Hva vi mener

Gærningene som styrer verden

Om vi ikke visste det fra før beviste Natos bombing av den kinesiske ambassaden i Beograd at verdens mektigste militære makter drives av gærninger.
Enten ambassadebombingen, som drepte fire kinesere, var gjort med vilje eller var en "tilfeldighet" blir konklusjonen den samme: Vestens ledere er i stand til å skape en større og mer omfattende krig. Det er mulig at enkelte Nato-ledere eller generaler på egen hånd bevisst har gitt ordre om angrepet på ambassaden for å sette kjepper i hjulene for en mulig fredsavtale gjennom FNs sikkerhetsråd.
Om de, som CIA selv sier, har gått til krig med gamle kart, er det ikke mer tillitsvekkende.
Sinte reaksjoner fra Kina hindret ikke at Nato fortsatte å bombe dagen etter. I de siste ukene har de sluttet å late som om de bomber militære mål. Et grønnsaksmarked og en serbisk flyktningeleir ble bombet rett etter ambassadefadesen.
Tony Blair klagde til og med over at folk var mer opptatt av Natos feil enn de var av lidelsene til kosovoalbanerne.

Egne minoriteter

Men Natos krig har gjort disse lidelsene mange ganger verre. Og den sprer død og nye lidelser over resten av Balkan.
For de som ser til FN for en løsning på krigen vil det virke som om freden er i hendene til lederne i Beijing. Bombinga kom beleilig for dem fordi 4. juni er 10-årsdagen for massakren av demokratiforkjemperne på Den himmelske freds plass.
Både Kina og de andre atomvåpenmaktene - USA, Russland, Frankrike og Storbritannia - som er faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd handler utfra egne interesser.
Russland frykter Natos utvidelse østover, som er en viktig grunn til at Nato fører krigen. Kina har sine egne Kosovo-lignende brennpunkter med undertrykte og misfornøyde minoriteter.
Hver gang verdens stormakter har blandet seg inn på Balkan har de lagt grunnlaget for nye konflikter. Også Dayton-avtalen som "sikret" fred i 1995 fastslo bare resultatene av den etniske rensingen som ble drevet av alle parter i krigen mellom 1992-1995. Bosnia i dag er i praksis kolonisert av stormaktene, og innbyggerne lider under enorm fattigdom og arbeidsløshet.

Realistisk

Å rope opp om en ny stormaktsløsning som vil bli påtvunget folkene på Balkan, enten det kommer gjennom FN eller G8 - verdens rikeste land pluss Russland - er å rope etter enkle løsninger på vanskelige konflikter.
En slutt på bombinga og krigshandlingene vil bli ønsket velkommen av de fleste. Det er også forutsetningen for at man kan begynne å skape fred på Balkan.
Men den realistiske måten å hindre nye kriger på er ved at folk av alle nasjonaliteter og enhver bakgrunn forener seg, avviser sine lederes nasjonalisme og skaper et nytt og demokratisk Balkan.

[neste] [innhold]

Kommentar

De rød-grønne krigshisserne

Sosialistisk Venstreparti i Norge er langt fra alene i sin forvandling fra antimilitarister til en heiagjeng for krig og imperialisme. Over hele Europa har partier som regnes for å være til venstre for sosialdemokratiet støttet opp om krigen. Bildene av den tyske utenriksministeren Joschka Fischer, med rød maling over hodet, viste hvilken forbannelse disse partienes forræderi mot egne tradisjoner framprovoserer fra egne tilhengere. På det ekstraordinære landsmøtet til Fischers parti, De grønne, var det såvidt ledelsen klarte å vinne flertall for fortsatt krigsstøtte.
Noen av disse tidligere innbitte Nato-motstandere har inntatt en enda mer krigersk posisjon enn høyresida. Vi fikk den patetiske forestillingen der Kristin Halvorsen tok til orde for bakkestyrker mens Høyre var skeptisk. Under landsmøtet gikk Fischer - godt beskyttet av de samme politifolkene han tidligere kjempet mot - til angrep, ikke på systemet som avler krig, men på krigsmotstandere. Det samme gjorde SV-ledelsen under sitt landsmøte i april.
Folk på venstresida i Frankrike og England som har tilhørt den sosialistiske opposisjon hele sitt liv, har støttet bombinga. Ifølge Tony Blair blir krigen nå ført av "en ny generasjon av ledere i USA og i Europa som stammer fra den progressive siden i politikken".
Det er den nye "progressive" rød-grønne regjeringa som har ført Tyskland inn i landets første krig siden 1945. Som Martin Walker i den liberale avisa The Guardian observerte nylig.
- Det er den tidligere unge revolusjonære sosialisten Gerhard Schröder og den fordums grønne pasifisten Joschka Fischer som har fått Luftwaffe til å bombe Beograd igjen.
Både i Frankrike og Italia er De grønne med i regjeringene. Lederen for det franske studentopprøret i 1968, Daniel Cohn-Bendit, har ledet an de grønne partienes krigsstøtte.
- Det er behov for en militær invasjon på bakken. Politiske ledere trenger å forberede opinionen på sending av bakkestyrker, sier Cohn-Bendit.

