Krigen skulle gjøre slutt på grusomhetene. Det var beskjeden fra Blair og Clinton 24. mars da NATO-bombefly begynte å bombardere byer og småsteder i Serbia, Montenegro og Kosovo.
   Etter dette har det blitt verre for hver dag. Antall flyktninger har vokst til det ti- eller tjuedobbelte. Antall døde har blitt mangedoblet.
   Folk i Beograd som hater Milosevic frykter hver natt for sine barn idet de hører NATO-bombene eksplodere. Hovedstaden i Kosovo, Pristina, har blitt tømt idet folk flykter av frykt for Milosevic’ paramilitære styrker og NATOs bomber. Den serbiske opponenten til Milosevic, Natasa Kandic, forteller hvordan ‘serberne i byen drar nordover mens de etniske albanerne setter kursen sørover’.
   Vestlige ledere sa at jagerflyenes og rakettenes vold skulle skape fred. Virkeligheten har vist at de tok feil.
   Men istedenfor å innse dette presser de på med enda mer vold. Resultatet kan bare bli flere grusomheter - blodige etniske konflikter i nabolandene, bakkekrig, enda flere mord og enda flere flyktninger.
   I Norge fungerer nesten hele media som en heiagjeng for krigen. Bare tre av 165 stortingsrepresentanter markerte seg mot krigen.
   I Storbritannia er heiagjengen til støtte for krigen på det nærmeste overveldende. New Labour går i forkant for krigen. Lederne for De konservative og Liberaldemokratene hastet til med å gi sin støtte, i likhet med alle de større dagsavisene. ‘Liberalerne’ i Guardian er verre krigshissere enn de rabiate toryene i Daily Telegraph. Til og med noen antatte venstrevridde parlamentsmedlemmer inntar samme holdning.
   Bare en håndfull parlamentarikere i Labours venstrefløy og Det skotske nasjonalistpartiet har motet til å ta til motmæle. Kun noen få ukentlige publikasjoner - Socialist Worker, Independent on Sunday, New Statesman - har stått for en antikrigslinje.
   Likevel er argumentene mot krigen overveldende.
   De som støtter bombingen sier at Milosevic er en ‘ny Hitler’ som må stoppes. Men Hitler var lederen for verdens største industrimakt da han knuste den tyske arbeiderbevegelsen og tok over i 1933. Serbia er et relativt lite land med en fullstendig ødelagt økonomi som produserer mindre enn Tunisia.
   Hitler var et fyrtårn for reaksjonære over hele verden, og han hadde militær makt til å true enhver annen stat. Serbia har ikke engang kunnet beseire sine mindre naboer som Kroatia og Bosnia i de seinere år.
   Milosevic er en av mange ledere som har dukket opp siden Øst-Europas kollaps etter 1989. Han er en tidligere bankmann som ble til en rasende nasjonalist for å gjøre karriere idet folkelig opposisjon mot regimet vokste. Han står for kompromissløs høyrepolitikk, men han er ingen fascist. I realiteten er han en serbisk utgave av Carl I. Hagen eller toryen Norman Tebbit framfor noen serbisk Hitler.
   Vesten støttet gladelig de lokale utgavene av Milosevic under krigene som etterfulgte Jugoslavias oppløsning.
   Franjo Tudjman, Kroatias president, benyttet seg av symbolene til det kroatiske Ustasja-regimet som var alliert med Hitler mot Serbia under Den annen verdenskrig. Tudjman nektet for at nazistene drepte seks millioner jøder. Han prøvde å knuse all indre opposisjon og fiklet med valgresultater. Ikke noe av dette hindret først Tyskland og deretter USA i å støtte ham.
   USA betraktet Milosevic som en nyttig mann til å iverksette fredsavtalen fra Dayton på slutten av Bosnia-krigen i 1995. Richard Holbrooke, USAs sjefsforhandler, beskrev ham som ‘en mann vi kan gjøre forretninger med, en mann som innser livets realiteter i det tidligere Jugoslavia’. Nå er han demonisert for å skaffe tilveie en tilsynelatende rettferdiggjøring av amerikansk maktbruk.
   Formålet med dette heftet er å avsløre NATOs løgner og å fremme argumentene mot krigen.

