GAVROCHE RULES IN NORWAY

GAVROCHE - en gategutt fra «Les Misérables»

Sitater fra romanen av Victor Hugo, om Gavroche og gaminer.

...

Bind 2, tredje del - MARIUS, første bok - PARIS STUDERT I DETS ATOM utdrag fra I:

Paris har et barn og skogen har en fugl; fuglen heter spurv, barnet heter gamin, gategutt. Prøv å sette sammen de to forestillingene: Paris og barndommen, som rommer den ene smelteovnen, den andre morgenrøden, slå gnistene mot hverandre, og det vil sprute frem et lite vesen. Homuncio*1 ville den romerske dikter Plautus ha kalt det.

Dette lille vesenet er meget muntert. Han får ikke mat hver dag, men kan hver kveld gå på komedie om han har lyst til det. Han har ikke skjorte på kroppen, ikke sko på føttene, ikke tak over hodet; han er akkurat lik fluene som heller ikke har noe av alt det. Han er mellom syv og tretten år, lever i flokk, streifer omkring på gatene, sover under åpen himmel, har et par lange bukser efter faren, de når nedenfor hælene på ham; han har en gammel hatt efter en annen far, den henger ned over ørene på ham, og en enkelt buksesele av et gult bånd; han løper, lurer, snuser, hefter bort tiden, røker inn piper, banner så det lyser efter, hjemsøker dansebulene, kjenner tyvene, dutter gatepikene, snakker slang, synger usømmelige viser, og er uten ondt i hjertet. For han har en perle i sjelen: uskyld, og perler løser seg ikke opp i søle. Så lenge mennesket er barn, er det Guds vilje at det skal være uskyldig. Hvis en spurte kjempebyen: «Hva er det der for noe?» ville hun svare: «Det er ungen min.»

...

PARIS STUDERT I DETS ATOM - utdrag fra II:

Gaminen stråler, håner, spotter og sloss, går i filler som en unge, i pjalter som en filosof, går på jakt i kloakkene, skaper glede av urensligheten, jager gjennom gatene, kaldflirer og bruker munn, plystrer og synger, hylder og skjeller ut, blander halleluja inn i siste gatevise, synger de profundis og karnevalsviser på samme melodi, finner uten å lete, vet uten å ha fått vite, er spartaner i alt, også i tyveri-veien, er så gal at han nesten blir vis, er lyriker selv når han er slibrig, han ville sette seg på huk i Olympen, velte seg ned i skitten og reise seg igjen dekket av stjerner.

Parisergaminen er Rabelais i smått.

Han undrer seg sjelden, blir enda sjeldnere redd, synger spotteviser om overtro, han stagger overdrivelser, gjør narr av mysteriene, strekker tungen ut efter gjengangere, trekker høyttravende folk ned på jorden, og karikerer den herligste poesi. Ikke fordi han er prosaisk; det være langt fra; men han setter bare farseblendverk istedenfor høytidelige diktersyner.

...

PARIS STUDERT I DETS ATOM - utdrag fra III:

Han mener selv at han er likeglad, men han er det ikke. Han iakttar, rede til latter, men også rede til annet. Alt det som kalles fordom, misbruk, skam, undertrykkelse, misgjerning, vilkårlighet, urettferdighet, fanatisme, tyranni, bøt passe seg for gaminen. For han blir stor.

...

PARIS STUDERT I DETS ATOM - utdrag fra IV:

Parisergaminen er ærbødig, spydig og frekk. Han har stygge tenner fordi han lever dårlig og fordi han har dårlig mave, og vakre øyne fordi han eier vidd. Om Jehova selv var til stede, ville han likevel hoppe på ett ben oppover trappene til paradiset. Han er flink til å klore seg frem. Han har alle utviklingsmuligheter. Han leker i rennestenen og reiser seg under et opprør; hans frekkhet står seg mot kardeskild; det var en gategutt, det er en helt. Dette barnet fra sølen er også idealets barn. Kort sagtog for å samle alt i ett ord: Gaminen er et vesen som morer seg, fordi han er ulykkelig.

...

PARIS STUDERT I DETS ATOM - utdrag fra V:

Dette var familien til den lille, glade, barbente gutten. Han kom dit, og fant fattigdom, stor nød, og det som var det aller verste: ikke er smil; kaldt på peisen og kulde i hjertene. Når han kom, ble det spurt: «Hvor kommer du fra?» - Han svarte: «Fra gaten.» - Når han gikk, ble det spurt: «Hvor skal du hen?» - Han svarte: «Ut på gaten.» - Moren sa til ham: «Hva er det du har her å gjøre?» - Dette barnet levde i denne mangelen på kjærlighet lik de bleke plantene som vokser i kjellere. Han led ikke under det, og bar ikke nag til noen. Han visste ikke riktig hvordan en far og mor bør være. Moren holdt forresten av søstrene hans.