Bitter sannhet

At de grønne lederne dropper pasifismen sin skyldes ikke personlige svakheter. Deres politikk er en kritikk av deler av det kapitalistiske systemet, for eksempel hvordan det ødelegger miljøet, men de avviser ikke hele systemet.
Fra tid til annen kan de framstå som et nytt og radikalt alternativ, ubundet av de "gamle skillelinjer". Men når de kommer i posisjon omfavner de logikken i sjefenes system og statsmakten som hviler på dette. Drømmer om en reinere og mer etisk kapitalisme har blitt til drømmen om en rettferdig kapitalistisk krig. Men noen "ren" krig kan selv ikke de grønne idealister drømme om siden Nato har fylt elva Donau med olje. De "tidligere revolusjonære" antimilitaristene i de venstresosialistiske reformpartiene går i de samme banene.
Cohn-Bendit sier at "noen ganger må man velge side". Under sin gjesteopptreden på De grønnes landsmøte sa han at "sannheten er bitter".
Nettopp. Og sannheten er at Cohn-Bendit, resten av Europas grønne ledere og en god del av deres "røde" venner har valgt side: For Nato, for vestlig imperialisme og for bombingen av sivile.
En langt bedre idé er å velge den riktige sida og kreve en umiddelbar og betingelsesløs stopp på denne vanvittige krigen.

[neste] [innhold]

Intervju

- Dette er ikke en krig mot Milosevic

- Nyhetsdekningen burde vært mer objektiv. Dette en krig i Europa der sivile mål blir truffet hver natt, men vi vet ingenting. Akkurat nå venter jeg på å få ringe foreldrene mine, for å finne ut om de fremdeles lever, og for å høre om hva som er bombet.
Disse ordene kommer fra Ana Pribicevic, programkoordinator engasjert av Norsk Folkehjelp. Ana, som kommer fra en serbisk familie i Kroatia, er nå i Oslo etter å ha flyktet fra Beograd, der hun ledet et prosjekt for å hjelpe de frie mediene og demokratiske institusjoner i Jugoslavia, Makedonia og Albania. Ana har snakket med Tim Robinson fra Sosialistisk Arbeideravis.
Prosjektet arbeidet tett sammen med den uavhengige radiostasjonen B92. B92 var et av de første ofrene for krigen, da Milosevic-regimet slo ned pressefriheten.
- Vi hjalp to radiostasjoner, én i den serbiske byen Novi Sad og én i Kosovos hovedstad Pristina, ledet av en kroat. Vi støtter hovedsaklig prosjekter som er multietniske, sier Ana.
Til tross for at Nato-sjefen Javier Solana og vestlige politikere lovte å hjelpe de frie mediene, brukte regimet den første trusselen om bombing i oktober i fjor til å slå ned opposisjonelle medier.

