Media i Mosambik
- fra sensur til ytringsfrihet

1. All citizens shall have the right to freedom of expression and to freedom of the press, as well the right to information.

2. The exercise of freedom of expression, which consists in the ability to make known one’s opinions by all legal means, and the exercise of the right to information, shall not be limited by censorship.

Iain Christie i Radio Mozambique
Foto: Irina Lee

3. Freedom of the press shall include in particular the freedom of journalistic expression and creativity, access to sources of information, protection of professional independence and confidentiality, and the right to establish newspapers and other publications.

4. The exercise of the rights and freedoms referred to in this article shall be regulated by law based on the necessary respect for the Constitution, for the dignity of the human person, and for the mandates of foreign policy and national defence.

(Sitert etter Iain Christie: Human Rights and Freedom of the Press i boken
Mozambique: ”Land of Peace and Promise”, Maputo, Mosambik, 1997)

”Det er ingen lov som direkte definerer hva som er nasjonal interesse, og hva som faller inn under nasjonal sikkerhet. Dermed kan ministre og byråkrater nekte journalister innsyn når pressen retter kritisk søkelys mot dem. Det finnes heller ikke en klageinstans der journalister kan få prøvet innsynsretten på nytt”.

Redaktør Salomáo Moyana, Savana

Redaktør Salomáo Moyana i Savana
sammen med Camilla Solheim
Foto: Irina Lee

”Det er liten tvil om at Mediacoops eksistens har bidratt til at de offisielle mediene i Mosambik nå må betraktes som noen av det sørlige Afrikas mest åpne regjeringstro medier. (…) Det som mangler i de offisielle mediene er en kritisk og undersøkende journalistikk. Slik sett viser utviklingen i Mosambik at det ikke er tilstrekkelig med gode lover, det er også nødvendig med alternative medier for å presse fram forandringer.”

Fra professor Helge Rønnings artikkel: ”Faxaviser og journalistkooperativer”, 1996

”Jeg vet hvem som ringte. Det var regjeringsmedlemmer. Enkelte presenterte seg, til og med (latter). Men jeg var aldri redd. ”Bare kom”, sa jeg… De kom aldri.”

Redaktør Carlos Cardoso, Metical

Noticias er landets største dagsavis med mellom 15 000 og 30 000 i opplag . Avisen ble grunnlagt i 1926 av den portugisiske offiseren Armindo Vaz, som arbeidet for det portugisiske kolonistyret. Avisen var tidligere eid av staten. I dag er konsernet delvis privatisert, men den statseide nasjonalbanken har fortsatt aksjemajoritet. Dermed har staten fortsatt betydelig innflytelse, om enn noe mer indirekte enn tidligere. Abonnenter utgjør cirka en tredjedel av avisens kjøpere.

I Noticias-konsernet finnes også søndagsavisen Domingos og sportsavisen Desafio. Også disse avisene er blitt delvis privatisert de senere årene.

Agência de Informacao de Mozambique (AIM) er et nasjonalt nyhetsbyrå som sender ut nyheter på engelsk og portugisisk. AIM gir også ut et månedlig nyhetsmagasin på engelsk, Mozambiquefile. Dessuten produserer byrået daglige faksaviser på engelsk (Telinforma) og portugisisk.

Mediacoop blir regnet for å være den viktigste av de uavhengige medieaktørene. Gruppen gir ut flere publikasjoner: Faksavisen Mediafax sendes ut fem dager i uken (mandag-fredag), med et sidetall på mellom 8 og 12. Faksavisen er skrevet på engelsk, og sendes ut til cirka 350 abonnenter (hovedsakelig politikere, ambassader, bedrifter og forretningsfolk). Ukeavisen Savana ble første gang utgitt i januar 1994. Den 32 siders tabloidavisen kommer ut på fredager, og har et opplag i overkant av 15 000. Språket er portugisisk. Mediacoops minste publikasjon, Mozambique Inview, kommer ut to ganger i måneden, har vanligvis fire sider og er skrevet på engelsk. Avisen tar opp sosio- økonomiske temaer, og må regnes som et organ for spesielt interesserte. Opplaget er rundt 150 eksemplarer.

I 1997 brøt en av Mediacoops grunnleggere ut av gruppen. Carlos Cardoso startet sin egen faksavis, Metical. Avisen har mellom 8 og 12 sider, og konsentrerer seg om politiske og økonomiske temaer. I tillegg finnes en rekke andre og mindre faksaviser rundt om i landet.

Det er verdt å nevne at selv om faksavisens opplag er begrenset, blir disse avisene lest av svært mange mennesker. Det er ikke uvanlig at bedrifter abonnerer på avisen, for så å kopiere opp artiklene til sine ansatte. Det hender også at private kopierer opp avisen, og selger dem på det svarte markedet. Professor Helge Rønning har anslått at opptil 20 000 mennesker leser Mediafax daglig. United Nations Development Programme (UNDP) regner med at hver faksavis i snitt leses av fem til ti personer.

Ukeavisen Fín de Semana er også en betydelig aktør på det mosambikanske mediemarkedet, sett ut i fra opplagstall (cirka 11 000). Men avisens redaksjonelle linje beskrives som meget useriøs, sensasjonspreget og underholdningsorientert. Vi har derfor valgt å holde publikasjonen utenfor denne oppgaven.

