GAVROCHE RULES IN NORWAY part II


...

FORTVILELSENS STORHET - utdrag fra IV:

Med det samme lød lille Gavroches hanekyllingrøst på barrikaden. Barnet hadde steget opp på et bord for å la børsen sin mens han sang en vise som dengang var så populær:

«Da han så Lafayette,

sa gendarmen alt i ett:

La oss fly. La oss fly. La oss fly!"

...

FORTVILELSENS STORHET - utdrag fra VII:

Så husket han (Marius)*7 at han ennu hadde to plikter å oppfylle: Å gi Cosette underretning om sin død og sende henne et siste farvel, og å redde Éponines bror og Thénardiers sønn fra den truende faren som nærmet seg. (...) Så stakk han boken i lommen igjen og ropte på Gavroche som straks kom løpende med et glad, tilfreds uttrykk. «Vil du gjøre noe for meg?» - «Alt» sa Gavroche.

...

Bind 3, fjerde del - IDYLLEN I PLUMETGATEN OG HELTEDIKTET I SAINT-DENIS GATEN, femtende bok - L'HOMME ARMÉ GATEN utdrag fra II:

Jean Valjean gikk bort til Gavroche. «Stakkars fyr,» sa han halvhøyt til seg selv, «han sulter», og så la han femfrancsstykket i hånden på ham. Gavroche så opp, forbauset over det store sousstykket; han stirret på det i mørket; det var så blankt at det blendet ham. Han kjente femfrancsstykket av omtale; deres ry var fordelaktig; det var hyggelig å se et så nær. «La oss se godt på bestet,» sa han og stirret en liten stund på det som i ørske; så vendte han seg mot Jean Valjean, gav ham femfrancsen igjen og sa: «Storborger, jeg vil heller knuse lykter. Ta igjen dette villdyret Deres. Jeg lar meg ikke bestikke. Det har fem klør, men meg klorer de ikke.» (...)

Da han hadde sagt dette*, gikk Gavroche sin vei, eller riktigere fløy tilbake til stedet han kom fra lik en fugl som er sluppet fri. L`Homme-Armè gaten lå igjen stille og ensom. Denne underlige gutten, som både hadde mørke og drøm i seg, var på et øyeblikk blitt borte i tåken mellom de sorte husrekkene, han var blitt oppslukt som røk i mørket; en kunne ha trodd at han var blitt blåst bort, hvis ikke noen minutter efter singlingen av en knust rute og det kraftige braket av en lykt som falt ned, plutselig hadde vekket de forargede borgerne. Det var Gavroche som gikk gjennom Chaumetgaten. ...

L'HOMME-ARMÉ GATEN - utdrag fra IV:

Imidlertid hadde Gavroche kommet opp i et eventyr. Da han samvittighetsfullt hadde stenet lykten i Chaumetgaten (...) og ikke hadde sett så meget som «en katt», hadde han funnet at det var en god leilighet til å synge alle de sangene han kunne. Han gikk ikke langsommere fordi om han sang, han satte tvert imot farten opp. Langs de sovende eller forskremte hus strødde han opprørsversene sine og ledsaget dem med et rikt minespill. Ansiktet som hadde et uuttømmelig forråd av masker, vred seg i de mest krampaktige og mest fantastiske trekninger. (...) «Se der,» sa Gavroche, «hva sommernettene kan være nyttige til. Fehodet faller i søvn i kjerren. Nå tar republikken kjerren og lar kongedømmet ha fehodet.» Han hadde nemlig straks fått det lyse innfallet at: «Denne kjerren vil gjøre seg ypperlig på barrikaden vår.»

(...) Gavroche som var vant til å møte alle slags uventede hendelser, hadde alltid alt mulig på seg. Han rotet i en av lommene sine, fant fram en papirlapp og et stykke rødkritt, kvartet hos en tømmermann. Så skrev han:

«DEN FRANSKE REPUBLIKK Mottatt håndkjerren din. Gavroche.»