Ungarn

- Milosevic innførte en ny medielov, aviser som Danas ("I dag", som Folkehjelp-prosjektet støttet) ble bannlyst på flekken. De ble anklaget for å spre "defaitisme" og "panikk" fordi de brakte rapporter om hva som skjedde i Kosovo.
Etter at Ana forlot Beograd så hun den desperate situasjonen for de jugoslaviske flyktningene i Ungarn, og foreslo å opprette et senter der.
Norsk Folkehjelps Kristin Eskeland som er i Ungarn og holder kontakt med kontoret i Beograd, anslår at mellom 100 000 og 150 000 har flyktet fra Serbia til Ungarn. Hun var nylig på tv der hun klagde over Vestens likegyldighet overfor lidelsene til vanlige serbere og over at norske myndigheter nekter å akseptere serbiske flyktninger.
Ana forteller at ingen av ambassadene i Budapest vil utstede visum til serbere. Senteret, som hun understreker vil hjelpe mennesker uten hensyn til etnisk bakgrunn, fungerer som et informasjons- og rådgivningssenter for de stadig flere flyktningene.
To unge menn fra Serbias etniske ungarske minoritet kom nylig til senteret etter å ha desertert fra den jugoslaviske hæren og sneket seg over grensa.
- De hadde ingen papirer og var uten midler. De bodde hos en av våre ansatte i en liten leilighet. Det er veldig vanskelig, sier Ana.
Det er omkring 700 000 flyktninger inne i Serbia - ofre for krigene i Bosnia og masseutdrivelsen av serbere fra Kroatia i 1995.

Ruiner

Ana forteller hvordan bombingen påvirker vanlige serberne - det store flertallet som er imot Milosevic.
- Jeg ser landet mitt bli lagt i ruiner, men jeg ønsker ikke å være en del av et land som fordriver mennesker. Men alle serbere skulle ikke bli straffet. Det er propaganda når mediene i Vesten rapporterer om at "dette gjorde serberne". Jeg er serber, og jeg gjør ikke slike ting. De burde si at "serbiske paramilitære gjorde dette" eller "politiet gjorde dette".
Ana sier at flertallet av serberne fremdeles ikke støtter Milosevic, men at de forståelig nok bare er opptatt med å få slutt på bombingen.
- Vi har sett mot Vesten etter støtte de siste ti årene. Nå blir vi bombet. Regjeringens motstandere tenker ikke på demokrati nå, men håper å holde seg i live inntil bombingen stopper.
Ana forteller om en venn i Serbia som sa at han skulle organisere en fest da det så ut som om Clinton ville godta en avtale og Milosevic tilsynelatende signaliserte en tilbaketrekning fra Kosovo.

Opposisjon

- Jeg pekte på at dette ville gjøre det mulig for Milosevic å stå fram som en helt, men min venn, som lenge har vært motstander av regimet, sa: "og så - så lenge bombingen stanser?". Opposisjonen nå er en opposisjon mot bombene. Om bombingen tar slutt, vil det gi de demokratiske kreftene nytt liv.
- Dette er ikke en krig mot Milosevic. Hvis det noengang var det, var det bare de aller første dagene; nå er det en krig mot det serbiske folket, sier Ana.
- Motivet for krigen er Natos troverdighet. I Jugoslavia virket det latterlig etter seks måneder med trusler. Vårt kontor ble evakuert to ganger. Den tredje gangen trodde vi ikke på dem. Jeg visste at det ville bli bombing først da de utenlandske ambassadene begynte å evakueres og CNNs stjernereportere ankom.
Milosevic bryr seg ikke om Kosovo, eller om Serbia for den saks skyld. Han er interessert i makt. Han trodde ikke at denne krigen kom til å bli et faktum. Vesten har gjort mange feil som kunne vært unngått. Selv etterpå vil vi lide under sanksjoner, som i de siste sju åra, og Milosevic vil fremdeles være president.
Ana sier at bombingen må stoppe og at diplomati og politikk må overta, men hun har liten tiltro til stormaktenes evne til å skape fred.

