrede? Og de som er villige til å gjøre hva som helst for å innsmigre seg hos Kafirer, men som er uvillige til å gjøre noe som helst for å sikre seg Guds velvilje? Og de som tar Kafirers herredømme for å være ekte og Guds styre som innbilning? 

Si meg, for Guds skyld, er ikke alt dette et faktum? Og hvis det er, hvilken rettferdiggjøring har dere for å klage over at det ikke går dere godt til tross for at dere tror på Kalimah Tayyibah? Først burde dere bli sanne troende på Kalimah Tayyibah, og forme deres liv etter mønsteret det gir. Hvis heller ikke da livene deres blir som trær som har faste og dype røtter i jorden og som sprer sine frodige grener opp mot himmelen, da (jeg ber ydmykt om Allahs tilgivelse) kan dere betrakte Gud som en løgner for å ha gitt dere falske løfter. 

Går det godt for de som følger kalimah khabithah? 

Igjen, påstanden deres at det går godt i denne verden for de som tror på kalimah khabithah, er ikke korrekt. I den sanne betydning, har det aldri gått godt for disse menneskene og det går heller ikke godt for dem nå. Dere dømmer utfra deres overdrevne rikdom, deres overflod av luksusartikler og deres ytre prakt. Materiell velstand er ikke ekte velstand. La deres indre snakke: hvor mange av dem har fred i sinnet? De er belesset med luksus, men deres hjerter er glødende ovner som holder dem engstelige og rastløse. Hvordan har ulydighet mot Guds lov gjort hjemmene deres til helvete? Hvordan florerer selvmord i Europa og Amerika? Hvor alminnelig utbredt er skilsmisser? Hvordan, gjennom folkemord, fødselskontroll og aborter, blir menneskeheten forminsket? Hvordan ødelegger stoff og alkohol lovene til mange tusen mennesker? Hvilken forferdelig kamp eksisterer mellom forskjellige nasjoner og klasser om markeder og økonomisk velstand? Hvordan får sjalusi, ondskap og fiendskap menn til å sloss mot hverandre? Hvordan har det gale kappløpet etter eiendeler gjort livet bittert for så mange mennesker? Og dagens store og fantastiske byer, som på avstand ser ut som paradis, inneholder tusener på tusener av mennesker som velter seg i elendighet. Kaller dere dette for velstand? Er dette det dere så misunnelig søker?

Husk, mine brødre, at Guds ord kan aldri være usant. Det finnes ingen annen Kalimah enn  Kalimah Tayyibah, og ved å følge den kan mennesket oppnå heder i denne verden og lykke i den neste. Let om dere vil, men dere kommer aldri til å finne feil ved den. 

Hvorfor tro på kalimah? 

Islams brødre! Hvorfor burde vi tro på Kalimah, hvilket utbytte vil tilfalle oss gjennom det? La oss forsøke å finne et svar på dette viktige spørsmålet. 

Uansett hvilket arbeid vi gjør, så gjør vi det med en eller annen hensikt eller utbytte for øye. Vi gjør aldri noe uten et mål eller behov. Hvorfor drikker dere vann? Fordi det slukker tørsten deres. Hvis dere oppdaget at det å drikke vann ikke klarte å slukke tørsten deres, ville dere da kaste bort tid på å gjøre det neste gang dere er tørste. Hvorfor spiser dere mat? Ganske enkelt fordi dere vil tilfredsstille sulten deres og beholde livsstyrken. Hvis dere ikke gjorde noen forskjell om dere spiste mat eller ikke, da ville dere se på det som en unyttig aktivitet. Hvorfor tar dere medisin når dere er syke? Fordi dere vil bli kvitt sykdommen og få helsen tilbake. Men dere stopper snart å ta medisiner som ikke virker. Hvorfor arbeider dere så hardt for å dyrke jord? Slik at avlinger, frukt og grønnsaker kan bli produsert. Men hvis ingenting vokser etter dere har sådd frøene, da ville dere aldri anstrenge dere igjen for å pløye markene, så frøene og vanne bakken. 

Derfor, uansett hvilket arbeidere dere påtar dere, så har det alltid et mål. Hvis det målet blir nådd, da betrakter dere arbeidet som fruktbart, og hvis ikke, da sier dere at det var meningsløst. 

Suksess i Etterlivet 

Hold dette i tankene, og la oss nå spørre: Hvorfor burde Kalimah deklameres? Det åpenlyse svaret er: for å skape en distinksjon mellom en Kafir og en Muslim. Men hvilken type distinksjon er dette? Betyr det at hvis en Kafir har to øyne, vil en Muslim ha fire? Eller hvis en kafir har ett hode, da vil en Msulim ha to? Dere vil si: Nei. Det betyr ikke det; det betyr at det burde være en forskjell mellom sluttresultatet på en Muslims liv og en Kafirs liv. Sluttresultatet til en Kafirs liv er mislykket: han kommer til å bli fratatt Guds nåde i den verden, i Etterlivet, og kommer til å være helt elendig; mens sluttresultatet for en Muslim er en susksess: han kommer til å vinne Guds glede og være lykkelig og hedret der. 

