OK, så glemte vi å melde oss på.
Vi var ikke de eneste.

Statens vegvesen (eller hva dem nå heter for tiden) hadde invitert oss på kaffe, wienerbrød og litt oppbyggelig informasjon.
Jeg vet jo at HM snart blir 16, men hvem ante vel hvilke konsekvenser dette skulle få?

Vegvesenet.
De ante det og de gjorde noe med det.

Alle håpefulle som skulle fylle år i mars ble kalt inn til dette møte hvor en myndig dame fra Vesenet forklarte oss lit om regler, viste en skrekkvideo og oppmuntret oss til å begynne så rask som overhodet mulig.
Skal jeg være helt ærlig så forundret dette meg en smule. Jeg hadde forventet en noe mer restriktiv holdning og instendige bønn om forsiktighet.
Ikke det nei: begynn tidlig, la dem venne seg til motorisert trafikk, få inn de 'gode' vaner så tidlig som mulig.

Jeg er ikke helt sikker på at jeg har noen 'gode' vaner å lære bort, men man kan jo håpe.

I tillegg til diss kloke ord fikk vi utlevert (i alle fall dem som hadde svart på invitasjonen) en flott pakke med video, cd, informasjonshefte, stor L (i tre utgaver) og to sladrespeil. En til å se bakover og en til å se på sjåførens øyne.
Dette var jo rene julekvelden, slike pakker selges for gode penger hos landets bokhandlere.

Jeg var imponert.
Det var flott at Vesenet tok seg tid til dette.
Jeg er overbevist om at slik forebyggende arbeid virkelig monner og håper de har midler til å fortsetter med dette.

Nå gjenstår kjøringen.
Vi venter til isen har gått....

Å kjøre bil er ikke så enkelt som jeg tror det er.
Jeg ser at jeg gjør en hel masse ting samtidig, automatisk og ubevist.
I tillegg har jeg begrensede evner som pedagog.

Alt dette hadde jeg glemt da vi satte oss i bilen, en vakker søndag i mai.
Tom parkeringsplass, nye speil på plass og L-en klistret på panseret.

Å forklare HM hvordan man starter en bil var ikke så vanskelig. Å få justert speil og stol heller ikke, men å få bilen i gir og få den til å rulle rolig fremover var en helt annen sak.
Jeg trodde (naiv som jeg var) at dette kom til å gå greit siden ho uten alt for store problemer greidde å kjøre moped.
Klutsj er klutsj og gir er gir.
Naiv.

Det var nok ikke så enkelt.
Enten ga hun for mye gass, eller for lite. Enten slap hun klutsjen for fort eller for sakte. Og hvis alt så bra ut glemte vi håndbrekken.
Vi ble svettere og svettere alle tre.
Jeg, HM og bilen.

Men etter en stund gikk det så tålelig bra.
Bilen hoppet fremdeles en anelse, men det gikk da fremover.
Og det svingte, med litt hjelp.

Det neste var å finne en rolig, meget rolig veistrekning.
Siden det var søndag var det ikke noe problem å finne en veistubb som var i samsvar med HMs kjøreferdigheter.
Og det gikk ikke så værst.
Hun kjørte, så biler, havnet ike utfor veien og skrapet ikke opp bilen.

Vi var fornøyde begge to, men en smule stresset......

Vår foreleser fra Vegvesevet hadde sagt en time hver uke.
Men det gjorde vi ikke.
Det var 3 uker siden sist og det betydde dessverre at mye av de samme startproblemer oppstod igjen.
Ja, ja, sånn er livet, vi fikk det til til slutt.

Vi brukte samme veistubb som sist og fikk den (motvillig) opp i tredje gear og nesten i 50 km/t.
Hvis vi ser bort fra en kamikaze-utkjøring fra en parkeringsplass, gikk det helt greit.
Det er ikke så enkelt å bedømme svinger (det husker jeg selv som et problem) og bremsesekvensen sitter ikke akkurat i ryggmargen.
Å klutsje-gire-bremse-se-slippe_klutsjen-bremse-se-stoppe tar noe lengere tid enn det ville gjøre hos meg.

Jeg ser helt klart at hun er ung og at hun trenger trening.
Det første ordner seg selv og det andre får jeg hjelpe henne med.

Vi står på!