Forandret

- Jeg mener verden har forandret seg gjennom de siste 10-15 årene. Hvem skal i dag diskutere med USA i rollen som verdens politimann, selv om jeg ikke liker dette uttrykket? FN er også i forandring. Kofi Annan kom med et talende utsagn da bombingen av Irak begynte:
- "Dette er en trist dag for FN", sa han. Dette forteller noe om verdensordenen. Det er logisk at flere land nå ønsker å slutte seg til Nato. Selv om det ikke finnes noen lett vei ut av krisa, er Ana fremdeles overbevist om at det kan bli et fredelig multietnisk samfunn på Balkan.
- Serbere og albanere kan leve sammen hvis de er ledet av intelligente politikere. Så sent som sist høst organiserte den demokratiske opposisjonen en serbisk-albansk konferanse i Beograd. Men politikere kan påvirke og skape hat mellom mennesker. Jeg har ingen problemer med albanere - vi har levd sammen i årevis, så hvorfor ikke nå? Selv om Kosovo skulle bli uavhengig, ville vi fremdeles måtte leve som naboer. Det er lederskapet som skaper hat. Akkurat nå er det ikke i Natos, eller Milosevics, eller UCKs interesse at vi lever sammen. Men gi oss noen få normale år, og det ville gå bra.

[neste] [innhold]

Hundrevis av sivile drept

Nato-generalene vil drepe enda flere

Bondevik, Vollebæk og andre vestlige ledere påstår at de gikk til krig for å hjelpe kosovoalbanerne. De sier at drap på sivile er uhell som vi dessverre må regne med. Men dette er sprøyt.
Den virkelige grunnen til at busser og boligområder blir bombet er for å spre frykt. Nå sier Nato at de skal sette i gang såkalt "area-bombing". Det er kodespråk for teppebombing slik som Vesten drev med i Irak i 1991. De har allerede tredoblet antall flytokt - til 700 per dag. Resultatet er flere sivile drept, som de over 80 kosovoalbanerne som ble massakrert mens de sov på en bondegård i Korisa den 14. mai.
Noen av de verste våpnene som Nato bruker på Balkan er de såkalte "cluster"-bombene. Disse bombene sprer massevis av små bomber som eksploderer først seinere.
Fem gutter mellom 3 og 15 år ble drept av en slik bombe i april.
En lege, Rade Grbic, sa at skadene fra disse bombene var de verste han har sett i 15 års tjeneste ved sentralsykehuset i Kosovos hovedstad, Pristina.
Ifølge jugoslaviske myndigheter har Natos bomber så langt drept 1200 mennesker. Og det er godt mulig at de oppgir for lave tall. Nato har mistet to piloter i en helikopterstyrt under trening. Dette kan imidlertid endre seg om generalene og politikerne gjør alvor av å sette inn bakkestyrker. Dette vil være en katastrofe og vil gjøre blodbadet enda mer omfattende.

Clinton: - Jeg tror på å drepe folk

Clinton bryr seg ikke om de undertrykte kosovoalbanerne. Flere bevis på dette kommer fram i en bok av George Stephanopoulos, som var sjefsrådgiver for Clinton under invasjonen av Somalia i 1992-93.
Stephanopoulos beskriver hvordan Clinton raste rundt i Det hvite hus da det begynte å gå gæernt i Somalia.
- Når folk dreper oss må de drepes i større omfang, sa Clinton.
"Med ansiktet i ferd med å bli rødere, høyrøstet og med neven slående mot låret, sa han: ‘Jeg tror på å drepe folk som prøver å skade deg, og ikke på at vi lar oss herse med av disse tullingene.’"
Det er tydelig at øverstkommanderendes holdning påvirket soldatene på bakken. De fredsbevarende amerikanske styrkene drepte omkring 10 000 somaliere under den "humanitære" operasjonen.