"Denne gang er det annerledes", sier mange som tviler på om det er riktig å angripe Jugoslavia. "Det er ikke amerikansk imperialisme som i Vietnam eller kontroll over oljen som i Irak, men humanitære hensyn som ligger bak krigen", sier de. ‘Vestlige eller Yankee-imperialistiske’ mål er ikke involvert i krigen, hevdet Labour-parlamentarikeren Ken Livingstone idet han ga sin støtte til bombingen. Likevel er det ingen tvil om at USA har vært drivkraften i å presse på for krig, akkurat som i en rekke andre militæreventyr i løpet av de siste par tiår, fra invasjonen av Grenada og Panama på 1980-tallet til den nylige bombingen av Sudan og Irak.
   USA har ikke to rivaliserende sett av hærstyrker og etterretningsbyråer, ett som utfører slike barbariske handlinger og ett som bare er hengitt til gode handlinger og fred. De samme CIA-sjefene, de samme generalene og de samme politikerne (fra begge de store politiske partiene i USA) er involvert i alle elementer av USAs politikk.
   Clinton-administrasjonen som står bak bombingen er den samme Clinton-administrasjonen som danser etter fløyta til agroindustrigiganten Monsanto eller fruktfirmaet Chiquita idet den forsøker å diktere handelspolitikk overfor Den tredje verden. Det er den samme administrasjonen hvis gjeldspolitikk medfører at, som Barton Briggs, administrerende direktør for finansfirmaet Morgan Stanley, formulerte det, ‘200 millioner utilfredse latin-amerikanere svetter i vei i stekende sol inn i det neste tiåret, slik at Citicorp kan øke utbyttet sitt to ganger i året.’
   Men, spør folk, hva er USAs motivasjon for å gå til krig mot Jugoslavia? Når alt kommer til alt så er det jo ingen olje der slik som i Irak.
   Helt siden den gamle Østblokkens kollaps for ti år siden har USA vært ute for å vise at det er den eneste supermakten. Dets strategiske mål er å utøve ‘hegemoni’ over hele verden - å få sin sak igjennom i enhver uoverensstemmelse med andre stater, det være seg store eller små.
   Men andre store stater er ikke alltid villige til å gå med på USAs planer. Det har, for eksempel, vært gjentatte uenigheter om handel med vest-europeiske land, slik som de pågående ‘banankrigene’, og med Japan.
   USA har forsøkt å få tvinge disse statene inn på linje ved å vise at USA alene har militærmakt nok til å opptre som verdens politimann og dermed tre de store statenes felleskrav ned over hodet på enhver ‘uoppdragen’ stat som trer ut av linje.
   USA gjorde dette på en, i sine egne forskrudde øyne, beundringsverdig måte i krigen mot Irak i 1991. Det forsikret seg om at Midt-Østens oljeforsyninger forble på vestlige hender.
   USA hadde på ny suksess i Kroatia og Bosnia på midten av 1990-tallet.
   Den tyske regjeringen hadde antent den jugoslaviske kruttønna ved å anerkjenne Kroatia under en leder som beundret krigstidas fascistiske Ustasja-regime.
   Men bare USA var i stand til å skape orden hos utbryterstatene - ved å trene opp den kroatiske hæren, forsyne de bosniske muslimene med våpen, bombe serberne, og endelig ved å hjelpe kroatene med å ‘etnisk rense’ flesteparten av de kroatiske serberne.
    Siden dengang har USA satt seg fore å ytterligere fastsementere dets innflytelse over Europa ved å utvide NATO til å omfatte tre tidligere russiske allierte - Ungarn, Polen og Tsjekkia.

   Nå har krisa i Kosovo gitt USA en ny sjanse til å vise at det alene har kapasitet til å føre krig i bakgården til Den europeiske union. Det regner med at europeiske regjeringer som stoler på USAs militærapparat mot Jugoslavia vil være mye mindre tilbøyelige til å klage over dets politikk når det gjelder handel, gjeld, Monsanto, olje fra Midt-Østen, eller hva som helst annet.
   Krigshisseren Guardian ga bort spillet da det argumenterte med at ‘NATO trenger å bli testet i sin nye forkledning, og denne konflikten ville gjøre jobben godt som noe annet.’
   USA ser på NATO som nøkkelen til å få gjennom sin vilje over hele verden. Madeline Albright, USAs utenriksminister, uttrykte dette klart sist desember:

Truslene vi står overfor i dag kommer fra en rekke forskjellige kilder, også fra områder utenfor NATOs umiddelbare grenser. NATO må bli bedre utstyrt til å reagere på kriser. Noen ganger er det bedre å ta seg av ustabilitet mens det fremdeles er på armlengdes avstand.

‘Vi står overfor et regime som har til hensikt å gjennomføre folkemord.’ Det sier den britiske forsvarsministeren, George Robertson. Han viser til togene som frakter flyktninger til grensene og sammenligner dem med måten Hitler behandlet jødene på.
   Men uansett hvor grufulle hendelsene i Kosovo er, så er de ikke det samme som nazistenes Holocaust. Nazistene forsøkte ikke å fordrive jødene ut av Europa, men holdt dem innenfor Europa for å myrde dem. Nazistene utarbeidet lister over alle personer av jødisk herkomst over hele det okkuperte Europa. Disse listene ble brukt til å samle opp jøder og sette dem på tog, men nazistene dumpet ikke jødene på grensa som flyktninger. De ble sendt til utryddelsesleire som Auschwitz, der de ble myrdet i gasskamre og der likene ble brent.
   Seks millioner jøder døde på denne måten.
   Hele det sentral-europeiske jernbanenettverket ble dedikert til dette formålet. Det var samlebåndsdrap gjennom å ta i bruk moderne industrimetoder. Gasskamrene ble utformet og bygget for systematisk likvidering av et helt folkeslag, og nazistene greide nesten å utslette Europas jøder.
   Pressen, politikere og NATO-generaler benytter ord som ‘folkemord’, ‘fascistisk’ og ‘Holocaust’ på en lettvint måte.
   Det er galt å gjøre dette.
   Det har funnet sted en rekke brutale kriger gjennom hele det 20. århundret som har innebært alle former for barbari, men det har bare vært ett Holocaust. Å bruke begrepet så lettvint er å nedverdige minnet om Holocaust og minnene til dem som fikk familiene sine utryddet.
   Det finnes virkelige fascister i Jugoslavia i dag, men de sitter ikke ved makten.
   Et av de forferdelige resultatene av bombingen er at disse menneskene har blitt styrket, ikke svekket.

Hvem bryr seg egentlig om flyktningene?