Ettersom man regner med at over 60 prosent av befolkningen i Mosambik er analfabeter, når de trykte mediene ut til en liten og mektig elite. Etermediene har uten tvil et langt større nedslagsfelt, og radio er det klart største mediet i landet. Den statseide radiokanalen Rádio Mocambique har lyttere over hele landet, og sysselsetter over 250 journalister. De utgjør over halvparten av landets cirka 500 journalister.

Landet største tv-kanal, Televisao Mocambique (TVM), er også statseid. Blant medieaktører i Maputo blir denne kanalen regnet for å være den minst uavhengige. Enkelte redaktører i de uavhengige avisene hevder at staten bruker mye penger på TVM, men at sendingene i stor grad fylles av regjeringspropaganda.

Enkelte private radio- og tv-kanaler har kommet på banen de siste årene. Radio Televisao Klint (RTK) er sannsynligvis den {tørste av de private aktørene. Selskapet er eid av Carlos Klint, som også er medlem av parlamentet. Enkelte har stilt spørsmål ved selskapets uavhengighet.

Vi har valgt å holde tv-stasjonene helt utenfor denne oppgaven, ettersom tv-mediet foreløpig ikke er et viktig nyhetsmedium i Mosambik. Både TVM og RTK baserser sine sendinger på portugisiske produksjoner, og kun en liten del av programmene er produsert i Mosambik. Dessuten når mediet ut til en meget begrenset krets. På bakgrunn av dette kan ikke vi se at tv-mediet spiller en vesentlig rolle i utviklingen av demokratiet i Mosambik.

I tillegg til TVM og RTK finnes en rekke private radiostasjoner som stort sett sender musikk og underholdning, pluss en rekke religiøse radiokanaler (Radio Miramar, Radio Encontro og Radio Maria). Ut i fra et journalistisk synspunkt, har disse liten eller ingen verdi, og vi har derfor valgt å utelate dem fra denne oppgaven.

Den nasjonale journalistunionen – Sindicato Nacional de Jornalistas (SNJ) - har i underkant av 1000 medlemmer. Mellom 600 og 700 av disse er redaksjonelt ansatte, resten er teknisk personell. Dagens union ble grunnlagt i 1996, men har sitt utspring fra The National Organisation of Journalists (ONJ), som ble stiftet i 1978. Ettersom det var Frelimo som stiftet ONJ, blir dagens union fortsatt kritisert fra flere hold for å ha for tette bånd til regjeringspartiet. Dessuten har unionen måtte tåle kritikk fra flere hold for å være en svak fagforening. Flere ønsker at unionen skal markere seg sterkere i forbindelse med lønnsforhandlinger og arbeidsvilkår.



5. Utfordringer

”You can’t be independent when you’re hungry!”

Prosjektkoordinator Thomás Vieira Mário, Unesco

Mosambik er et av verdens fattigste land. Samtidig er det et av Afrikas dyreste land å leve i. Fisk og cashewnøtter er landets viktigste eksportartiklene. Landet er selvforsynt med grønnsaker, mens de fleste andre varer må importeres - noe som fører til at prisene er svært høye. Sammenlignet med Sør-Afrika, betaler forbrukerne ofte dobbel pris i Mosambik for samme vare. Dessuten er utvalget svært begrenset.


5.1. Lønn

”Våre beste journalister blir headhuntet til nabolandene, der lønningen er mye høyere.”

Redaktør Paul Fauvet, AIM

Redaktør Paul Fauvet i AIM
Foto: Irina Lee

Pr. 1. januar 1999 er minstelønnen i Mosambik 28 US dollar per måned. Riktignok ligger journalistlønningene som regel høyere enn disse satsene, men heller ikke pressefolk er godt betalt.

Ifølge en undersøkelse SNJs generalsekretær Hilário Matusse gjorde for et par år siden, var gjennomsnittslønnen for en journalist 50 US dollar. Vi har grunn til å tro at lønningene har steget noe siden den gang. I dag er nok begynnerlønnen for en uutdannet journalist i underkant av 100 US dollar i måneden, mens de best betalte reporterne og redaktørene tjener mellom 400 og 600 US dollar i måneden.

Et eksempel er Rádio Mocambique, der en fersk journalist tjener mellom 100 og 120 US dollar. Seniorreportere kan tjene nærmere 200 US dollar. Som redaktør tjener Iain Christie i underkant av 400 US dollar i måneden.

Ifølge redaktør Moyana er minimumslønnen for journalister i Mediacoop 150 US dollar. I Noticias begynner lønningene for utdannede journalister rundt 200 US dollar. Til sammenligning tjener en husholderske ved den norske ambassaden cirka 150 US dollar i måneden! Journalistene tilhører altså ingen høytlønnet gruppe i Mosambik.

De forholdsvis lave lønningene fører også til at personer med høyere utdanning innenfor juss, politikk og økonomi søker seg til bedre betalte jobber. Det finnes også flere eksempler på at journalister som videreutdanner seg, skifter yrke etter kort tid.