Vi har glemt å si at på Templeboulevarden ble dette barnet kalt lille Gavroche. Hvorfor kalte han seg Gavroche? Sannsynligvis fordi faren kalte seg Jondrette.

...

Bind 2, tredje del - MARIUS, syvende bok - EN FATTIG SLYNGEL utdrag fra XX:

Det var alt ganske mørkt. Gutten var blek, mager, kledd i filler, med lange lerretsbukser til tross for at det var i februar. Han sang av full hals. På hjørnet av Petit-Banquiergaten rotet en gammel krumbøyd kone i en søppelhaug i lyset fra en gatelykt. Gutten puffet til henne da han gikk forbi, så stoppet han og ropte: «Å, jeg syntes det var en veldig, veldig hund!» - Andre gangen uttalte han ordet «veldig» med et tonefall og eftertrykk som nærmest kan gjengis slik: «en veldig, VELDIG hund.»

...

Bind 2, fjerde del - IDYLLEN I PLUMETGATEN OG HELTEDIKTET I SAINT-DENIS GATEN, sjette bok - LILLE GAVROCHE utdrag fra II:

Begge barna gav seg til å gråte videre. Imens hadde det skyet over igjen; det tok til å regne. Lille Gavroche løp efter de to og snakket til dem: «Hva er det i veien med dere da, unger.» - «Vi vet ikke hvor vi skal ligge i natt,» svarte den eldste. - «Ikke noe annet?» sa Gavroche. «Det var store tingen. Er det alt dere gråter for. Er dere toskete?» - Og tross den litt spotske overlegenheten, sa han i en rørende myndig og vennlig vergende tone: «Kom med meg, småunger.» - «Ja, herre,» sa den eldste. (...) Hun* så i undring på ham og tok stilt imot sjalet. Når døden har nådd en viss grad, blir den fattige så sløv at han verken klager over det onde eller takker for det gode.

Da det var gjort: «Brrr!» sa Gavroche, han frøs verre enn St. Martin som i ethvert fall hadde tilbake halvparten av kappen sin. - På dette «Brrr!» svarte skyllregnet med å fordoble sitt raseri. Slike onde værguder straffer gode handlinger. - «Nå da!» ropte Gavroche, «hva skal det si. Regner det nå igjen. Ved Gud! Om det skal holde på slik, sier jeg opp.» - Så gikk han videre. - «Det kan være det samme,» sa han, og så bort på fattigpiken som krøp sammen i sjalet, «hun der nå i iallfall fått seg en god hams!» Så kikket han opp i skyene og ropte: «Bæ!» (...)

-Uten å gi de to småguttene tid til å undre seg puffet han begge to foran seg inn i bakerbutikken, la souen på bordet og ropte: «Hei der, brød for fem centimes.» - Bakeren - for det var mesteren selv - tok et brød og en kniv. «I tre deler» sa Gavroche og la verdig til: «Vi er tre.» (...) - Da brødet var delt opp, slapp bakeren soustykket i kassen, og Gavroche sa til de to barna: «Hugg inn!» - Småguttene så målløse på ham. Gavroche satte i å le. «Å ja, det er sant, det skjønner de ikke ennu, de er så små!» - Og sa så: «spis» og gav hver av dem et stykke brød, og da han fant at den eldste, som han syntes var mest verdig til en samtale, burde ha en særlig oppmuntring og bli kvitt enhver hindring mot å få sulten stagget, gav han ham det største stykket og sa: «Stopp det der i vommen.» - Ett av stykkene var meget mindre enn de andre. Det tok han selv. De stakkars barna, Gavroche medregnet, var ganske utsultet.

...

LILLE GAVROCHE - videre utdrag fra II:

- «En går over murene og bryr seg pokker om myndighetene.»*

De to barna så med engstelig og undrende ærbødighet på denne dristige og oppfinnsomme fyren, omstreifer lik dem selv, ensom lik dem, fattig lik dem, men som hadde over seg noe elendig og allmektig som syntes dem overnaturlig og med et minespill lik en gammel markedsgjøglers gjeping, blandet med det mest barnslige og vakre smil.

...

LILLE GAVROCHE - utdrag fra III:

- (...) Montparnasse* kom inn ganske forpustet og hadde Gavroche med seg. Regnet strømmet ned slik at gaten fremdeles lå øde. Lille Gavroche så ganske rolig på røverne. Vannet rant av håret hans. Gueulemer sa til ham: «Er du voksen, guttunge?» - Gavroche trakk på skuldrene: «En gutt som jeg er voksen, og voksne som dere er guttunger.» - «Som han kan bruke snavla,» ropte Babet. - «Ja, parisergutten er sgu ikke noen sauefell,» sa Brujon. - «Hva er det jeg skal gjøre?» spurte Gavroche.