(...) Sersjanten listet seg stille utenfor. Da Gavroche med håndkjerren skulle bøye inn i Vieilles- Haudriettesgaten, stod han plutselig overfor en uniform, en sjako, en fjærbusk og et gevær. For annen gang stanset han plutselig: «Å, der har vi ham jo,» sa han. «God dag, herr samfunnsorden.» - Gavroche undret seg alltid kort, og undringen svant fort. - «Hvor skal du hen, din røverunge?» ropte sersjanten. - «Men borger da,» sa Gavroche, «jeg har da ennu ikke kalt Dem for storborger. Hvorfor skal De så fornærme meg.» - «Hvor skal du hen, din slyngel?» - «Unnskyld,» svarte Gavroche, «De hadde kanskje et godt hode i går, men i dag har De visst lagt det igjen hjemme.» - «Jeg spør deg hvor du skal hen, din kjeltring.» - Gavroche svarte: «De snakker jo riktig pent for Dem. En skulle sannelig ikke tro De var så gammel som De er. De skulle jammen selge hårene Deres for hundre franc stykket. Så tjente De fem hundre franc.» - «Hvor skal du hen, din røver?» - «De bruker stygge ord. Neste gang De får bryst, må De sannelig tørke Dem bedre om munnen efterpå.» - Sersjanten felte bajonett. «Nå vil du så si meg hvor du skal hen, din slyngel!» - «Ja, herr general,» sa Gavroche, «jeg skal av sted for å hente doktor til konen min som ligger i barselseng.» - «I gevær!» ropte sersjanten.

Å redde seg ved det som har skapt faren, er den dyktiges mesterstykke. Gavroche målte hele stillingen med et blikk. Det var kjerren som hadde satt han i knipe, det var kjerren som måtte hjelpe ham. Med det samme sersjanten ville styrte seg over Gavroche, kom kjerren som var blitt et våpen, farende mot ham med full kraft og traff ham i maven, så han falt baklengs i rennestenen mens geværet gikk av i luften.

(...) Gavroche hadde imidlertid styrtet vilt tilbake igjen og hadde stoppet fem-seks gater borte, der han forpustet satte seg ned på en hjørnesten og lyttet. Da han hadde pustet en stund, vendte han seg mot den kanten geværilden raste, og løftet venstre hånden i høyde med nesen, og beveget den tre ganger frem og tilbake mens han slo seg med høyre hånd i bakhodet; det er i disse overlegne faktene at parisergategutten, gaminen, sammenfatter den franske ironi; og det er åpenbart virksomt, siden det alt har vært brukt i mere enn et halvt århundre. (...) «Javel!» sa han, «jeg skoggerler, jeg vrir meg av latter, har det lidderlig moro, men jeg er kommet ut av veien; så jeg må gjøre en ordentlig omvei. Bare jeg kommer tidsnok til barrikaden.» Så løp han av sted, og mens han løp, tenkte han: «Hvor langt var det jeg kom.» Og så gav han seg til å synge videre mens han hurtig forsvant i gatene og ble borte i mørket. (...)

Gavroches eventyr lever ennu i folkeoverleveringen der i Tempelkvarteret; det er et av de frykteligste minner for de gamle borgere i Maraisstrøket og bærer blant dem navnet: «Det nattlige angrepet på vaktposten ved Statstrykkeriet.»

...

Bind III, femte del - JEAN VALJEAN, første bok - KRIGEN MELLOM FIRE VEGGER utdrag fra VII:

De stimlet sammen omkring Gavroche. Men han hadde ikke tid til å fortelle noe. Marius skalv og tok ham til side. - «Hva har du her å gjøre?» - «Nå,» sa gutten, «og De da?» Han så stivt på Marius, dristig frekk; den stolte glansen i øynene hans gjorde dem større. Marius ble ved i en alvorlig tone: «Hvem har sagt at du skulle komme tilbake? Du har vel iallfall avlevert brevet?» Gavroche hadde litt samvittighetsnag på grunn av det brevet. I hastverket for å komme tilbake til barrikaden, hadde han snarere kvittet seg med brevet enn overlevert det. (...) Kort, han gjorde seg virkelig en del bebreidelser av den grunn, og han var redd for at han skulle få høre vondord av Marius. For å redde seg ut av saken grep han til det enkleste midlet, han løy frekt.