”Pressens største problem er at lønnsnivået for journalister er altfor lavt. Journalistene tjener ikke nok til å leve et verdig liv. Først når lønningene er høye nok, kan journalister unngå å bli manipulert av kildene sine. Da vil journalistene i større grad kunne respektere de presseetiske reglene. Vi vil ikke oppnå sann uavhengighet før det skjer.”

Generalsekretær Hilário Matusse, SNJ

5.2. Korrupsjon
Grunnet de lave lønningene, har det vært flere tilfeller av korrupsjon blant journalister i Mosambik. Samtlige vi har vært i kontakt med i forbindelse med denne oppgaven, har bekreftet dette.

”På grunn av den dårlige lønnen, blir journalistene veldig sårbare. De blir et lett bytte for kildene.”

Deputy Editorial Director Rogério Sitoe, Noticias

Deputy Editorial Director Rogério Sitoe i Noticias
Foto: Irina Lee

Redaktør Moyana i avisen Savana måtte seneste i fjor avskjedige en medarbeider, etter at det kom fram at han hadde mottatt penger fra en kilde. Rogério Sitoe i Noticias bekreftet også at avisen har måttet si opp medarbeidere på grunn av korrupsjon.

At korrupsjon eksisterer, synes alle å være enige om. Men hvor utbredt dette er, er et annet spørsmål. Moyana mener korrupsjon er svært vanlig i enkelte redaksjoner, mens Hilário Matusse i SNJ mener at det bare skjer ”av og til”, og at det ikke representerer et stort problem.

Redaktørene i Metical, Savana og Noticias understreker at de – uten unntak – vil avskjedige journalister som blir som korrupte. Redaktørene tror også det vil bli vanskelig for disse journalistene å finne seg arbeid innen media senere.

Til nå har ikke unionen ekskludert noen medlemmer på grunn av korrupsjon. Men på den annen side arrangerer SNJ med jevne mellomrom seminarer, blant annet om presseetikk, for å høyne bevisstheten rundt disse spørsmålene. Samtidig understreker flere at korrupsjon ikke nødvendigvis er direkte pengeutbetalinger til journalisten. Like problematisk er de mange ”smøremiddagene” og billige feriene journalister og deres familie tilbys fra diverse kilder – det kan være personer innen næringsliv og politikk. Det kunne også vært interessant å undersøke om journalister blir bestukket for å la være å omtale hendelser – altså om de blir forsøkt sensurert av sine egne kilder. Det har vi dessverre ikke undersøkt i forbindelse med denne oppgaven.

Det er i hvert fall ingen tvil om at korrupsjon ikke er akseptert innen pressekretser i Mosambik. Senest i fjor utarbeidet SNJ landets første ”Code of Ethics” (”Vær Varsom-plakat”), der journalistisk integritet vies mye plass.


5.3. Ressursmangel

”Ytringsfriheten blir ikke utnyttet godt nok på grunn av mangel på menneskelige ressurser.”

Executive Director John Mukela, The Nordic-SADC Journalism Centre

På grunn av svært begrensede ressurser må redaksjonene ofte la saker ligge. Redaksjonen har rett og slett ikke råd til å fristille en eller flere medarbeidere for å komme skikkelig til bunns i saken.

Men de magre ressursene har også bidratt til mange kreative løsninger. Dårlig råd er blant annet hovedgrunnen til at Mediacoop valgte å distribuere nyhetene via faks – på samme måte som det russiske nyhetsbyrået Interfax.

Første nummer av Mediafax ble fakset ut 25. mai 1992. Distribusjonen er svært billig – det er mottakerne som må betale papir- og blekkutgiftene. Redaksjonen trenger kun å lage ett eksemplar av avisen, og det er nok med én faksmaskin for å nå ut til mange lesere.

Likevel har faksavisen sine klare begrensninger. Faksavisen er et medium som i første rekke henvender seg til ressurssterke abonnenter. Det å ha tilgang til en faksmaskin er tross alt forbeholdt de velstående – ikke mannen i gata!

Mangel på ressurser fører også til dårlig kvalitet på det ferdige produktet. Papir og blekk må kjøpes fra Sør-Afrika, noe som øker kostnadene betraktelig. Som et resultat er også trykken av forholdsvis lav kvalitet. Fram til 1992 benyttet Noticias en gammel rotasjonspresse. Med støtte fra svenske myndigheter kjøpte avishuset ny presse i 1992, noe som førte til markert kvalitetsheving av produktet.

I Rádio Mocambique jobber journalistene med gamle kassettspillere, og intervjuene tas opp på kassetter som har blitt resirkulert i flere år.


5.4. ”Maputo speaks… the country listens”

”Det er vanskelig å jobbe når vi har så lite penger. Vi har ikke engang råd til fremkomstmidler til å dekke begivenheter som skjer litt utenfor Maputo. Hadde vi hatt mer penger, kunne vi laget bedre nyheter.”

Journalist Afonso Campos, Rádio Mocambique

Bortsett fra Diario de Mocambique som holder til i Beira, har alle de store mediebedriftene hovedsete sør i landet, i hovedstaden Maputo. Hovedvekten av nyheter kommer fra Maputo – og handler om Maputo. Som et paradoks er hovedvekten av befolkningen konsentrert nord i landet.

Noticias og Savana prøver å bøte på skjevhetene ved å ha korrespondenter og stringere i de andre provinsene. Likevel veier ikke dette opp for den enorme makt- og mediekonsentrasjonen i sør.

