I ulike land er det ulike grunner for hvorfor barn kommer til barnehjem og får nye foreldre.
Overbefolkning og ettbarnspolitikken er de viktigste faktorer for å forstå bakgrunnen for adopsjoner fra Kina. Kina har det største folketall i verden (antall--) og befolkningen øker stadig. Landet klarer snart ikke å brødfø så mange, og det vil føre til katastrofe for om ikke folketallet minskes. Myndighetene valgte derfor (årstall) å innføre en streng politikk: Ektepar kan kun få ett barn. Får de fler, blir de straffet med økonomiske og arbeidsmessige sanksjoner.
Dette har ført til at mange barn blir holdt skjult for myndighetene. «Ekstra» barn kan bli holdt innendørs, og uten mulighet for å delta på skole eller få en utdanning. En del foreldre velger isteden å overlate sine nyfødte ((sjekk)) til et barnehjem, i håp om at barnet deres skal få et nytt hjem og et bedre liv enn det de selv klarer å gi dem.
I 2002 ble xxxxx barn adoptert ut av Kina. Det dreier seg i hovedsak om små, friske barn.
Kinas døtre. Sønnen skal ta seg av foreldrene, slik er kulturen i Kina. Når sønnen gifter seg, blir ofte han og ektefellen boende hos hans foreldre. Sammen med ettbarnspolitikken skaper dette et problem: Når man bare får lov å få ett barn, ønsker kinesiske ektepar seg oftest en sønn. Ikke at de ikke ville bli like glad i en datter, men de må sikre seg at noen tar seg av dem når de blir gamle.
Ettbarnspolitikken har myknet opp litt, især på landsbygda, slik at ektepar tillates å få «Èn sønn eller to døtre». Det vil si at hvis de får en gutt første gangen, har de ikke lov å få fler barn. Hvis førstefødte er en jente, får de lov å få ett barn til, for å prøve å få en sønn. Jeg fant en undersøkelse der man hadde intervjuet anonymt kinesiske kvinner som hadde overlatt et barn. Undersøkelsen viste at en stor del av de barna som ble overlatt, var døtre nummer to.
Omtrent 95 % ((sjekk!))av barna som adopteres fra Kina, er jenter.
I tillegg til dette er det selvsagt i Kina, som i andre land, mange barn som er født av unge, ugifte mødre. Disse kvinnene har sjelden noen mulighet til å ta seg av et barn alene. Det finnes også endel barn med særskilte behov, f.eks. ulike funksjonshemninger, som blir født av fattige foreldre som ikke makter å gi barnet et godt liv.
For et grusomt og smertefullt valg å måtte ta! Bak enhver adopsjon finnes en mors sorg. Vi kjenner ikke den enkelte kvinnes liv og bakgrunn, men kan bare ane smerten bak en slik avgjørelse. De fortjener en ydmyk respekt, de tusener av kvinner som velger å ta farvel med barnet sitt, i håp om at barnet skal få et bedre liv hos andre mennesker.
Et ordtak blant kinesiske mødre som har måttet overlate barna sine, er:
Lovverket hindrer rettigheter Ettbarns-kravet til tross: i Kina er det av en eller annen grunn ikke tillatt ((sjekk!)) å overlate sine barn til adopsjon. Dette må skje i det skjulte. Barnet legges på trappen til et barnehjem eller annet sted der foreldrene vet det vil bli funnet raskt (Psst! jeg tror nok at èn av foreldrene holder øye med barnet til noen finner det, tror ikke du?). En lapp med barnets fødselsdato og navn blir ofte lagt sammen med barnet.
Haag-konvensjonen slår fast at et barn har rett til å få vite hvem som er sitt biologiske opphav. Foreldre skal også undertegne en erklæring på at barnet frigis for adopsjon. Kinas #politikk gjør altså at disse barna ikke får denne retten oppfylt.
Mens barnet blir tatt hånd om på et barnehjem, setter myndighetene igang undersøkelser for å prøve å oppspore foreldrene. Man ønsker å føre barnet tilbake til sine slektninger ((sjekk!)) men det lykkes nesten aldri. Dette er grunnen til at det tar mange måneder før et barn blir frigitt for adopsjon. De fleste barn er rundt ett år gamle når de kommer til sine nye foreldre.
Etter at barna har kommet til barnehjemmene, er Kina et av de mest velorganiserte land i verden når det gjelder adopsjon. Adopsjonsprosessen er ryddig og forutsigbar, og alle som søker om å få bli foreldre blir behandlet etter tur. Både enslige og ektepar godkjennes.
Når tiden nærmer seg, blir adopsjonssøknadene overført fra «The Waiting room» til «The Matching room». Her blir barn og foreldre matchet etter en grundig overveielse. Hvilke kriterier saksbehandlerne går etter, er en godt bevart hemmelighet. Men sikkert er det, at matchen kjennes helt riktig - det kan alle foreldre som har adoptert fra Kina, fortelle!
Rundt ett år tar det fra papirene sendes til Kina, til man får tildelt et konkret barn. 6-8 uker senere er formalitetene ordnet, slik at man kan få reise og hente barnet. Reisen skjer i gruppe sammen med andre foreldre som skal hente barn samtidig.
Barna blir overlevert sine nye foreldre uten noen form for overgang eller bli-kjent-tid. For et lite barn er dette selvfølgelig en angstfylt og sjokkartet opplevelse. Mange ønsker nok at Kina viste mer kjennskap til barnepsykologi på dette punktet. Men det regnes for dårlig policy å kritisere giverlandene for deres prosedyrer, så endringer er ikke lette å få til.
Link: The matching room
P.S.
Det enkelte barns historie, tilhører det enkelte barn. Det vil derfor ikke være riktig for meg å fortelle alle i omverdenen hva jeg vet og ikke vet om mitt barns bakgrunn (hvis og når jeg får vite den). Barnet skal få kjennskap til sin historie av meg, når tiden er inne, ikke av omverdenen. Det jeg har skrevet på denne siden, er derfor en mer generell framstilling om barn som adopteres fra Kina.
