Krig, tv og «virkelighet»

Av: Tone Mari Dahle

Tone.Dahle@sos.uib.no

Irak, Dag 4: «This is real people dying!» utbryter David Bowden fra Sky News opprømt i sin kommentar til krigsscenene som utspiller seg bare to meter bak ham. Når tv-bildene framstår som en forvirrende blanding av fakta og fiksjon, kreves det kritisk distanse fra den bevisste seeren.

I kjølvannet av den første gulfkrigen i 1991, ble vestlige mediers servile og ukritiske holdning overfor den amerikanske militærmakten grundig kritisert. Den gang klarte amerikanerne å stenge «vaktbikkjene» ute fra slagmarken, og den informasjonen journalistene formidlet videre til folket, stammet i hovedsak fra velregisserte pressebriefinger der amerikanerne belærte journalistene om «smarte bomber» og «kirurgisk krigføring». Det var først i ettertid medieselskapene forsto hvor grundig de var blitt villedet av amerikanernes propagandautspill.

Det at i alle fall deler av vestlige media har opparbeidet seg en mer kritisk holdning til det amerikanske propagandaapparatet, i tillegg til at Irak-krigen i 2003 ikke støttes av FN og verdensopninionen, er medvirkende årsaker til at mediene denne gangen krever, og får lov til, å være med på slagmarken. For scenene fra felten, krig «live», forteller vel virkeligheten? I denne artikkelen vil jeg argumentere for at det kanskje ikke forholder seg så enkelt.

Det første, og forsåvidt velkjente argumentet, er at journalistene i sin posisjon som maskoter på britiske og amerikanske krigskjøretøyer, opplever en svært vinklet virkelighet. I forhold til forrige gulfkrig har de riktignok sluppet ut av hundegården, men det er fortsatt ingen tvil om hvem som holder i «vaktbikkjenes» lenke. Uansett hvor sterke ønsker disse journalistene måtte ha om å formidle en fri og uavhengig journalistikk, er de prisgitt den biten av virkeligheten britene og amerikanerne velger å vise dem. I tillegg finnes det en rekke eksempler på at enten militærmakten, eller ivrige journalister regisserer sin egen, fiktive «virkelighet» i mangel på et passende innslag til kveldsnyhetene. Finnes det ikke noe brennende hus, så tenn på selv, er slagordet. I sin ytterste konsekvens er det derfor ikke  utenkelig at enkelte av virkelighetens statister risikerer å bli ofret fordi Fox News trenger en ekstra tagning.

Et noe mindre velkjent argument er at måten mediene, og da spesielt tv-mediet, fremstiller denne virkeligheten, er med på å farge publikums symbolske forståelse av hva de ser. Tv-mediets fortellerspråk er preget av konvensjoner som vi er blitt så vant til å forholde oss til at vi sjelden eller aldri tenker over dem. Et eksempel på nyhetenes serimonielle funksjon er det faktum at vi ved synet at vår faste nyhetsoppleser på skjermen forsikres om at det vi nå skal høre, er sant og virkelig.

En stadig sterkere trend innen nyhetssjangeren er imidlertid at dekningen av verdensbegivenhetene må fungere «underholdende» for å holde på seeren. Som et ledd i en slik strategi, blir det stadig mer vanlig å bruke fortellerteknikk hentet fra fiksjonssjangere som film og såpeopera. Når tv-dekningen av krigen framstår som en føljetong med nummererte episoder (Dag 1, Dag 2 osv.), og når de filmklippene som vises fra denne føljetongen til forveksling likner en hvilken som helst moderne amerikansk krigsfilm, vil seernes psykologiske predisposisjon til å kategorisere situasjoner likner hverandre medføre at de mer eller mindre bevisst sammenlikner tv-mediets framstilling av krigsvirkeligheten med det de tidligere har «opplevd» av fiktiv krig på film eller gjennom avanserte tv-spill. Dette skjer selv om seerne på et rent intellektuelt plan selvsagt er klar over hva som er virkelighet, og hva som er fiksjon.

Et fenomen flere mediekritiere har påpekt i denne sammenheng, er at dramatikken i virkelighetens spillefilm har en tendens til å blekne i forhold til den «hypervirkeligheten» vi opplever i Hollywoodfilmene, der farger og lydeffekter er kraftig forsterket. Den virkeligheten vi blir servert fra slagmarken i Irak kan altså ha en tendens til å virke mindre dramatisk, og faktisk også mindre virkelig, enn fiksjonen!

Reporter David Bowden fra Sky News er klar over dette, der han huker seg ned bak den sandynen som utgjør angrepsmaktens skyttergrav. For å minne nyhetsseerne på alvoret i situasjonen utbryter han opprømt:  - Dette er ekte mennesker som dør! (This is real people dying!) Han fremholder at selv om vi kanskje nettopp sett såpeopera på en annen kanal, må vi huske på at dette er ekte, farlig krig! 

Scenen som utspiller seg bak ham kunne vært hentet fra en hvilken som helst amerikansk krigsfilm. Soldater i passe støvete feltuniformer skyter mot en fiendtlig bygning, og jubler høylydt når de treffer målet. Bildeskarpheten er likevel dårligere enn den vi får fra Hollywood, og effektene mindre spektakulære. Reporterens egen smilende tilstedeværelse bidrar i tillegg til å forvirre oppfatningen om at smellene i bakgrunnen er ekte vare. I tillegg, nærmest som en negasjon av det han nettopp har sagt, gjennomfører Bowden et kort intervju med en av soldatene, som i et rolig tonefall forklarer hva som skjer i kulissene.

Denne innholdsmessig sett absurde sammenblandingen av en «farlig» krigsscene, og et «ufarlig» intervju, kan føre til at seerne slett ikke opplever den virkeligheten de blir presentert for som spesielt skremmende. Og i motsetning til i Hollywoods krigsfilmer, viser den Pentagon-formidlede versjonen aldri blod og død på nært hold. I den grad tv-bildene faktisk viser den flyktende fienden er han så langt vekke at han mest av alt likner en figur fra et tv-spill, og ikke et menneske av kjøtt og blod.

Når fiksjon blir omgjort til virkelighet, og virkeligheten fremstår i fiksjonens drakt, er det viktig å ikke la seg forføre av de romantiserte actionscenene vi blir fremstilt for i tv-overføringene fra krigen. Som seer er det all grunn til å være kritisk og bevisst, for det er ingen grunn til å stole på at mediene er det.