Rádio Mocambique har lykkes best i arbeidet med å produsere nyheter fra hele landet, og å kringkaste disse til hele folket. Radiostasjonen har lokalkontor i hver av de elleve provinsene, og sender daglig nyheter på portugisisk og engelsk. I tillegg produserer de nyheter, aktualitets- og underholdningsprogrammer på 17 andre afrikanske språk.


5.5. Distribusjon
Knappe ressurser rammer også distribusjonen. På grunn av manglende infrastruktur, er distribusjonskostnadene svært høye. Bortsett fra faksavisene, når de trykte mediene hovedsakelig ut til lesere i Maputo og omegn.

Ettersom det kun er flyforbindelse til landets nordligste provinser tre dager i uken, kommer blant annet landets største avis, Noticias, tre dager for sent fram til leserne. Flytransporten er også meget kostbar – UNDP har regnet ut at mellom 15 og 30 prosent av avisens utsalgspris går til å dekke transportutgiftene.


5.6. Utdanning

”Mangel på kunnskap er den største trusselen mot ytringsfrihet. Med den nye grunnloven fikk vi lovfestet rett til å ytre oss. Problemet er at journalister ikke er kvalifiserte nok til å benytte seg av denne friheten.”

Redaktør Salomáo Moyana, Savana

Det finnes i dag én offentlig journalistutdanning i Mosambik, National School of Journalism i Maputo. I 1997 var det 120 studenter ved skolen. Utdanningen er toårig, og studentene får opplæring enten i journalistikk, informasjonsvirksomhet eller markedsføring og publisering.

Problemet er at utdanningen ikke er særlig respektert i pressemiljøet. Et ankepunkt er at studentene ikke har arbeidspraksis i løpet av utdanningen. Flere karakteriserer nivået som dårlig, og enkelte påpeker at de ferdigutdannede journalistene ikke er godt nok kvalifisert til å jobbe i en redaksjon.

I sin undersøkelse karakteriserer Ulrikka Hotopp ved The Nordic – SADC Journalism Centre i Maputo, journalistskolen som svært mangelfull. Hun skisserer to hovedårsaker:

1. Mangel på ressurser

de få lærebøkene som finnes er gamle og utrangerte

det finnes kun et fåtall pc-er og skrivemaskiner

skolen har én tv og én videospiller

2. Pensum

Undervisningen bygger på ”gammel tankegang”, der man først og fremst skulle lære å formidle regjeringspropaganda. Studentene har fortsatt mulighet til å velge propaganda som valgfag.

Skolens ledelse hevder på sin side at regjeringen ikke øver noen innflytelse på undervisningen. Ifølge Hotopp mener mange at regjeringens kontroll over skolen fortsatt er betydelig.

Noticias rekrutterer regelmessig de beste studentene fra journalistutdanningen. Redaksjonen bruker fem til syv måneder på å videreutdanne studentene. Etter prøveperioden blir kun de beste ansatt.

”Nivået på skolen er elendig! Det største problemet er at studentene ikke er opplært til å drive undersøkende journalistikk. Dermed blir journalistikken lett sensasjonspreget. Hvis man ikke er i stand til å tolke opplysningene man får, klarer man heller ikke å formidle korrekt informasjon.”

Deputy Editorial Director Rogério Sitoe, Noticias

På grunn av det dårlige utdanningstilbudet til journalister, har den nasjonale journalistunionen utdanning som en av sine viktigste fanesaker. Unionen har engasjert seg på flere områder for å høyne utdanningsnivået blant journalister:

1. Bedre det offentlige utdanningstilbudet
2. Arrangere interne kurs for medlemmene, blant annet i journalistisk metode og etikk
3. Gi stipend til journalister som ønsker å etterutdanne seg

”Det viktigste for oss er å sikre ytringsfriheten - ved å bedre lønns- og arbeidsforholdene for journalister, og høyne utdanningsnivået blant journalister. Vi ønsker at journalister skal være kvalifisert til å utføre den samfunnsoppgaven de er satt til å gjøre.”

Generalsekretær Hilário Matusse, SNJ

”På grunn av det lave utdannelsesnivået blant journalister, er det svært få som er kvalifisert til å foreta analyser av den økonomiske og politiske situasjonen.”

Programme Officer Clarisse Barbosa, Den norske ambassaden

Redaksjonsledelsen i Noticias oppmuntrer journalistene til å videreutdanne seg, blant annet innen økonomi og politikk. Flere av journalistene vi har snakket med, studerer deltid ved universitetet.



6. Sensur

”Selvsensur er mye verre enn klassisk sensur.”

Deputy Editorial Director Rogério Sitoe, Noticias

Mosambiks pressehistorie er preget av sensur. Mediene var sterkt kontrollert av regjeringen både under kolonistyret (-1975) og borgerkrigen (-1992). Under borgerkrigen innkalte informasjonsministeren redaktørene til ukentlige møter. Ministeren la klare føringer på hva avisene fikk lov til å rapportere fra borgerkrigen. Taktikken var ikke å sladde avisene fysisk eller daglig kontrollere innholdet.

