...og fortsatte med en plan
Opprinnelig tenkte jeg å gjøre begge deler, både føde og adoptere, slik mange velger å gjøre. Etterhvert som jeg ble eldre, syntes jeg det var deilig om jeg kunne slippe den biologiske biten. Jeg har aldri vært opptatt av å skulle reprodusere mine gener. Å bli mamma til et barn som allerede var der og trengte en mamma, kjentes mer meningfullt for meg.
Nå forteller jeg jo ikke om alt mulig på en nettside... Men det jeg kan fortelle, er at jeg en stund vurderte å adoptere i USA, - jeg er jo både norsk og amerikansk statsborger. Men det ville være tungvint og dyrt, - på det tidspunkt hadde jeg jo flyttet tilbake til Norge. Så jeg ble veldig glad den dagen jeg fikk vite følgende nyhet:
Hurra! Jeg visste straks at dette var veien for meg å gå.
Prosessen i Norge:
For å adoptere må man gjennom en omstendelig prosess. Først sendte jeg en søknad til adopsjonsforeningen. Da jeg fikk anbefalingen fra dem, sendte jeg søknad til sosialkontoret. Etter noen måneders venting ble det hjemmebesøk av barnevernet, med flere grundige intervjuer - om fortid & nåtid, styrker & svakheter, om helse, holdninger, erfaringer med barn, sosialt nettverk, økonomi, o.s.v.
I tillegg skulle innhentes lege-erklæringer, bostedsattest, vandelsattest fra politiet, ærklæring fra banken, og diverse andre dokumenter. (Puh!)
Alt dette ble så oversendt til den statlige adopsjonsmyndigheten, den gang kalt SUAK.
Etter enda noen måneders venting fikk jeg endelig svaret:
Dokumenter til giverlandet:
Opprinnelig hadde jeg bestemt meg for å adoptere fra India, og dokumentene mine ble sendt til et barnehjem der. Jeg visste det ville ta tid, og innstilte meg på det. Mer enn to år brukte jeg på å lese og lære om India, og ble veldig glad i dette landet.
Men skjebnen er lunefull: internasjonal adopsjon fra India gikk svært trått, og stanset nesten opp. På grunn av situasjonen samt min alder, ble jeg våren 2003 anbefalt av min adopsjonsforening å bytte til Kina. Det var et vanskelig valg der og da, men i etterkant kjentes det riktig.
Ved skifte av giverland må adopsjons-godkjenningen fornyes (den er spesifisert for et bestemt land). På grunn av en ekstra pirkete saksbehandler - især når det gjaldt enslige - , måtte jeg gjennom en ny samtale med barnevernet. Oppdaterte dokumenter måtte også innhentes. Et par måneder tok det før SUAK, som nå hadde skiftet navn til BUFA, sendte meg den nye godkjenningen.
Livet har altså gått mange krinkelkroker og underfulle veier. I dag er jeg blitt 43 år, og svangerskapet mitt har vært laa...aangt. Men nå nærmer tiden seg, og hvis alt går som forventet, blir jeg mamma på forsommeren 2004!
Nå kunne man jo tro at jeg var bitter over all ventetiden, men det er langt fra tilfelle. Jeg ønsker nok at det hadde tatt kortere tid... Men for det første: livet mitt inneholder også mye annet å konsentrere meg om. Kanskje er det riktig tidspunkt at barnet kommer nå, og ikke før? For det andre: adopsjonsprosessen til nå har vært spennende og lærerik. Den har gitt meg mange gleder, mye kunnskap, og møter med mange hyggelige mennesker, som jeg kanskje ellers ikke ville fått.
Linker
Liste