Stormaktene vil skape nye konflikter

Det er ikke slik som krigshisserne hevder at vi som vil stoppe dette barbariet bare sitter med hendene i fanget mens undertrykkingen foregår.
Vi vet at det må skje store forandringer på Balkan. Spørsmålet er ikke om "noe må gjøres". Spørsmålet er hva som må gjøres og hvem som skal gjøre det.
Og svaret er at det er ikke Nato, eller stormaktene i en annen forkledning. Hver gang de har blandet seg inn på Balkan har de skapt nye konflikter.
Deres innblanding har vært en katastrofe for området gjennom 120 år. Nå har de skapt en ny katastrofe. De tar alltid utgangspunkt i nasjonale og etniske skiller, og legger alltid grunnlag for nye konflikter.
Å kreve at FN nå skal ordne opp på Balkan er å spre illusjoner om stormaktenes hensikter.
I 1992 la USAs marine til land i Somalia. Daværende president Bush sa at de var kommet for å stanse sulten og borgerkrigen.
Først ble de 28 000 FN-soldatene ønsket velkommen av lokalbefolkningen. Men følelsen av å ha blitt reddet snudde seg fort til hat.
Antallet myrdede somaliere vil aldri bli kjent - men det var med sikkerhet flere tusen.
En rekke andre militæreventyr i løpet av de siste par tiår, fra invasjonen av Grenada og Panama på 1980-tallet til den nylige bombingen av Sudan og Irak, viser det samme mønsteret.
USA og deres underdanige allierte sier de skal felle en diktator eller hjelpe undertrykte. Men det har hver gang vist seg at deres egentlige hensikter var å styrke sin egen makt.
Og hver gang har prisen vært enda flere lidelser for vanlige mennesker.
Vi krever en øyeblikkelig og betingelsesløs stans i bombingen og sier at Nato må ut av Balkan. Men løsningen er ikke en FN-styrke som okkuperer området.
Det er folket på Balkan selv som må gjøre noe. De må avvise sine lederes nasjonalisme og kjempe en felles kamp. Det er den realistiske løsningen på Balkan og det er en løsning som hver Nato-bombe vanskeliggjør.

[neste] [innhold]

Internasjonalt

Intervju med amerikansk aktivist:

- Politiet må kastes på skraphaugen

Støttekomitéen for Mumia Abu-Jamal inviterte nylig Safiya Bukhari til Norge. Safiya er talsperson for Støttebevegelsen for Mumia i New York og tidligere medlem av Black Panther Party. Hun er også ledende i Jericho-bevegelsen for politiske fanger i USA. Safiya snakket med Even Tømte fra Sosialistisk Arbeideravis.

- Mediene gir politiet en troverdighet de ikke tiltror vanlige folk. Dersom politiet sier at noe skjedde, så skjedde det. Dersom man beskylder politiet for noe, må man bevise det hinsides enhver tvil. Til og med i Rodney King-saken, der politiet ble filmet idet de slo ham helseløs, ble det sagt at det var Kings skyld og at han kunne ha stoppet det når som helst.
Mumia Abu-Jamal ble dømt til døden for drapet på en politimann til tross for overveldende bevis for at han er uskyldig. De nærmeste månedene vil det bli avgjort om han blir et nytt dødsoffer for amerikanske myndigheter.
- For å bygge en så bred bevegelse som mulig tok vi tidlig opp anklagene som fikk Mumia fengslet i første omgang. Vi pekte på at Mumia-saken handler om urettferdighet og rasisme i rettssystemet. Ikke bare er dette en politivoldssak - en av grunnene til at de ville ta Mumia var at han var kjent for å snakke ut mot politibrutalitet.

Ser vi et oppsving i klassekampen i USA?
- Definitivt. Nivået av aktivisme er høyere, opposisjonen mot det som skjer øker over hele spekteret - ikke bare rundt Mumia-saken, selv om den og bevegelsen mot dødsstraff har virket forenende for de ulike bevegelsene.
- Vi har egne arbeiderkomitéer som jobber med å organisere fagforeninger for Mumia. De har vært en stor støtte for oss, ikke bare i USA, men også i utlandet.
Fagforeningene organiserer mange som har interesse av å motarbeide status quo i USA.