Den norske og britiske regjeringa og mediene bruker Kosovo-flyktningenes lidelser som unnskyldning for å bombe. Men deres behandling av flyktninger fra Kosovo og andre steder er skandaløs. Norske myndigheters omsorg for kosovoalbanerne er av nyere dato. I 1993 mente Arbeiderparti-regjeringa at Kosovo var et trygt sted som de kunne sende flyktninger tilbake til. Asylsøkere fra Kosovo var å betrakte som "falske flyktninger" ifølge høyresidas terminologi. Bare en langvarig kampanje (der mange av oss som nå er aktive mot krigen deltok) sikret kosovoalbanerne fortsatt opphold i Norge.
   En som støttet flyktningene den gangen var justisministeren Odd Einar Dørum. Uka etter at bombingen av Serbia og Kosovo startet sa Dørum at Norge ikke ville ta imot flyktninger som Norges krig hadde skapt fordi det ville oppmuntre til etnisk rensing. Norske styresmakter fant etterhvert i sin barnhjertighet ut at de likevel skulle ta imot 6000 av de antatt 800 000 menneskene som er jaget fra hus og hjem. Dette var signal til en ny mediaoffensiv omkring Norges gode hensikter, og Bondevik ba oss om å gi penger.
   Men i løpet av 14 dager hadde politikken snudd. 1100 flyktninger hadde kommet til elendige forhold på campingplasser og andre såkalte mottak via den oppskrytte norske "luftbroen", da ordren kom fra FN om å stanse transportene av flyktninger ut av nærområdet. Det ser ut som om stormaktene vil ha de hundretusener av desperate krigsofre boende i de overfylte og farlige teltleierne slik at de kan fortsette å påstå at det er disse menneskenes lidelse som er årsaken til krigen.
   Denne uvante og midlertidige omsorgen for kosovoalbanerne hindrer ikke at Norges råtne asylpolitikk fortsetter overfor alle andre grupper. En jødisk familie fra Ukraina har i april 1999 fått avslag på sin asylsøknad til tross for at de har vært utsatt for bestialske overgrep. Utlendingsdirektoratet (UDI) mener at Ukraina er et demokrati og at familien skal søke beskyttelse der siden det bare er nazistiske organisasjoner og ikke staten direkte som forfølger dem. Mannen Viktor ble offer for et knivangrep i sitt eget hjem, og hans kone Irina ble voldtatt av en gjeng med uniformerte nazister. Julius Paltiel i Det mosaisiske trossamfunn i Trondheim sa følgende til Dagbladet den 12. april: "Jeg ser paralleller til situasjonen før [den andre verdens]krigen. Da benektet norske myndigheter at det fantes jødeforfølgelse i Tyskland og nektet derfor jødene opphold i Norge."
   I Storbritannnia sa utviklingsministeren, Claire Short, selv mens flyktningekrisa eksploderte etter NATO-bombinga, at ingen av flyktningene fikk komme dit. Hun videreførte den britiske regjeringas fiendtlige holdning.
   Den nest største gruppa av asylsøkere i oppbevaringsleire og fengsler over hele Storbritannia er klassifisert som albanere. Flyktningegrupper sier at den britiske innenriksministeren bevisst klassifiserer kosovarer som albanere for å gjøre det vanskeligere for dem å påberope seg asyl.
   Er det hva som skjedde da 30 flyktninger ble deportert etter en razzia på en fabrikk i Althstone i Coventry akkurat idet bombinga startet? Immigrasjonsdepartementet sa de ‘hevdet å være kosovarer, men de var albanere’.

   Byen er i immigrasjonsminister Mike O’Briens valgkrets. Han har forsvart at New Labour fører en strengere asylpolitikk og sa i november 1998: ‘Da det ikke finnes noen egen kosovansk nasjonalitet er de som hevder at de er kosovanske vanligvis å finne blant dem med nasjonstilhørighet i Den jugoslaviske føderale republikk.’
   Idet NATO-bomber ble sendt mot Balkan insisterte innenriksminister Jack Straw på at en kosovansk flyktning skulle bli deportert. Takk og pris forkastet ankeretten deportasjonsordren i dette tilfellet.
   Høyrefløyens presse har i månedsvis kjørt en kampanje for å gjøre kosovanske flyktninger til syndebukker. Daily Mail sier nå at kosovanske flyktninger må få komme inn i Storbritannia, selv om den innrømmer, ‘Dette kan se ut som et uvanlig syn fra en avis som har kjørt en lang og hard kampanje for en mer robust tilnærming til falske asylsøkere’ - ikke uvanlig, men avskyelig hyklersk fra en avis som hadde overskriften ‘Kosovo-on-Sea, Devon’ som begynnelse på en artikkel mot flyktninger sist desember.

   Daily Mail er langtfra alene. 12. mars i år hylte Daily Star opp:

Hva sier du til en natt på et 125-pund-natta-hotell, komplett med farge-tv, bad på rommet, vaskeri- og rom-service? Det er ikke den type luksus de fleste av oss har råd til. Selvfølgelig med mindre vi er en flyktning fra Kosovo.

   Nå har den oppdaget ‘lidelsene til kosovoalbanske flyktningebarn’.
   Disse falske vennene vil forlate flyktningene like kjapt som de har blitt opptatt av dem.
   USA ville ikke slippe inn en eneste Kosovo-flyktning, men "tilbød" seg å plassere 20.000 i militærleire på Cuba og Gaum.
   Hvor mye troverdighet har egentlig styresmaktene i disse landa når de sier at de er villig til å ofre egne soldater og føre en langvarig krig for å stoppe lidelsene til mennesker som de inntil nylig omtalte nærmest som kriminelle? Svaret er ingen.