Informasjonsministeren la opp til at det var redaktørene selv som skulle passe på at ”rett informasjon” kom på trykk – altså en form for pålagt selvsensur.

Dette førte blant annet til at ingen medier rapporterte fra Renamos side. Opposisjonens meninger kom heller aldri til uttrykk. Dekningen var helt og holdent pro-Frelimo, og bør heller kanskje defineres som regjeringspropaganda enn journalistikk. Først i 1994 ble informasjonsministeriet nedlagt for godt.


6.1. ”Sensur” i trykken
Det er svært få trykkerier i Mosambik. For tiden er det kun tre trykkerier i Maputo – ett eies og drives av Noticias-konsernet, et annet av ukemagasinet Tempo (som også er statseid). Det tredje trykkeriet ble startet opp for to år siden, og er i privat eie. Dette trykkeriet tar på seg oppdrag for alle som ønsker å få trykket noe.

Før det private trykkeriet ble etablert, var det en slags sensurtradisjon ved de statlige trykkeriene. Flere vi har vært i kontakt med, forteller at de uavhengige avisene hadde problemer med å få trykket avisen ved de statlige trykkeriene når avisen hadde et oppslag som kritiserte regjeringen.

”Trykkeriet kunne plutselig være tomt for papir eller blekk. Eller så kom de med andre unnskyldninger for ikke å trykke avisen. Det er ikke tvil om at disse hendelsene var politisk motivert.”

Programme Officer Clarisse Barbosa, Den norske ambassaden

I dag benytter de uavhengige avisene det private trykkeriet, selv om kvaliteten her er dårligere enn ved de statlige trykkeriene.

”Noticias sin presse er veldig bra, men det koster fire ganger så mye å trykke Savana der som ved det private trykkeriet. Alle vet at prisene til Noticias-trykkeriet ikke er markedsstyrt. Prisene er politiske.”

Redaktør Salomáo Moyana, Savana

For tiden vurderer de uavhengige avisene å starte sitt eget trykkeri. Gjennom sitt medieutviklingsprosjekt, deltar Unesco i planleggingen. Det er gode muligheter for at organisasjonen kommer til å bidra økonomisk. Av et totalt prosjektbudsjett på 5,7 millioner US dollar, har Unesco foreløpig satt av 900 000 US dollar til opprettelsen av et privat trykkeri.


6.2. ”You don’t bite the hand that feeds you!”

”Reporterne i Rádio Mocambique er svært dyktige. Men de er også veldig redde for å miste jobbene sine…”

Redaktør Carlos Cardoso, Metical

Sensurkulturen henger uten tvil fortsatt i redaksjonsveggene – særlig i de offentlig eide mediene. Mange mener at tette bånd mellom redaksjon og staten som hovedaksjonær preger det redaksjonelle produktet. Et eksempel er Rádio Mocambique, der staten finansierer 70 prosent av driften. De resterende 30 prosent finansieres av annonseinntekter og salg av musikkassetter.

Redaksjonen er altså uten tvil helt avhengig av staten som økonomisk bidragsyter. Man kan derfor lett forestille seg at redaksjonen selv legger bånd på seg når det gjelder kritiske reportasjer om regjeringen. Som en av journalistene vi var i kontakt med uttrykte det: ” You don’t bite the hand that feeds you.”

”Noticias er ikke nødvendigvis regjeringsvennlig i det de setter på trykk. Sympatien kan man lese i fraværet av kritiske reportasjer.”

Redaktør Carlos Cardoso, Metical

Redaktør Moyana er inne på det samme:

”Du blir ikke redaktør i Noticias uten å søtte regjeringen.”

Redaktør Salomáo Moyana, Savana

I statlige mediebedrifter blir redaktøren utpekt og ansatt av styret. For å ta Rádio Mocambique som et eksempel; der utnevnes styreformannen av statsministeren. Styreformannen er igjen ansvarlig for å velge ut tre styremedlemmer. Det femte styremedlemmet er en tillitsvalgt blant de ansatte.

Retningslinjene sier at styret ikke skal blande seg inn i redaksjonelle avgjørelser. Men det er vel ikke så vanskelig å tenke seg at den redaktøren styret velger, vil være en person som sympatiserer med styrets politikk… Slik sikrer staten seg indirekte kontroll med de statseide mediebedriftene.

Selv om sensur offisielt er avskaffet, finnes fortsatt spredte forsøk på å kneble pressen. I en rapport Vasconcelos og Moyana har utarbeidet om de nordlige provinsene, skisserer de flere problemstillinger i tilknytning til medienes uavhengighet. Journalister de to artikkelforfatterne har vært i kontakt, påpeker at både regjerings- og opposisjonspolitikere fortsatt forsøker å påvirke og kontrollere det redaksjonelle innholdet. Samtidig framhever journalistene denne formen for sensur er langt mindre utbredt enn tidligere.

Det ferskeste eksemplet vi har kommet over i arbeidet med denne oppgaven, daterer seg til desember 1998, da politiet fengslet en journalist i den nordlige provinsen Cabo Delgad. Årsaken til at Fernando Quinova ble tatt i varetekt, skal ha vært en kritisk reportasje han laget om polititortur. Politiet begrunnet arrestasjonen med at Quinova hadde ødelagt etatens gode navn og rykte. Journalisten satt fengslet i 23 dager, men ble aldri formelt siktet. Journalisten klarte til slutt å rømme under en luftetur, meldte nyhetsbyrået Pana i slutten av januar 1999.