Den norske justiskomitéen reiste nylig til New York for å lære av politiets erfaringer med "nulltoleranse". Hvilken effekt har dette hatt i USA?
- "Nulltoleranse" blir ofte framstilt i et idyllisk lys - som at dersom en person gjør noe galt, som å knuse et vindu, blir han satt til å reparere dette vinduet.
Det er ikke slik politiet håndhever loven i New York - ihvertfall ikke i svarte eller latinamerikanske områder. Der skyter de først, og stiller ingen spørsmål senere. "Nulltoleranse" betyr for oss politivold og politidrap.
Siden nulltoleranse ble introdusert, har antallet politivoldssaker i New York økt med 75%. Mange stater har innført lover som åpner for at tre dommer, selv for små forbrytelser, gjør at man risikerer fengsel på livstid.
Dette har ført til at fangebestanden i USA har økt kraftig i løpet av de siste årene. 1,8 millioner mennesker sitter for øyeblikket i fengsel. Safiya kaller straffarbeidet i fengslene "moderne slaveri".
- Det foregår en storstilt privatisering av fengslene i USA. Private selskaper skal drive fengslene for profitt. Victorian Secrets er et eksempel. Det produseres undertøy i fengslene for liten eller ingen betaling, som selges på gata til astronomiske priser. Du har også bilfabrikanter som får laget deler av bilene sine i fengslene, og telefonselskaper som TWA er også inne i bildet.
- Fengselsindustrien er blant de mest lønnsomme i USA på grunn av den billige arbeidskraften. Tidligere drev USA industri i små land i den tredje verden som de fikk mesteparten av produktene sine fra - nå er det fengslene som har blitt "tredje verdens-land". Nå har de også blitt børsnotert - du kan kjøpe aksjer i fengselsindustrien.

- Hva er igjen av Black Panther Party og resten av den svarte bevegelsen fra 60-tallet?
- Black Panther Party eksisterer ikke i dag - men "pantere" gjør det, og mye av arbeidet vi har gjort er fortsatt igjen. Panterne organiserer på skoler, i fagforeninger - der de er. Mange av aktivistene fra 60-tallet er fortsatt aktive i forskjellige svarte organisasjoner.
- Du har også grupper som Socialist Workers Party og International Socialist Organization (IS´ søsterorganisasjon), som samarbeider tett med kampanjen for Mumia Abu-Jamal. Ut av disse har Kampanjen mot dødsstraff, som arbeider veldig aktivt, vokst fram.

- Hvordan kan problemene med politivold og rasisme i USA løses?
- Jeg tror ikke det er mulig å reformere politiet eller rettsvesenet. Vi må kaste dem på skraphaugen og starte på nytt, hele tankegangen må forandres. Kosmetisk kirurgi på overflaten er ikke nok.

[neste] [innhold]

Ny rapport om det rasistiske Norge

Det er samfunnet som er problemet

av Astrid Stensrud

Antirasistisk Senter har nylig utgitt rapporten "Rikets tilstand". Rapporten slår fast at vi lever i et rasistisk samfunn.
- Hensikten med rapporten er å gi et helhetlig bilde og å vise at alt, både arbeidsmarkedet, boligsituasjonen og utdanning, henger sammen. Vi vil vise tegn i tiden og synliggjøre virkeligheten slik den er, men som ikke mange vet om, sier Henrik Lunde, redaktør av rapporten. Sosialistisk Arbeideravis har intervjuet både han og S. Ananthakrishnan, som er leder av Antirasistisk Senter.

- Marx sa engang at mange har fortolket verden, men det som gjelder er å forandre den. I denne rapporten tolker vi samfunnet fra minoritetenes ståsted, men hensikten er å endre deres levekår i samfunnet, sier Ananthakrishnan.
- For eksempel vil vi finne ut hvorfor barn av innvandrere gjør det dårlig på skolen, for å finne ut hvordan vi kan endre på dette. Det er minoritetene som rammes først, og det er de som blir sett på som problemet, men når majoritetsbefolkningen blir rammet, er det samfunnet som blir problemet. Eksemplet med innvandrerbarns dårlige prestasjoner i skolen viser dette tydelig; skylda ble lagt på foreldrene. Men da det viste seg at norske gutter gjør det dårlig i matte, ble det straks sagt at selve skolesystemet måtte forandres.
Ananthakrishnan mener at endringene i Utlendingsloven viser en skremmende utvikling mot å sette diskrimineringen i system.