På 1950- og 1960-tallet ble Jugoslavia ansett som en stabil og i bunn og grunn fredelig del av Europa. I dag har utviklingen i regionen tatt en ny grufull vending, i et tiår preget av bitter splittelse og hat.
   Likevel var ingenting av det som skjedde uunngåelig. Det er resultatet av økonomisk krise og av eksterne makters og lokale herskeres handlinger.
   Serbere, kroater og albanere levde i harmoni i tretti år rundt midten av århundret. Det fant sted gnisninger, men ingenting som var i nærheten av omfanget til dagens hendelser.
   Beograd, Serbias hovedstad, var en by der mennesker fra samtlige etniske grupper levde og knapt kjente hverandres etniske bakgrunn, og langt mindre betraktet det som noe grunnleggende viktig.
   Men, som med andre stater begynte Jugoslavia å gli inn i en økonomisk krise på slutten av 1960-tallet. Jugoslaviske ledere oppmuntret vestlige investorer til å pøse inn investeringer for å forhindre økonomiske problemer, men problemene ble bare verre.
   På slutten av 1970-tallet, idet den verdensomspennede økonomiske krisa ble dypere, nådde problemene i Jugoslavia et krisepunkt. Inflasjonen steg til 38 prosent årlig, og landet importerte langt mer enn det eksporterte.
   Utenlandsgjelda var 1000 amerikanske dollar for hver jugoslav. En gjennomsnittlig arbeiderlønn lå på bare 120 dollar.
   I 1987 ble arbeiderlønningene frosset, men likevel gikk prisen på kjøtt, sukker og brød opp med 25 til 60 prosent. Arbeidere av alle nasjonaliteter opplevde at levestandarden deres plutselig ble redusert til et nivå som var lavere enn på 1930-tallet.
   Det internasjonale pengefondet (IMF) forlangte nå enda større nedskjæringer i velferdsutgiftene og arbeideres levestandard som prisen for ytterligere lån.
   Jugoslavia ble rystet i grunnvollene av en dyp økonomisk krise forårsaket av markedet og intensivert av bankenes oppførsel.
   Men arbeidernes første reaksjon var ikke å angripe hverandre langs etniske skillelinjer. De angrep isteden sine egne sjefer.
   I 1987 deltok omkring 365 000 arbeidere i 1570 streiker, det dobbelte av antallet streiker året før. I juni etterfølgende år fant de største arbeiderdemonstrasjonene siden 1945 sted i Beograd.
   Rundt 4000 fabrikkarbeidere marsjerte sju mil, og serbere og kroater holdt en felles protest mot IMFs krisepakke utenfor det regionale parlamentet. De plaget politikere og sjefer som talte med rop om ‘hvor mye tjener du?’.
   Guardian rapporterte fra én protest i Serbia i 1988: ‘Demonstrantene så ut til å ha lite tid til en liten gruppe av serbiske nasjonalister som forlangte albaneres blod.’
   Det var da at herskerne i hver del av Jugoslavia begynte å ty til oppildning av etniske motsetninger i et forsøk på å avlede denne klassefølelsen til isteden å dreie seg om å finne syndebukker.
   Eks-bankmannen, nå politikeren, Milosevic steppet inn for å lede sinnet bort fra regjeringen ved å piske opp hat mot albanere som levde i det serbisk-styrte Kosovo.
   Milosevic kom med et enkelt svar på den økonomiske krisa forårsaket av markedets galskap - skyld på albanerne, ikke regjeringen.
   Milosevic var ikke alene om å benytte seg av en slik kynisk taktikk. Hans speilbilde i Kroatia var Franjo Tudjman.
   Deres syndebukktenkning ledet til grufulle konflikter.
   Menneskene som tilhørte de forskjellige etniske gruppene levde ikke atskilt fra hverandre, hver i én republikk eller region. Det fantes en stor serbisk minoritet i Kroatia i tillegg til i Bosnia, kroater levde også i Bosnia, albanere levde i Serbia, og så videre.
   Da herskerne i hver republikk snakket om Kroatia for kroater eller Serbia for serbere, ledet det uunngåelig til vold og etnisk rensing.
   I 1991, da Tudjmans tilhengere angrep serbere ved Borovo Selo, ga Milosevic sine tsjetniker (høyreorienterte monarkistiske serbere) klarsignal til å angripe kroater.
   Veien lå åpen for Jugoslavias nedstigning til helvete.

Franjo Tudjman - Milosevic’ speilbilde

Da krigen utviklet seg tidlig på 1990-tallet støttet USA og Storbritannia Kroatia mot Serbia.
   De støttet den mest høyrevridde regjeringa i Europa siden den fascistiske General Franco regjerte i Spania.
   De vestlige lederne tegnet et bilde av den kroatiske lederen Franjo Tudjman som ‘the good guy’ da Serbias og Kroatias nasjonalistiske hysteri kokte over til å bli en krig som delte opp Bosnia i 1992.
   Tudjman styrket sin posisjon etter fire år med krig fordi han hadde Vestens støtte og fordi NATO gjennomførte luftangrep mot serbisk hærstyrker.
   Høyreorienterte serbere hadde drept vanlige kroater og bosniske muslimer, med Srebrenica som det verste tilfellet. Men det var Tudjman som gikk videre til å gjennomføre den mest omfattende etniske rensingen i krigen i eks-Jugoslavia.
   Støttet opp av vestlige militærmakter beordret han angrep mot serberne i Krajina-regionen i Kroatia.
   Omkring 200 000 serbere flyktet. Av de 10 000 hovedsaklig eldre serberne som ble tilbake, så ble mer enn 200 drept eller de forsvant.
   Den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch klaget over at den kroatiske regjeringa tillot ‘plyndring, brenning og dreping’ å fortsette.
   Krigene i eks-Jugoslavia var fryktelige. Men ingen av sidene hadde reine hender. Guardians reporter Ed Vulliamy skrev at krigen var en ‘tresidet’ konflikt der de serbiske, kroatiske og muslimske lederne alle var ute etter å bruke krigen til sine egne interesser.
   Vesten unnskyldte sin intervensjon ved å hevde at den ga beskyttelse til de bosniske muslimene. Men lederen deres, Alia Izetbegovic, var like mye skyldig i å piske opp nasjonalisme under krigen. Dette oppmuntret til uhyrligheter som mordet på hundrevis av serbiske sivile i Sarajevo, utført av muslimske paramilitære som dumpet likene i Kazani-kløfta i utkant av byen.
    Vulliamy konkluderte med at etnisk rensing var ‘det logiske resultat av misjonen om å dele opp Bosnia, noe Tudjman og Milosevic ble enige om og som ble godkjent av Det europeiske fellesskapet’.
   Alle herskerne i området har således spilt ut det nasjonalistiske kortet, og hver gang har menneskene som har betalt for det vært vanlige serbere, kroater, albanere eller bosniske muslimer.
   NATOs krig gjør ingenting for å underminere disse herskerne og alt for å styrke makten til folk som Milosevic, som kan opptre som forsvareren av alle serbere.
   Det som skremmer Milosevic og alle andre herskere er den formen for forent bevegelse som vi så på 1980-tallet, der arbeidere av alle nasjonaliteter begynte å rette sitt sinne mot sine herskere og ikke hverandre.