Man finner også flere eksempler på selvsensur. I fjor mistet en journalist i Rádio Mocambique jobben, angivelig fordi han laget en regjeringsfiendtlig reportasje. Journalisten hadde interjvuet erkebiskopen i Beira, som var sterkt kritisk til den sittende Frelimo-regjeringen. Biskopen hadde sagt at han ikke ville stemme på Frelimo ved det forestående lokalvalget og samtidig antydet at valgresultatet ville bli tuklet med.

Kort tid etter at reportasjen ble sendt, mistet journalisten jobben. Hendelsen vakte stor oppsikt innad i radioen, i nasjonal presse og i journalistunionen. Unionen kritiserte Rádio Mocambiques ledelse for innblanding i det redaksjonelle innholdet og for å begrense av ytringsfriheten, og understreket at de ikke ville tolerere denne formen for sensur.

Rádio Mocambique har tilbakevist alle anklager om sensur. Deres offisielle forklaring på oppsigelsen, var at journalisten var en ubetalt medarbeider som hadde jobbet for kanalen i tre år uten kontrakt. Bakgrunnen for at han måtte slutte, var at han ikke utførte godt nok journalistisk arbeid.

Man kan selvsagt spekulere i om at radiokanalen bevisst knytter til seg medarbeidere uten å gi dem en skikkelig arbeidskontrakt, for dermed å oppnå at journalistene lar være å sende kritiske reportasje av frykt for å miste jobben. Vi har ikke klart å komme til bunns i saken. De uavhengige mediene mener at oppsigelsen var et opplagt utslag av sensur, mens radiokanalen står fast ved sin forklaring.

”Før denne episoden, hadde Rádio Mocambique stor troverdighet blant eliten. Etter at journalisten fikk sparken, mistet kanalen mye av sin tyngde.”

Redaktør Carlos Cardoso, Metical

Det er nok ikke tilfeldig at begge disse episodene har funnet sted utenfor hovedstaden. De kildene vi har vært i kontakt med i Maputo, sier alle at regjeringen etter hvert er blitt flinkere til å takle kritikk. Problemet er større i distriktene, der lokale guvernører, embetsmenn og politikere i større grad forsøker å kontrollere mediene.

”Journalister utenfor Maputo står svakere stilt overfor de lokale makthaverne, både når det gjelder innsynsrett og hva som kommer på trykk i de statlige mediene .”

Prosjektkoordinator Thomás Vieira Mário, Unesco

6.3. Smugle nyheten ut

”Vi har flere ganger mottatt nyhetstips fra kolleger i offentlige eide medier. Journalistene vet at saken er for kritisk eller for regjeringsfiendtlig til at den kan komme på trykk i deres egen avis. Da kommer de til oss.”

Redaktør Carlos Cardoso, Metical

Da vi konfronterte Noticias’ redaktør med Cardosos påstand, benektet han at dette skjedde. – Det er en løgn. Det er bare noe de sier for å sverte oss! understreket Sitoe.

Det var derfor meget interessant å snakke med en journalist som jobber for en statlig eid mediebedrift. Før vi fikk spurt ham om dette virkelig skjedde, fortalte han oss uoppfordret at både han og flere kolleger ringte de uavhengige avisene Metical, Savana og Mediafax med sine historier. – Jeg vet at de kritiske reportasjene aldri ville blitt publisert i min egen redaksjon. Redaktøren ville funnet en eller annen grunn til å holde nyheten tilbake, forteller journalisten.

Hvorfor skjer så dette? Hvorfor sensurerer redaktøren sine egne ansatte? Det er i stor grad de samme personene som sitter i redaktørstolen nå, som det var før ”pressefrigjøringen” på begynnelsen av 90-tallet. Den interne sensuren kan altså sees på som ”gammel vane” – at redaktørene av den gamle skole ikke har klart å omstille seg til den moderne mediesituasjonen. Flere har også gitt uttrykk for at en redaktør i en ”public owned” mediebedrift ikke ønsker å stille regjeringen i et dårlig lys, på grunn av de tette økonomiske bånd mellom stat og redaksjon.

Samtidig finnes det et element av ”redde eget skinn” i den interne sensuren: En redaktør i en offentlig eid mediebedrift er nødt til å være regjeringsvennlig, hvis ikke mister han jobben. Eller rettere sagt: Han tror han kan miste jobben, og sørger derfor for at det redaksjonelle innholdet ikke blir for kritisk.

Dette kan tyde på at det i stor grad er redaktørene (i de offentlige eide mediene) som forhindrer fri flyt av kritisk informasjon!


6.4. Strengere enn nødvendig
Flere vi har vært i kontakt med, påpeker at svært mange redaktører er strengere enn nødvendig.

”Mange redaktører er redde – redde for å miste jobben, eller på annen måte bli straffet for det de setter på trykk. Men egentlig er frykten grunnløs. Staten tolererer mye mer enn det mange redaktører tror… ”

Redaktør Carlos Cardoso, Metical

Paradokset er altså at pressen ikke utnytter ytringsfriheten i den grad loven åpner for. Samtidig påpeker flere at dette er aldersavhengig. De ”godt voksne” journalistene, som opplevde det gamle regimet, er reddere og sensurerer seg selv i større grad enn de yngre journalistene.

