Site hosted by Angelfire.com: Build your free website today!

David vs. Goliat : Andre omgang
Ragna 2002

Fjellufta blåste kaldt mot fjeset mitt der jeg for gjennom natta. Kontakten med omgivelsene og følelsen av fart var hovedgrunnene til at jeg valgte å kjøre sykkel når forholdene tillot det, men nå begynte det å bli litt i meste laget selv for meg. Skinnjakka og hanskene holdt meg god og varm på kroppen, men selv om vinden i ansiktet holdt meg våken var den ikke direkte behagelig lenger.

Det var en stund siden sola hadde gått ned, og jeg begynte å bli sliten. Jeg hadde brukt lengre tid enn beregnet før jeg kom meg av gårde, men ville ikke gi meg før jeg kom frem til motellet som lå strategisk plassert midt på fjellkjeden. Jeg hadde forresten ikke noe annet valg hvis jeg ikke ville sove under åpen himmel i natt. Det fantes ikke noe annet her oppe, noe motellet selvsagt tjente fett på. Utålmodig så jeg på klokka igjen. Tretti minutter igjen. Jeg lengtet etter et godt måltid mat og rykende varm kaffe.

Baklysene på en trailer dukket opp foran meg. Kongen av motorveien jobbet seg jevnt og trutt opp bakkene, mens jeg selv nok lå hakket over fartsgrensa i min iver etter å komme frem. Etter en stund så trailersjåføren lysene mine, og senket farten for å slippe meg forbi. Jeg grep takknemlig sjansen, glad for å slippe å ligge bak en treg tungtransport de siste lange minuttene. Så snart jeg kunne, svingte jeg over i det andre kjørefeltet og ga gass for å komme forbi.

Da gjorde traileren plutselig et rykk over i mitt kjørefelt, mens jeg fortsatt var på høyde med førerhuset. Jeg ropte ut i natta og vrengte sykkelen ut mot venstre for å unngå å kjøre inn i sida på traileren. Hva i helvete var det her for noe? Det var så vidt jeg klarte å holde meg på veien, og traileren kom stadig sigende nærmere. Jeg kjente raseriet boble opp i meg og satte opp farten. Det hadde sikkert vært vel så smart å bare bli liggende bak de siste kilometerne, men det fikk jeg meg ikke til å gjøre. Denne fyren her trodde tydeligvis at han kunne bråke med hvem han ville bare fordi han var større enn dem, men jeg skulle vise ham.

Akkurat her var veien ganske svingete og uforutsigbar, og jeg regnet med å kunne dra fordel av sykkelens bevegelighet fremfor traileren. Sjåføren ville immidlertidig ikke la meg slippe forbi, og vek ikke unna for å kutte svingene drastisk om så måtte til for å holde meg i sjakk. Jeg begynte å bli desperat. Hver gang jeg gjorde et rykk fremover, rykket traileren et hakk nærmere og tvang meg til å sette ned farten for ikke å rase enten inn i den eller ut av veien. Jeg kjørte på det jeg turte på rettstrekningene og tok noen aldeles hårreisende svinger, men min motstander i dette sinnssyke kappløpet lå alltid en hårsbredd foran når det gjaldt galskap, flaks og andre fordeler. Den massive kolossen ved siden av meg minnet meg om hvor lite jeg hadde rundt meg, og hvem som ville komme verst ut av en eventuell kollisjon. Da jeg rundet en ny sving og møtte lysene fra en møtende bil, var det for sent å tenke på å komme seg over i rett kjørefelt igjen på noe vis.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå bevisstløs i grøfta, men jeg var i hvert fall alene når jeg våknet opp igjen. Det er mulig at føreren av personbilen aldri helt registrerte meg, siden jeg vrengte sykkelen av veien med en gang jeg så lysene komme i mot meg. At trailersjåføren ikke stoppet var ingen overraskelse. Det hadde garantert betydd trøbbel for ham, og han virket ikke akkurat som typen som noen gang ofret noe av seg selv for å hjelpe andre. Slik det var nå, ville det bli hans ord mot mitt hvis jeg forsøkte å politianmelde hendelsen, og jeg visste ikke engang hvordan fyren så ut. Derfor måtte jeg stable meg på bena igjen for egen maskin. Jeg hadde mirakuløst nok ingen alvorlige skader, men sykkelen kom i hvert fall ikke til å gå noe mer i natt. Jeg rasket med meg det nødvendigste og gikk de siste kilometerne frem til motellet til fots.

Jeg kjente med en gang igjen traileren som sto parkert langs kanten av den overfylte parkeringsplassen utenfor motellet. Hatet vellet opp i meg mens jeg tenkte på hvordan sjåføren som nesten hadde fått meg drept nå satt og hygget seg i den trivelige peisestua eller slappet av i ei myk seng. For alt han visste kunne jeg ligget død i ei grøft midt oppå et fjell, men det plaget ham sikkert ikke det minste. Faktisk var det godt mulig han satt og håpet på nettopp noe sånt. Årsaken til ’ulykken’ ville sikkert blitt kalt for høy hastighet, og han ville sluppet unna. Men jeg var ikke død, og jeg hadde overhodet ikke tenkt å la denne psykopaten gå ustraffet. Jeg kastet et vaktsomt blikk rundt meg, fant frem verktøyet jeg hadde tatt med meg fra reservelageret på motorsykkelen og satte kursen mot traileren som nesten hadde drept meg. Sjåføren skulle også få seg en tur med mer spenning enn han satte pris på i morgen – ned den svingete fjellveien igjen uten bremser…