...

Bind 3, fjerde del - IDYLLEN I PLUMETGATEN OG HELTEDIKTET I SAINT-DENIS GATEN, ellevte bok - FNUGGET GJØR SEG GODVENNER MED ORKANEN utdrag fra I:

Han slengte gullregnen fra seg og ropte: «Mor noksagt, jeg låner den tingesten Deres.» Og løp vekk med pistolen. To minutter efter møtte en strøm av borgere som flyktet gjennom Amelotgaten, en gutt som gikk og svinget en pistol mens han sang i vilden sky:

La nuit on ne voit rien,

Le jour on voit très bien,

D`un ècrit apocryphe

Le bourgeois s`èbouriffe,

Pratiquez la vertu,

Tutu chapeau piontu!

Det var lille Gavroche som drog i krig.

(...) Å svinge en haneløs pistol på åpen gate er et slikt storverk at Gavroche ble mere og mere oppildnet for hvert skritt. Han sang og skrålte stubber av Marseillaisen blandet med egne utrop, der han forkynte at han var tilhenger av opprøret, og erklærte at han hadde fått nok av tyranniet. (...) -Så travet han videre, blandet seg opp i samtaler på gatehjørner, sendte slengord etter folk, ynkedes over en skinnmager hund, alt mens han forkynte at nu gikk han i krig.

...

FNUGGET GJØR SEG GODVENNER MED ORKANEN - sitat:

Gavroche spurte rolig: «Hvor skal vi gå?» - «Kom med!» sa Courfeyrac. (...) Lille Gavroche gikk i spissen og sang av full hals så han var som en slags hornblåser.

Han sang:

Voici la lune qui paraît,

Quand irons-nous dans la forêt?

Demandait Charlot à Charlotte.

Tou tou tou

Pour Chatou.

Je n'ai qu'un Dieu, qu'un roi, qu'un liard et qu'une botte.

Pour avoir bu de grand matin

La rosèe à même le thym,

Deux moineaux ètaient en ribote.

Zi zi zi

Pour Passy.

Je n'ai qu'un Dieu, qu'un roi, qu'un liard et qu'une botte.

Et ces deux pauvres petits loups

Comme deux grives ètaient soûls;

Un tigre en riait dans sa grotte.

Don don don

Pour Meudon.

Je n'ai qu'un Dieu, qu'un roi, qu'un liard et qu'une botte.

L'un jurait et l`autre sacrait.

Quand irons-nous dans la forêt?

Demandait Charlot à Charlotte.

Tin tin tin

Pour Pantin

Je n'ai qu'un Dieu, qu'un roi, qu'un liard et qu'une botte.

De gikk mot Saint-Marrygaten.

...

FNUGGET GJØR SEG GODVENNER MED ORKANEN - utdrag fra III:

Da de nærmet seg Billettgaten, sluttet en høy, gråsprengt mann seg til dem. Courfeyrac la merke til hans barske, strenge mine, men ikke noen av dem kjente ham. Gavroche som var opptatt med å synge, plystre, nynne, trenge seg fram og banke løs på butikkvinduslemmene med den haneløse pistolen, la heller ikke merke til mannen.

...

Bind 3, fjerde del - IDYLLEN I PLUMETGATEN OG HELTEDIKTET I SAINT-DENIS GATEN, tolvte bok - KORINTH utdrag fra IV:

Gavroche som var ganske stundesløs og strålende, syntes å ha påtatt seg å få alt i gang. Han kom og gikk, løp opp og ned og opp igjen, larmet og tindret av fryd. Han syntes å være der for å sette mot i alle sammen. Han var som en virvelvind. En så ham hele tiden og hørte ham alltid. Han fylte luften og var overalt på en gang. Det var en allestedsnærværenhet som virket nesten plagsom, det var ikke fred å få for ham. Han ertet dem som sto og hang, han egget opp de dovne, han satte liv i de trette, han uroet dem som falt i tanker, fikk humør i en, fikk en annen til å puste ut og en tredje til å bli rasende, og satte fart i alle sammen, gjorde narr av en student, skjelte ut en arbeider; han stilte seg opp, stanset, gikk igjen, fløy frem og tilbake gjennom larm og strev, hoppet hit og dit, brummet, summet og plaget hele forspannet: fluen på revolusjonens veldige vogn.

De små armene var i uavlatelig bevegelse, de små lungene skapte uavlatelig rop: «Heng i! Flere gatesten! Flere tønner! Flere tingester! En kurv med gips til å stoppe det hullet der. Barrikaden er altfor liten. Dere må gjøre den høyere! Legg alt opp på den, sleng alt dit, hiv alt bort på den. Riv huset ned. Vent litt, her er en glassdør.» - Det fikk arbeiderne til å rope: «En glassdør, hva skal vi med en glassdør, ditt nesegrev.» - «Du kan selv være greve» svarte Gavroche. «En glassdør er ganske fortreffelig i en barrikade. Det hindrer ingen i å angripe den, men det er til hinder for å ta den. Dere har altså aldri rappet epler over en mur med flaskeskår på toppen. En glassdør skjærer liktornene av nasjonalgardistene når de vil over barrikaden. For pokker! Glass er lumskt. Dere har ikke noen livlig fantasi, kamerater!»