...

Videre utdrag fra VII:

Gavroche var alt borte i den andre enden av barrikaden og ropte: «Børsen min!» Courfeyrac gav ham den. Gavroche fortalte nu «kameratene» som han kalte dem, at barrikaden var innesluttet. (...) Da Gavroche hadde gitt denne opplysningen, la han til: «Jeg gir dere fullmakt til å gi dem et kraftig spark.»

...

KRIGEN MELLOM FIRE VEGGER - utdrag fra X:

Ved hver salve spilte Gavroche kinnet ut med tungen, et tegn på den dypeste hån. «Det er bra,» sa han, «riv bare opp lerret. Vi har bruk for charpi.»

...

Bind III, femte del - JEAN VALJEAN, første bok - KRIGEN MELLOM FIRE VEGGER utdrag fra XIV:

- «Hva gjør du der,» sa Courfeyrac. - Gavroche så opp: «Jeg fyller kurven min, borger.» - «Ser du ikke kardeskene da?» - Gavroche svarte: «Joda, det regner, hva gjør så det?» - Courfeyrac ropte: «Kom inn igjen.» - «Straks,» svarte Gavroche. Og med ett sett var han lenger ute i gaten. (...) Dette mørket*10 som kanskje var villet og planlagt av dem som ledet angrepet på barrikaden, ble nyttig for Gavroche. Dekket av dette røksløret og takket være det at han var så liten, kom han temmelig langt ut i gaten uten å bli sett. (...) Han krøp flatt på maven, løp på alle fire med kurven mellom tennene, vred seg frem, gled, snodde seg som en slange fra den ene døde til den andre, og åpnet patrontasker eller patroner som en apekatt åpner en valnøtt. Han var ennu ikke langt vekk fra barrikaden, men de våget ikke å rope til ham at han skulle komme tilbake, av frykt for å lede oppmerksomheten bort på ham.

(...) Med det samme Gavroche lettet en sersjant som lå ved et hjørne, for patroner, ble liket rammet av en kule. «Så for pokkern,» sa Gavroche, «tar de nå til å myrde de døde for meg.» En annen kule slo gnister av brostenene like ved ham, en tredje veltet kurven. Gavroche så opp og så at skuddene kom fra landdistrikt-nasjonalgardistene. Så reiste han seg helt opp og stod der med flagrende hår, hendene på hoftene og stirret stivt på gardistene og sang:*

De er stygge i Nanterre.

Skylden for det har Voltaire,

og no`n fe i Palaiseau.

Skylden for det har Rousseau.

Så tok han opp kurven, plukket opp patronene som var falt ut, uten å la noen ligge igjen, og gikk frem mot ilden for å tømme enda en patrontaske. En fjerde kule bommet på ham. Gavroche sang:

Jeg er ikke noen stær.

Skylden for det har Voltaire.

Bare en spurv så liten som så.

Skylden for det har Rosseau.

En femte kule virket ikke til annet enn at han sang en ny strofe:

Gleden har jeg alltid kjær.

Skylden for det har Voltaire.

Av sorger har jeg ikke få.

Skylden for det har Rosseau.

Slik drev han på en stund. Skuespillet var fryktelig, men vakkert. Gavroche hånet skytningen midt i kuleregnet. Han så ut til å more seg storartet. Det var spurven som hakket på jegeren. Han svarte på hver salve med en strofe. De siktet hele tiden på ham, og skjøt stadig feil. Nasjonalgardistene og linjesoldatene lo mens de siktet på ham. Han kastet seg ned, så reiste han seg igjen, styrtet inn i en dørkrok, hoppet frem, ble vekk, kom tilbake, gjemte seg, kom frem og svarte på skuddene med å peke nese, og hele tiden samlet han opp patroner, tømte patrontaskene og fylte kurven sin. Opprørerne stod åndeløse av angst og fulgte ham med øynene. Barrikaden skalv - han sang.

Det var ikke et barn, det var ikke en mann, det var en underlig, overjordisk gamin.

Is this really necossary? I wanna go home!
Gavroche Rules In Norway Part I
Stars.. in your multitudes...

Email: reme@online.no