Slobodan Milosevic kan bli styrtet - men av sitt eget folk, ikke av NATO-bombefly. Folk i Serbia, akkurat som folk over hele Jugoslavia, er splittet langs klasseskillelinjer mellom rike og fattige. Milosevic har ikke bare vært andre etniske gruppers fiende, men også serbiske arbeideres fiende.
   To ganger i løpet av 1990-årene sto folk i Serbia opp mot Milosevic og truet med å fjerne ham fra makten. Disse bevegelsene - i 1991 og 1996 - viste potensialet for et alternativ til den avskyelige nasjonalismen til Milosevic og andre ledere på Balkan.
   I mars 1991 - rett før borgerkrigen i Jugoslavia brøt ut - var det en bølge av masseprotester i Beograds gater. Titusener av studenter og arbeidere protesterte mot myndighetenes undertrykking og sensur. Ved kampens høydepunkt okkuperte opptil en kvart million mennesker byens sentrum og førte til at Beograd sto stille i fem dager. Protestanter ropte: ‘Slobo må gå.’
   Laura Silber og Allan Little beskriver scenene som utspant seg i boka The Death of Yugoslavia:

Byen så ut til å være omformet. Folk trosset kuldegradene og kom med mat eller tepper til studentene. Hver natt talte professorer, forfattere og skuespillere fra en plattform på fontenen.

   Milosevic fryktet at han ville lide samme skjebne som Romanias Ceausescu som ble styrtet av revolusjonen i 1989. Milosevic beordret tanks til å knuse bevegelsen. Tropper drepte flere demonstranter.
   Han ble også tvunget til å komme med noen innrømmelser. Sjefen for den serbiske statslige tv-kanalen, som hadde formidlet Milosevic’ propaganda, gikk fra sin stilling. Omkring 600 demonstrantzer ble løslatt fra fengsel.
   Milosevic, sammen med den kroatiske lederen Tudjman, spilte så ut nasjonalismekortet stadig sterkere. Den måneden hadde de et hemmelig møte for å enes om en plan for å dele opp Bosnia-Hercegovina mellom dem.
   Deres nasjonalistiske hysteri skulle føre til en hemningsløs krig.
   Katastrofalt nok var den største opposisjonen, Den serbiske Bevegelsen for Fornyelse, ledet av Vuk Draskovic, en enda større nasjonalsjåvinistisk kraft enn Milosevic selv.
   Men Milosevic møtte også arbeidermotstand.
   Laura Silber i Financial Times sa i 1991: ‘Arbeideruro er den største trusselen til den serbiske regjeringen.’
   Selv så seint som april 1991, idet Jugoslavias blodige krig kom igang, gikk rundt 700 000 serbiske arbeidere ut i streik for å kreve høyere lønn.
   Men tragisk nok fantes det ikke noen sosialistisk ledelse som kunne argumentere for å forene arbeidernes sinne når det gjaldt sine leveforhold og lønninger med opposisjon mot nasjonalisme.

   Milosevic og Tudjman greide ikke å kneble opposisjonen fullstendig i løpet av krigens lange år. I 1993, på høyden av nasjonalistisk hysteri under den bosniske krigen, var det streiker i Serbia og Kroatia, antikrigsdemonstrasjoner i Beograd, og bosnisk-serbiske soldater ved Banja Luka gjorde mytteri.
   Milosevic var igjen nær ved å bli styrtet i 1996. Det fant sted masseprotester i Serbia hver dag i 100 dager fra november det året.
   Én demonstrasjon tiltrakk seg anslagsvis 250 000 mennesker. En avis rapporterte: ‘Unge og gamle kaster egg, kinaputter og en og annen stein mot regjeringsbygningene og buer og piper ut presidenten sin. "Slobo er Saddam", synger de.’
   Deler av de væpnede styrkene lagde uttalelser om at de ikke ville angripe protestanter. Arbeidere ble også med på aksjonene, og noen fabrikker gikk ut i streik.
   Men opposisjonskoalisjonen, Zajedno (Sammen), ble ledet av de høyreorienterte nasjonalistene Vuk Draskovic og Zoran Djindjic. Djindjic hadde nære forbindelser med Bosnia-serbernes leder Radovan Karadzic, som hadde ansvaret for blodige uhyrligheter i den bosniske krigen.