Forresten var han rasende over den haneløse pistolen. Han gikk fra den ene til den andre og krevde et gevær: «La meg få en børse. Hvorfor kan dere ikke gi meg en børse?» - «En børse til deg?» sa Combeferre.- «Ja, hvorfor ikke,» svarte Gavroche. «Jeg hadde da en i 1830 da vi trettet med Karl X.» Enjolras trakk på skuldrene. «Når vi har nok geværer til de voksne, skal barna få..» - Gavroche vendte seg stolt, og svarte: «Hvis du blir drept før meg, så tar jeg ditt.» - «Din gateunge,» sa Enjolras. - «Din jypling,» svarte Gavroche.

...

KORINTH - utdrag fra VII:

Da han nu kom inn, fulgte Gavroche ham ganske mekanisk med øynene, mens han beundret geværet; så - med det samme mannen satte seg - fôr gaminen brått opp.

(...) Gaminen nærmet seg denne tankefulle mannen og gav seg til å gå på tåspissene omkring ham, som en går når det er noen en er redd for å vekke. Samtidig gikk det over hans barneansikt som på en gang var så frekt, og så alvorlig; så likeglad og så dypsindig, så lystig og så trist, alle slags gammelmannsgrimaser som vil si: «Hva? - Det er umulig. - Jeg tar feil. - Jeg drømmer. - Det skulle vel ikke være? - Nei, langt ifra. - Jovisst. - Neida.» osv. Gavroche sto og vippet på hælene, knyttet begge nevene i lommene, strakte hals som en fugl, skjøv underleppen frem med all den visdommen han kunne legge i den. Han var forbauset, usikker, vantro, overtydet, blendet. Alt arbeidet i ham; instinktet som aner, forstanden som legger sammen. Det var tydelig at noe viktig hadde hendt.

Det var midt mens han var opptatt slik, at Enjolras snakket til ham: «Du er så liten,» sa han, «ikke noen kan se deg. Gå utenfor barrikaden, smyg deg langs husveggene, gå litt omkring i gatene og kom hit og fortell meg hva som skjer.» - Gavroche ranket seg. «De små kan altså brukes til noe? Det var da riktig heldig. Jeg skal gå. Stol De bare på de små, men vokt Dem for de store --»* (...) Gavroche som hadde vært til stede og godkjent alt med tause nikk, gikk bort til Javert og sa: «Denne gangen var det musen som fanget katten.»

...

LES MISÉRABLES, The Musical - LITTLE PEOPLE, utdrag:

Liar!

Good evening dear inspector, lovely evening my dear.

I know this man, my friends - his name's Inspector Javert!

So don`t believe a word he says, 'cos non of it`s true.

This only goes to show what little people can do!

...

Bind III, fjerde del - IDYLLEN I PLUMETGATEN OG HELTEDIKTET I SAINT-DENIS GATEN, fjortende bok - FORTVILELSENS STORHET utdrag fra I:

Plutselig lød det midt i den uhyggelige stillheten en klar, munter, ung stemme, som syntes å komme fra Saint-Denisgaten og som til en gammel folketone sang en vise som endte med et skrik som lignet hanegal:

Mon nez est en larmes.

Mon ami Bugeaud,

Prêt'-moi tes gendarmes

Pour leur dire un mot.

En capote bleue,

La poule au chako,

Voici la banlieue!

Co-cocorico!

De trykket hverandre i hendene. -

«Det er Gavroche,» sa Enjolras. - «Han advarer oss» sa Combeferre. Hurtige skritt lød gjennom den mennesketomme gaten, en så en skikkelse som klatret over omnibusen rappere enn en bajas, og Gavroche hoppet ganske andpusten ned i barrikaden og sa: «Børsen min. Nå kommer de.» (...) - «Vil du ha min karabin,» sa Enjolras til gaminen. - «Jeg vil ha den store børsen,» svarte Gavroche og grep Javerts gevær.

...

FORTVILELSENS STORHET - utdrag fra III:

Den største av dem alle sammen, en slags kjempe gikk like løs på Gavroche med felt bajonett. Gaminen tok Javerts veldige børse i sine små armer, siktet kjekt på kjempen og trakk av.

'I, sir! search me!'
Dette er ikke slutt! Gå til GAVROCHE RULES IN NORWAY part II...
Forklaring på stjerner (*)

Email: reme@online.no