Denne-verden og den-verden

Svaret deres er korrekt. Men fortell meg nå: Hva er den-verdens natur? Og, hva betyr det å være mislykket i Etterlivet? Hva betyr det å være suksessrik og hedret der? 

Vi trenger ikke trekke ut tiden med å finne svaret på det første spørsmålet, for det er allerede gitt av Profeten, velsignelser og fred være med ham: ”Denne-verden er den kultiverende marken til Etterlivet.” 

Denne-verden og Etterlivet er ikke to separate enheter, men en kontinuerlig prosess. Denne prosessen begynner i denne-verden og ender i Etterlivet. Forholdet mellom de to er det samme som den mellom kultivering og avling. Dere pløyer marken, sår frøene, vanner og ser til åkeren til avlingen er klar. Når dere har høstet inn avlingen, gir dere mat til dere selv fra det gjennom året.

Dere kommer naturligvis til å høste hva dere enn har sådd. Hvis dere sår hevete, da vil bare hvete vokse. Hvis torner blir sådd, da vil bare torner vokse. Hvis ingenting blir sådd, da vil ingenting vokse. De feilbedømmelser og feiltak som dere gjør i løpet av pløying, såing, vanning og pleie av åkerne deres, effekten av disse vil bli tydelige når tiden kommer for å høste inn avlingen. Men hvis dere har utført alle de nødvendige forberedelsene ordentlig, da vil dere få deres lønn når tiden for innhøstingen kommer. 

Dette er akkurat stillingen når det kommer til denne-verden og den-verden. Denne-verden er som jord som skal dyrkes. Menneske er blitt sendt til denne åkeren med den oppgave å dyrke en avling for seg selv gjennom sin egen innsats og hardt arbeid. Han har fått en tidsramme – fra fødsel til død – å utføre denne oppgaven. Uansett hvilken type avling han sår, vil bli høstet i hans liv forbi graven, og de landbruksproduktene vil bli hovedstøtten i hans liv i Etterlivet. Hvis dere har sådd gode frø i åkeren i denne-verden igjennom livene deres og har ernært det med vann og varsomt tilsyn, da vil dere finne fruktene av deres arbeid ferdig i det neste livet i form av vakre haver. Dere vil være i stand til å lykkelig leve på frukten i hagen dere har kultivert så flittig gjennom deres jordiske liv; dere vil ikke behøve å gjøre noe mer hard arbeid. Dette er Paradis, dette er suksessen, tilstanden av tilfredsstillelse i Etterlivet. 

I kontrast med dette, hvis dere sår torner og dyrker bitre og giftige planter gjennom deres liv på jorden, da vil dere høste en lignende avling i det neste liv. Derre blir ikke gitt en andre sjanse til å dyrke en god avling og vil ikke ha noe annet valg enn å ernære dere på den dårlige avlingen. Dere blir nødt til å ligge på den sengen av torner som dere har pleiet, og spise de bitre, giftige fruktene dere har dyrker. Det er dette som er ment med å være elendig og mislykket i Etterlivet. 

Suksess i den-verden 

Den samme betydningen av Etterlivet som jeg har beskrevet, er gitt i Qur’an og i Hadith. Dette beviser at om en man har suksess eller ikke i livet etter døden er avhengig av om hans visdom og handlinger har vært korrekte under hans liv på jorden. 

Fra det ovennevnte følger det at forskjellen mellom Muslimer og Kafirer i Etterlivet er bestemt av forskjellen som eksisterte mellom dem i deres livsmønster på jorden. Med mindre det er en forskjell mellom kunnskapen og handlingene til en Muslim og en Kafir i denne-verden, vil det ikke være en forskjell mellom deres endelige tilstander i Etterlivet. Det er umulig at kunnskapen og handlingene til en Muslim er de samme som til en Kafir uten at han lider samme skjebne som er forutbestemt en Kafir. 

Kalimahs sanne hensikt 

Dere sa tidligere at hensikten med å deklamere Kalimah var for å differensiere mellom sluttresultatene til en Kafir og en Muslim. Nå, etter å ha diskutert nærmere sluttresultatets og Etterlivets natur, blir vi nødt til å omformulere svaret deres. Nå vil dere bli nødt til å si at hensikten med å deklamere Kalimah er å korrigere menneskets kunnskap og handlinger her i denne-verden slik at han omsider oppnår lykke i den-verden. Denne Kalimah lærer oss å plante den haven hvis frukter vi kommer til å plukke i Etterlivet. Hvis vi ikke tror på Kalimah, hvordan kan vi da plante den haven og fra hvor kommer vi da til å plukke dens frukter i Etterlivet? Og hvis vi kun ytrer ordene til Kalimah uten at det korrigerer vår kunnskap og hvis våre handlinger også forblir de samme som de til en Kafir, da vil resultatet være det samme som om vi ikke hadde ytret den. 