   Disse nasjonalistene ville ikke ha noen arbeidermotstand mot regimet. Dette betydde at de til slutt gikk med på krav slik som det fra Malcolm Rifkind, Storbritannias daværende utenriksminister, at de skulle samarbeide med Milosevic.
   Disse lederne ble trukket inn i Serbias herskende elite. Draskovic, for eksempel, er nå visestatsminister.
   I mai i fjor kjørte Financial Times overskriften ‘Arbeideruro begynner å svekke Milosevic’ oppslutning’. ‘De siste månedene har lærere, helse- og transportarbeidere og Zastava-våpenprodusentene over hele Serbia delvis lagt ned arbeidet’, rapporterte avisa.
   Nå har NATOs bombing oppnådd det som Milosevic ikke klarte: Den har druknet opposisjonen. Som et medlem av opposisjonsbevegelsen av 1996 sa det da NATO-bombene begynte å falle: “For to år siden masjerte vi mot ham dag etter dag i 100 dager, og vi ble nesten kvitt ham. Da var han veldig svak, men NATOs bombing har gjort ham sterk.”
   Selv BBCs korrespondent John Simpson sa fra Beograd: “Hver eneste bombe som lander her styrker Milosevic. De unge i 20-årene som snakker engelsk, beundrer Storbritannia og USA, og som rasende har demonstrert mot president Milosevic i fortiden, føler seg nå bedratt til det ytterste.”
   På NRKs Til debatt den 14. april sa Tin Milovanovic, en serber fra Kosovo, at enhet blant de undertrykte er mulig. Han henvendte seg til en albaner som han satt ved siden av og sa: “Vi kunne ha forent oss mot regimet. Men nå bruker de oss mot hverandre.”

Verdens stormakter har intervenert militært på Balkan i mer enn 120 år. På hvert stadium har de, som i dag, erklært at de forsvarer rettighetene til de små nasjonene i området.
   Hver intervensjon har brakt med seg elendighet, og skapt større skiller mellom vanlige mennesker. Stadig har de tegnet kartet på nytt, og hver gang har de sådd frøene til nye runder med blodsutgytelse.

I hundre år har revolusjonære sosialister pekt på et alternativ: enhet mellom arbeiderne på Balkan på tvers av nasjonale skiller.
   Den russiske revolusjonære Leon Trotski rapporterte fra Balkan som journalist i 1912-13. Mot slutten av Den første verdenskrig skrev han om den fryktelige arven som ble etterlatt av imperialistmaktene Russland, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, som alle konkurrerte om å ekspandere og kontrollere tilgangen til de rike handelsrutene i området:

Statene som i dag besitter Balkanhalvøya ble fabrikert av det europeiske diplomati rundt bordet ved Berlinkongressen i 1879. Det var der alle tiltakene ble gjort for å omdanne regionens nasjonale mangfold til et regulært slagsmål mellom bittesmå stater.
   Ingen av dem skulle utvikle seg utover visse begrensninger, hver og en var spunnet inn i diplomatiske forpliktelser og satt opp mot alle de andre, og til slutt ble alle sammen dømt til hjelpeløshet overfor stormaktene og deres kontinuerlige intriger og renkespill.

   Avtalene kunne ikke vare, sa Trotski, fordi “de nye grenselinjene har blitt trukket over de levende kroppene til nasjoner som har blitt flerret opp, blødd seg hvite og kraftløse”. Han konkluderte: “Hver og en av de balkanske statene omfatter nå innenfor sine grenser en kompakt minoritet som er fiendtlig innstilt til den. Slik er resultatene av arbeid utført av de kapitalistiske regjeringer.”
   Trotskis beskrivelse av Vestens rolle har vist seg riktig gang på gang.
   Noen grupper har blitt tilbudt sine egne stater, men bare under rammevilkår av bitter rivalisering med andre grupper, som rører opp etnisk hat og ulmende sinne.
   Da Den første verdenskrig brøt ut, sto den serbiske revolusjonære Lapcevic opp i det krigsivrige serbiske parlamentet og fordømte kampene. Han sa at Serbia måtte “holde opp med å være et redskap for stormaktene og isteden arbeide for det mål å gjøre Balkan til en sosialistisk føderasjon”.
   Han var imot undertrykkelsen av alle de balkanske folkene, men mente at å konsentrere seg bare om det nasjonale spørsmål uten henblikk på imperialismen og dens kriger, ville føre til ulykke.
   Derfor, sa han, måtte løsningen på det nasjonale spørsmål knyttes til enheten av alle de balkanske folkene.
   Etter Den russiske revolusjon i 1917 møttes revolusjonære fra hele verden for å diskutere taktikk og strategi. Deres kongress i 1920 inkluderte en seksjon om Balkan i sitt manifest. Der stod det at stormaktene hadde utkjempet krigen under slagordet “forsvar for de små nasjoner”, men at deres interesser hadde ført til “den totale ødeleggelse og underkuelse av de balkanske folkene, seirende såvel som beseirede”:

Imperialismen har skapt en rekke mindre nasjonalstater. Den styrer dem gjennom banker og monopoler og dømmer dem til utålelige økonomiske og nasjonale byrder, endeløse konflikter og blodige sammenstøt.

   I samme ånd argumenterte den bulgarske revolusjonære Kabaksjev med at selv om over en million bulgarere var splittet opp mellom ulike stater og skilt fra Bulgaria av imperialismen, var det nødvendig å se lengre enn nasjonalismen:

Det var nasjonalisme som førte det bulgarske folk gjennom to fryktelige katastrofer i krigene i 1912 og 1918. Det samme har hendt i Serbia, og eneste vei ut er en sosialistisk revolusjon på Balkan.

   Stormaktene har revet området i stykker og beredt grunnen for massemord og terror. Revolusjonære har vært en sunnhetens stemme, en stemme for vennskap over grenser og for enhet i arbeiderklassen.
   Trotski mente at enhet mellom folkene innen Balkan kunne oppnås på to ulike måter. “Enten ovenfra, ved at den sterkeste balkanske staten, hvilken det nå måtte være, ekspanderer på de svakeres bekostning - dette er en krigens vei av tilintetgjørelse og undertrykkelse av svake nasjoner.” Alternativet, sa Trotski, var “nedenfra, gjennom at menneskene selv kommer sammen - dette er revolusjonens vei.”
   En slik analyse er enda mer relevant i dag. Serberne kan ikke bli frie så lenge deres land undertrykker Kosovo. Kosovo kan ikke bli fritt hvis det blir en brikke i NATOs spill og når dets frigjøring blir fulgt kynisk opp av USA og resten av Vesten.
   Serberne er nødt til å støtte kosovoalbanernes rett til selvbestemmelse, til å avgjøre sin egen framtid, og kosovoalbanerne må arbeide for harmoni med serberne og for å få slutt på etniske spenninger.
   Deres enhet og respekt for hverandres nasjonale rettigheter er den eneste veien framover til varig fred og framgang.