Kriminalitet

Innvandringspolitikken har blitt strengere tross løfter om "oppmykning".
Henrik Lunde påpeker hvordan negative ord som "menneskesmugling" blir brukt bevisst.
- Det gir signaler om at flyktninger er kriminelle. Men sannheten er at med de strenge lovene Norge har, er det nærmest umulig å komme inn på andre måter.
- Når det er snakk om å bruke anonyme vitner i rettssaker der mafiaen er innblandet, skaper det stor debatt. Men i asylsaker har bruk av anonyme vitner vært praksis lenge, forteller han.
Ananthakrishnan ser en kobling mellom innvandringspolitikken og integreringspolitikken.
- Det blir ensidig fokusert på den store faren ved innvandringsstrømmen, og asylsøkere blir framstilt som uønskede personer.
- I en politirapport fra 1998 fokuseres det på innvandring som den store kriminalitetstrusselen i det neste århundre. Men statistikkene de bruker holder ikke faglig mål, sier Lunde.
I januar 1999 presenterte politiet en statistikk som viste at innvandrere sto bak 80% av ran begått i Oslo Sentrum av gjerningsmenn under 19 år. Men politiet hadde talt antall tilfeller, ikke gjerningsmenn. I alt var det snakk om 144 personer, eller 2,27% av all innvandrerungdom.
- Innvandrerungdom i Oslo er blitt vant til å bli stoppet av politiet på gata og ransaket og avhørt. De blir ikke betraktet som likeverdige medlemmer av samfunnet, fordi de ser annerledes ut, sier Ananthakrishnan.

Tragisk

- En tragisk konsekvens av politiets fokus på vold fra innvandrerungdom, er at man har oversett bevis på rasistisk vold. Trakasseringen på rasistisk grunnlag har ikke blitt mindre, men færre tør å anmelde fordi de er redde for ikke å bli trodd og for at de selv skal bli utpekt som skyldige.
Arve Beheim Karlsen, 17-åringen som ble myrdet i Sogndal i april, tiet om den rasistiske mobbingen og volden han var blitt utsatt for på grunn av frykt for represalier.
- Både skolen, nærmiljøet og politiet må begynne å ta slike problemer alvorlig - ellers kan liv gå tapt. Rasistisk vold er blitt mer tilslørt, men samtidig mer utbredt enn før, sier Ananthakrishnan.
- Politisjefen i Sogndal benektet at det fantes rasisme der. Hvordan våger han å hevde at området er fritt for rasisme når en gutt har blitt drept utfra rasistiske motiver, spør Lunde.
Ananthakrishnan mener at utviklingen fra 70-tallet og fram til i dag er preget av en økende fiendtlighet både fra en del forskere, politikere og andre.
- Fram til begynnelsen av 80-tallet var det lettere å føre en debatt enn det er i dag. Dengang betydde integrering at alle hadde rett til å opprettholde sin kultur. Dagens debatt går på assimiliering; alle må lære seg norsk og bli norske. Forskere kan si hva de vil, og media sluker det ukritisk. Grensene for hva som er "lov å si" uten å bli kalt rasist er blitt flyttet, dette har Frp en god del av skylden for, sier Ananthakrishnan.
• Rapporten viser virkeligheten bak politikernes taler om det "flerkulturelle Norge". Den kan bestilles fra Antirasistisk Senter, tlf: 22 11 60 00.

- Hvor integrert kan man bli?

Politikere og forskere som hevder at rasisme oppstår fordi innvandrere ikke er villige til å tilpasse seg det norske samfunn vil ha det vanskelig med å forklare hvorfor. Rubina Rana, lederen av 17. mai-komitéen, blir utsatt for rasistisk hets og truet på livet.
- Hun skal gå først i 17. mai-toget i bunad - hvor mye mer integrert kan man bli, spør Lunde.
- Det er også blitt tøffere i arbeidslivet. Før følte man seg velkommen. Da var ikke språkproblemer sett på som noe problem, fordi man trengte arbeidskraft. Nå er alt negativt. Blant innvandrere er arbeidsledigheten på 10,5%, mens den er rundt 3% blant befolkningen ellers, påpeker Ananthakrishnan.
Men han ser også positive utviklingstrekk.
- Ungdom med en annen kulturbakgrunn er sterkere enn foreldregenerasjonen. De er ikke villige til å finne seg i hva som helst uten protester. De krever å bli likestilt med andre norske statsborgere.

• Den antirasistiske markeringen "17. mai for alle" i Oslo tiltrakk rekordmange deltagere i år. Flere tusen møtte fram ved Akerselva.