Ville dere, da, ikke være enige i at det er nytteløst å ytre Kalimah uten å la det forandre våre tanker og gjerninger? Det er ingen grunn til at våre skjebner i dette tilfellet burde være annerledes enn en Kafirs. Vi gjør ikke Gud forpliktet til noe som helst bare ved å ytre Kalimah. Hvis vi ikke lærer hvordan å plante en have, og isteden sår torner hele våre liv, da kan vi ikke forvente å arve en blomstrende have med frukter i den neste verden. Det er mange eksempler foran dere for å vise at det er meningsløst å gjøre noe som har et identisk utfall som om dere ikke hadde gjort noe i det hele tatt. Medisin er ikke medisin hvis en pasients tilstand forblir den samme etter å ha brukt det. På samme måte, hvis en Kalimah-deklamerers kunnskap og handlinger forblir de samme som de til en ikke-deklamerer, da er en slik deklamering meningsløs. Hvis ingen forskjell eksisterer mellom livene til Kafirer og Muslimer på jorden, hvordan kan det være forskjeller mellom livene deres i Etterlivet? 

Hva lærer Kalimah oss?

Hva er da kunnskapens natur som Kalimah Tayyibah meddeler oss? Og hvilken forskjell finner sted mellom handlingene til en Muslim og til en Kafir etter å ha tilegnet seg denne kunnskapen?

E: Underkastelse til Allah. Det første dere lærer fra denne kalimah er at dere er slavene til Allah, og kun til Allah. Forstå fullt ut denne dype sannhet, og dere vil automatisk bli ledet til erkjennelsen at, i denne verden, må dere leve i henhold til ønskene til den Værelse hvis slaver dere er. Fordi det å ikke gjøre det vil være ensbetydende med opprør mot deres Mester.

To: Lydighet til Profeten. Den andre tingen dere kan lære fra Kalimah er at Mohammad, velsignelser og fred være med ham, er Allahs Budbringer. Etter å ha lært dette, blir det øyeblikkelig selvinnlysende at, for å dyrke blomster og frukter i denne verden isteden for torner og giftige planter, må dere plante havene deres som han har lært dere. Hvis dere følger hans måte, vil dere høste en fin avling i Etterlivet; men hvis dere handler mot hans måte, vil dere dyrke torner i denne verden og bare innhøste torner i Etterlivet. 

Handlinger må stemme overens med kunnskap

Når dere har tilegnet denne kunnskapen er det en absolutt nødvendighet at deres handlinger er i overensstemmelse med dette. Hvis dere tror at dere må dø en dag, og at etter døden er det et annet liv, og at i det livet vil dere være nødt til å underholde dere selv kun ved hjelp av den avling som dere produserte i denne verden før dere forlot den, da er det nesten ikke mulig for dere å avvike fra stien vist av Profeten, velsignelser og fred være med ham. Hvorfor kultiverer dere marken deres i denne verden? Kun fordi ingen avling vil vokse hvis ikke dere gjør det og at uten en avling vil dere sulte i hjel. Hvis dere ikke hadde vært sikre på dette, hvis dere hadde trodd at en avling kunne vokse uten kultivering, eller at dere kunne stille deres sult uten avling, da ville dere aldri arbeidet hardt for å kultivere marken. Med andre ord, handlingene deres er i overensstemmelse med kunnskapen deres. 

Bedøm posisjonen deres i forhold til Kalimah på den samme måten. Dere hevder at dere aksepterer Gud som deres Mester og Muhammad, velsignelser og fred være med ham, som Guds Budbringer. Dere affirmerer også tro på liv etter døden. Hvorfor skulle da handlingene deres gå mot Quranic lærdom og Profetens Sunnah? Dette er utvilsomt resultat av svak tro. Hvis dere virkelig har tro på at skjebnen deres i Etterlivet er avhengig av oppførselen deres i dette livet, da ville dere aldri risikere å være skjødeløse med å leve slik Gud vil dere skal leve. Bare en som ikke egentlig tror at det han sår vil produsere torner og at disse tornene vil gjøre ham vondt, vil kunne gjøre noe slikt. Dere plukker aldri med viten og vilje opp glødende kull med hendene deres fordi dere vet at de vil brenne dere. Bare barn stikker hendene sine i ilden fordi de vet ikke hva som vil skje. 

***