Samtlige partier på det norske stortinget støtter NATOs krig på Balkan.
   At de borgerlige partiene - om de så er opptatt av kristne verdier, norsk landbruks subsidier eller lavere skatter for de rike - støtter Vestens kriger bør ikke overraske. De har satt seg som mål å fremme kapitalistenes interesser.
   Men også Arbeiderpartiet har helt siden NATOs dannelse for femti år siden vært USAs trofaste allierte når det kommer til krigshandlinger. De støttet Vietnamkrigen og støttet også helhjertet den gjentatte bombingen av Irak, som bare har styrket Saddam Husseins regime. Og de støtter sanksjonene som dreper tusener av irakere hver måned.
   Arbeiderpartiet under Gerhardsen satte igang sin egen utgave av den amerikanske mccarthyismen, da de jagde kommunister ut av deres posisjoner i fagbevegelsen på 1950-tallet.
   Mer overraskende var SVs kapitulasjon for NATOs krig. Istedenfor å delta i byggingen av en antikrigsbevegelse, heier Erik Solheim og Kristin Halvorsen bombeflyene fram.
   Dette er en skam for et parti med sosialisme i navnet og dobbelt tragisk fordi SV ble til nettopp på bakgrunn av protester mot Norges innordning i NATO og vestlig imperialisme.
   SVs forløper Sosialistisk Folkeparti (SF) ble dannet i 1961, etter at Arbeiderpartiet hadde ekskludert en rekke medlemmer som sto i opposisjon til partiets pro-amerikanske utenrikspolitikk.

   Et flertall av SVs og SUs medlemmer er mot krigen og Norges deltagelse. Landsstyret i partiet kom så seint som i november i fjor med en uttalelse mot NATO-bombing av Jugoslavia. Likevel gikk landsmøtet den 11. april inn for å støtte krigen.
   SV-ledelsen vil framstå som et klart kapitalismevennlig parti. Partiet har beveget seg til høyre gjennom mesteparten av 1980- og 90-tallet. Nå vil det framstå som et klassisk reformistisk parti, som bare vil kjempe for arbeiderklassens interesser innenfor de snevre rammene til internasjonal og nasjonal kapitalisme.
   Det kan se ut som om dette går an når økonomien er på vei oppover. Når kapitalismen er i krise betyr reformpartienes tiltro til systemet at de ansvarliggjør seg overfor angrep på sine egne velgere.

Motstand mot krig

Det finnes mange eksempler på at masser av arbeidere har bygget antikrigsbevegelser.
   Bølgen av nasjonal sjåvinisme ved begynnelsen av Den første verdenskrig, for eksempel, avtok ettersom død og nød krevde sine ofre.
   I 1917 nektet russiske arbeidere å fortsette å krige. De kastet det gamle russiske regimet, forent bak slagordet “brød, jord og fred”. Det revolusjonære Russland trakk seg ut av krigen.
   Så ble krigen brakt til ende av en revolusjon i Tyskland.
   Et halvt århundre seinere spilte opposisjonen mot Vietnamkrigen som oppsto i USA og andre steder, en viktig rolle i å bringe krigen til opphør. Det som begynte som små protester rullet som snøballer til massedemonstrasjoner som til og med påvirket stemningen blant amerikanske soldater i Vietnam.
   Motstand mot kriger har alltid startet med at et mindretall av befolkningen gjør opprør mot barbariet de ser foran seg. Etterhvert som blodbadet fortsetter og krigen trappes opp, kan mindretallet forandre seg til et flertall. En slik bevegelse kan gi vanlige mennesker muligheten til å slåss, ikke bare mot den spesielle krigen, men mot det samfunnet som lager nedslaktingen.
   Sosialister knytter forbindelse mellom kampene mot krig og kamper mot fattigdom, bolignød, rasisme og all undertrykking. På den måten kjemper vi en klassekrig - den eneste krigen som kan stoppe krig.
   Når Vesten har intervenert direkte, og påberopt seg humanitære motiver, har det alltid ført til katastrofe. Det nyligste eksemplet er Somalia. I 1992 la USAs marine til land i Somalia. Daværende president Bush sa at de var kommet for å stanse sulten og borgerkrigen. Først ble de 28 000 FN-soldatene ønsket velkommen av lokalbefolkningen. Men følelsen av å ha blitt reddet snudde seg fort til hat. Soldatenes grusomhet mot innbyggerne styrket grepet til de somaliske “krigsherrene” som de var antatt å skulle avvæpne. Antallet myrdede somaliere vil aldri bli kjent - men det var med sikkerhet flere tusen. Det kom bilder av FN-soldater som torturerte menneskene de var satt til å beskytte.