”Den nye generasjonen utøver ikke selvsensur. De eldre har større vanskeligheter med å omstille seg. Tyve år med sensur gjør noe med tankegangen din.”

Rogério Sitoe, Noticias

7. Fremtidsutsikter

”Vi prøver å tilpasse oss den nye virkeligheten. På mange måter er vi inne i en overgangstid…”

Generalsekretær Hilário Matusse, SNJ

Mye positivt har skjedd siden Mosambik fikk sin første presselov i 1991. Den lovfestede friheten til å etablere nye medier, har endret mediebildet drastisk siden den gang. I dag har landet mer enn 40 publikasjoner, to tv-stasjoner og om lag 20 registrerte radiostasjoner.

Bare i 1996 etablerte tre nye aviser seg – opposisjonsavisen Renascer, finansavisen Actual og sportsavisen Campeao. I første halvdel av 1997 dukket det også opp to nye faksaviser – Correio de Manha og Metical. Sistnevnte regnes i dag som en av de mest innflytelsesrike publikasjoner innen sosio-økonomiske temaer.

I slutten av februar 1999 skal ytterligere en avis lanseres i Maputo – ukeavisen Tribuna. Avisen vil blant annet satse på internasjonale nyheter, og har allerede knyttet til seg korrespondenter i flere land, blant annet Brasil, Portugal og Norge.


7.1. Frihet fordrer ansvar
Bredden blant mediene har vært en viktig brikke i demokratiseringen av landet. Mens folket tidligere kunne lytte til én stemme, har de i dag mulighet til å få informasjon fra flere kanaler.

Baksiden av medaljen er at frihet også fordrer ansvar. Det finnes medieoperatører som ikke ser på folkeopplysning som sin oppgave. I enkelte publikasjoner er den journalistiske standard svært lav, og innholdet baserer seg ofte mer på sladder enn kritisk journalistikk. Profitt er et uttalt mål for eierne av disse avisene.

En annet moment er at flere starter opp aviser uten å vite hva som kreves. Som tidligere nevnt er utdanningsnivået blant journalister forholdsvis lavt, noe som også kommer til syne i de ferdige produktene. Resultatet blir at mange aviser må legge ned – av og til kun uker og måneder etter oppstart.

”Svært mange aviser mangler en misjon. De vet ikke hva de vil oppnå eller hvem som er målgruppen. Hensikten er ikke nødvendigvis å tjene folket – men å tjene penger.”

Redaktør Salomáo Moyana, Savana

7.2. Internasjonalt engasjement
Etter borgerkrigen har verdenssamfunnet engasjert seg i Mosambik. Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, FN, EU og 140 ikke-statlige organisasjoner bidrar på flere samfunnsområder – blant annet gjennom materielle- , økonomiske- og menneskelige ressurser. The Nordic – SADC Journalism Centre tilbyr også opplæring til journalister i hele det sørlige Afrika.

I desember 1998 startet United Nations Development Programme (UNDP) og Unesco et eget medieprosjekt i Mosambik – ”Strengthening Democracy and Governance through Development of the Media”. Prosjektet skal i utgangspunktet gå over tre år, og har en budsjettramme på 5,7 millioner US dollar. Hittil er 2/3 finansiert, og Norge er foreløpig den største bidragsyteren.

Bidrag i millioner US dollar:

Norge – 1,8

UNDP – 0,75

Finland – 1,2

Irland – 0,27

Målet for prosjektet er å:

sikre mangfoldet i mediene ved å støtte den uavhengige pressen i landet

desentralisere mediene som i dag primært er basert i Maputo

høyne den faglige og materielle standarden innen pressen

Disse målene skal nås ved å:

støtte uavhengige medier som ønsker å etablere seg utenfor Maputo

opprette redaksjonslokaler og trykkerier for den uavhengige pressen i provinsene

opprette ti ”community radios”; det vil si radiostasjoner som retter seg mot et geografisk avgrenset område, eller mot spesielle grupper (kvinner, homofile, religiøse etc.)

videreutdanne journalister fra den uavhengige pressen, Rádio Mocambique og andre radiostasjoner

hjelpe Rádio Mocambique i arbeidet med å nå ut til hele befolkningen

Prosjektet har vært under planlegging siden 1995, men kom først i gang like før årsskiftet 1998/1999. I disse dager vurderes det hvilke mediebedrifter som skal innlemmes. Denne våren skal det også foretas en undersøkelse av mediesituasjonen i Mosambik, for å finne ut hvilke tiltak som bør prioriteres.

De aktørene i den uavhengige pressen som vi har vært i kontakt med, har alle vært positive og forventningsfulle til prosjektet. Ettersom det foreløpig ikke foreligger noen konkrete resultat, er det vanskelig å si om UNDP og Unesco vil lykkes med sitt forholdsvis ambisiøse prosjekt. Uansett er prosjektet et sårt tiltrengt tiltak i et land som i utgangspunktet har lite eller ingenting…

”Det finnes grupper rundt om i landet hvis største ønske er å starte en avis. Men de har ingenting - ikke engang en skrivemaskin! Gjennom dette prosjektet ønsker vi å hjelpe dem med å komme i gang.”