NATO-bombingen og dens forferdelige konsekvenser viser at det 20. århundre slutter som det begynte - med stadige kriger.
   Århundret åpnet med løfter fra lederne for verdens stormakter om et nytt daggry for fred og framgang. Men i hvert tiår de siste 100 år har vanlige menn og kvinner blitt slaktet, lemlestet og psykisk torturert av kriger og deres virkninger.
   Millioner har også dødd av krigens bivirkninger - av sykdom, sult og masseforflytninger av flyktninger.
   Hver gang framstiller verdens land og krigshissere målene sine i det edleste lys. De sier at krigene deres er mot tyranni og ondskap, og for demokrati og frigjøring.
   Årsakene forandrer seg gjennom årene. Men hver gang blir løgner pumpet ut for å maskere sannheten om hva alle kriger handler om - makt, kontroll og verdens herskeres evne til å dele opp kloden og skaffe seg profitt.
   Og i hver eneste krig sender de rike og mektige i hver nasjon vanlige soldater fra arbeiderklassen for å dø for dem.
   Kapitalismen er historiens mest blodige samfunn. Fra sin begynnelse har kapitalismen vært yngleplass for kriger - om kolonier, gull, slaver, olje, opium, billig arbeidskraft og “strategiske fortrinn”.
   Konkurransen mellom rivaliserende kapitalister driver dem ustanselig framover i jakten på profitt. Dette er ikke en fredelig prosess.
   Når rivaler går konkurs og kapitalistiske konserner blir større, blir de i økende grad avhengige av å bruke staten og militærvesenet for å styrke sine interesser.
   Det 20. århundre har vært det blodigste århundret, for ved siden av konkurransen om markeder og ressurser har kapitalismen også skapt teknologien og våpnene som kan skape død i enorm skala.

   Den første verdenskrig i 1914-18 var en krig for kolonier. Storbritannia hersket over en tredjedel av verden, mens Frankrike kontrollerte Indo-Kina og halve Afrika. Den tyske herskerklassen kom med i løpet seinere, og hadde derfor bare noen få kolonier og ønsket seg flere.
   Den britiske regjeringa visste at den bare kunne få vanlige folk til å støtte krigen hvis den overbeviste dem om at fienden begikk forferdelige grusomheter mot sivile. Det ble framsatt løgner i pressen om tyske soldater i Belgia som voldtok nonner og lemlestet barn.
   Seinere forskning har ikke kunnet stadfeste en eneste slik historie. Komitéens funn var basert på uttalelser fra ikke navngitte belgiske flyktninger som ikke hadde vært vitne til disse hendelsene, og alle utsagnene “forsvant” på mystisk vis fra arkivene. Samtidig sensurerte de krigende regjeringene bilder av døde soldater, nyheter om nederlag og skyttergravenes virkelighet.

Forteller dere korrespondenter sannheten til folk hjemme? Forteller dere at vi ikke har noe å kjempe med og at dette er en helt nytteløs krig?

   Hæren stoppet raskt enhver kritikk av avgjørelser gjort av militære kommandomyndigheter eller av de allierte soldatenes framferd på slagmarken.
   Koreakrigen ble snart fulgt av Vietnamkrigen.
   Nok en gang sa USA at dette var en krig mot diktatur og for demokrati og sivilisasjon. I “sivilisasjonens” navn slapp USA flere bomber over Vietnam enn de gjorde under hele Den annen verdenskrig. Amerikanerne lot det regne bomber ned på vietnamesiske sivile og sprøytet napalm og det kjemiske våpenet Agent Orange over jordbruksland og landsbyer.
   En million mennesker døde i Vietnam. Nok en million døde da USA utvidet sin bombing til Kambodsja. Omkring 55 000 amerikanske soldater mistet livet.
   Slutten på Den kalde krigen i 1989 ble igjen fulgt av løfter om en ny verden med framgang og fred.
   Likevel gikk det ikke mer enn et år før Saddam Hussein ble utropt som “den nye Hitler”. Pressen spydde ut historier om hvordan Saddams soldater voldtok flyvertinner i Kuwait og rev babyer ut av sykehusenes kuvøser.

   Bare en håndfull personer utfordret disse historiene. Seinere ble det åpenbart at de alle var løgner, basert på “bevis” fra et medlem av den kuwaitiske kongefamilien.
   Virkelige barnedrap oppsto og begås fremdeles. Årsaken er vestlig bombing. FN innrømmet nylig at 6 000 irakere dør hver måned som resultat av sanksjonene mot Irak.
   I mellomtida sluker verdens våpenvirksomhet ressurser i mange-milliard-klassen mens spedbarn dør av mangel på næring, gamle og syke er uten omsorg, og de fattige og hjemløse lider.
   Århundret har vært vitne til en gjentagelse av en forferdelig syklus.
   Løgner pøses ut for å rettferdiggjøre drepingen. Så, noen få år seinere, er det ofte vanskelig å finne noen som vil forsvare nedslaktingen.
   I dag sier mange politikere, historikere og militære figurer at Den første verdenskrig var meningsløs. Det er vanskelig å finne forsvarere av Margaret Thatchers krig på Falklandsøyene. Mange sier nå at Gulfkrigen i 1991 var en krig for olje.

   Men da den foregikk hauset regjeringer og presse opp en krigsfeber og fordømte alle som måtte gi uttrykk for motstand mot krigene.
   Det er ikke bra nok å motarbeide kriger årevis etter at de er ferdige. Motstanden må komme med én gang.
   Det er også en annen side ved den grusomme krigssyklusen. Hver gang blir de som slåss hyllet som helter, bare for å bli glemt når de ikke lenger er nødvendige.
   Mange soldater fra Den første verdenskrig kom hjem fra skyttergravene til arbeidsløshetskøer eller for å tigge på gata.
   Vietnam-veteranene ble forlatt for å råtne i vanskjøttede sykehus, og i dag blir de som lider av traumer etter Gulfkrigen ignorert.
   Kapitalismen avler krig. Men den avler også alternativet til krig. I dag må vi gjøre alt som står i vår makt for å motarbeide NATOs krig på Balkan, men vi må også knytte forbindelsen mellom denne motstanden og motstanden mot dette systemet som avler krigene.