Chief Technical Adviser Birgitte Jallov, Unesco

8. Konklusjon
Medieaktørene i Mosambik står langt sterkere i dag enn bare for få år siden. Den nye presseloven kom i 1991. Den gang fantes det kun statlig eide medier, og disse mediene benyttet seg ikke av rettighetene loven åpnet for. ”Grunnmuren” for rekken av uavhengige medieetableringen ble i stor grad lagt av Mediacoop i 1992. De uavhengige mediene bør også få æren for at de statlig eide mediene nå utøver en viss form for kritisk journalistikk.

Utviklingen fra et diktatur med utbredt pressesensur til et demokrati som har nedfelt pressefrihet i sin grunnlov, har gått forholdsvis raskt. Mange journalister er ikke godt nok skolert til å benytte seg av de nyvunnede rettighetene. Ytringsfriheten blir derfor ikke utnyttet. Til en viss grad blir ytringsfriheten også ”misbrukt” – friheten blir ikke benyttet til å rette et kritisk søkelys mot makthaverne, men enkelte benytter den til å videreformidle sladder og ubekreftede opplysninger. En slik bruk av ytringsfriheten kan på sikt bli dens største trussel.

Ytringsfriheten trues også daglig av den utbredte selvsensuren som fortsatt finnes i en rekke statlig eide medier. Sammen med det lave utdanningsnivået blant journalister, skader ikke dette bare kvaliteten på det journalistiske produktet. I siste instans er det publikum som rammes – den gruppen journalistene skal tjene, taper mest.

Mediene i Mosambik preges av forholdsvis lav presseetisk standard. Dette kan til dels sees som en konsekvens av det lave utdanningsnivået. Dessuten er ikke journalister trent opp til å være kritiske og uavhengige til kildene.

Journalistene tilhører en lavtlønnet gruppe. Dette fører til at journalistene lett kan bli et bytte for kildene – korrupsjon eksisterer, og vil på sikt føre til at presseetikken blir ytterligere uthulet.

Det positive er at mediemiljøet selv er oppmerksom på disse problemene. Med den nye ”Code of Ethics” som SNJ utarbeidet i fjor, får journalistene klarere retningslinjer og et felles sett med verdier å forholde seg til.

Den utbredte analfabetismen representerer også et enormt problem – ikke bare for staten, men også for mediene. I dag kan de trykte mediene knapt nok definere hele befolkningen som sin målgruppe. Det trykte ord er forbeholdt ”eliten” – altså mindretallet som er i stand til å lese, og har råd til å kjøpe avisene.

Dermed er det den statlige radiokanalen – med sendinger på lokale språk, portugisisk og engelsk – som når ut til flest mennesker. Et problem er at Rádio Mocambique er suverent størst, og den eneste kanalen som har tilnærmet nasjonal dekning. Derfor er det udelt positivt at den statlig eide radiokanalen etter hvert har fått konkurranse fra private og uavhengige radiostasjoner. Med den forestående støtten fra Unesco er det også håp for at enda flere aktører kan starte opp, og at den journalistiske kvaliteten heves.

Et annet problem Mosambik sliter med, er den økende ”informasjonskløften”. Mediene er i all hovedsak konsentrert i hovedstaden Maputo – sør i landet. Det er også her de makt- og pengesterke innbyggerne bor, mens størstedelen av befolkningen er bosatt nord i landet. Disse faktorene har ført til en skjev ”informasjonsfordeling” mellom nord og sør, mellom fattig og rik.

Et velfungerende demokrati bygger på at samfunnet er informert om hva som foregår. En konsekvens av informasjonskløften kan derfor bli at de rike i sør får uforholdsmessig stor innflytelse.

Til høsten skal det avholdes frie valg til nasjonalforsamlingen i Mosambik – for andre gang i landets historie. Den største utfordringen for den mosambikanske pressen i dekningen av valget, blir å benytte seg av alle rettighetene ytrings- og pressefriheten åpner for. I dette ligger både utfordringen i å la alle politiske meninger komme til uttrykk, drive kritisk og upartisk journalistikk, samt formidle denne informasjonen til de stemmeberettigede – det vil si til alle deler av befolkningen.

At landet står overfor massive problemer, legger ingen skjul på. Mosambik er fortsatt i en ”startfase”, hvor gjenoppbyggingen etter borgerkrigen er et felles mål. Mange i pressen ønsker å påvirke retningen Mosambik skal gå, og mediene setter stadig søkelys på viktige spørsmål – deriblant landets sosiale og økonomiske problemer, korrupsjon og maktmisbruk.

Og pressen har makt – ministre er blitt sparket etter avsløringer i media, og lover har blitt endret etter påtrykk fra pressefolk. Men det gjenstår fortsatt mye. Pressen står overfor enorme utfordringer – økonomiske, strukturelle, etiske, materielle og menneskelige. Håpet ligger i den økende bevisstheten og åpenheten rundt disse problemen, og at pressen selv er opptatt av å bedre vilkårene for god journalistikk.

”Vi må ikke lenger kjempe for uavhengige medier – men uavhengige journalister!”

Rogério Sitoe