Langt ut i tiden når de er blitt stille
gamle damer med smale hender og går langsomt i
trappene
med store nøkler og ser sig omkring
og snakker til små barn ved kirkegårdsportene.
I det fremmede store landet hvor vintrene er lange
og ingen mere skjønner deres sprog.
Bøy dig dypt og hils dem med ærbødighet for
de bærer det med sig ennå som en duft,
et hemmelig bitt i kinnet, en nerve inne i
Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
Vet du,
og med fugler i. De synger enda.
En gang
Plutselig. I desember. Jeg står i knes i sne.
Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
Lynsnart som når en bryter slås av
Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
-Ja, nå kan De få komme inn.
(Hånden din, lille hånden din)
Hånden på dørhåndtaket.
De spisser munnen som små barn
Kunne vi bare tale til hverandre da
Jeg trivs med fjell.
De sto her da de spikret en arming fast til korset.
Da er det vi kommer og spør
Si oss det.
Verrazano Narrow Bridge, Bosporus,
og Sortlandsspennene, Golden Gate
Regnbuen sier: Se på meg. Jeg er en bro.
Se stålsøyler og tårn mot skyene: En bro.
håndflatene etsteds som røper dem
Husk dette i ditt møte med gamle mennesker.. I mitt yrke er dette verdifulle ord, jeg er nyskjerrig, vil se bak rynkene, den skrøpelige kroppen og den sviktende hukommelsen....
Med meg bærer jeg ønsket om å bli sett slik når også jeg blir en gammel dame...
Fra min lyrikkelskende kollega Sten Erik Hessling mottok jeg stafettpinnen for 2. etappe i det allmennmedisinske tidskriftet "Utpostens" poetiske stafett. Jeg brukte nettopp dette diktet. HER kan du lese hva jeg skrev.
TIL DEG
En dag hører du den banker på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke denne gang.
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
- er det kommet en rynke til?
- Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
- Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut å reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.
PLUTSELIG. I DESEMBER
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene vår tilslutt:
- under sneen. Under den brune kransen.
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingen ting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
- under sneen. Under den brune kransen.
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
- under sneen. Under den brune kransen?
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
- Under sneen. Under den brune kransen.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
- Under sneen. Under den brune kransen.
ROM 301
De hadde kledt deg i hvitt.
Jeg tok den unge hånden din i min en stund.
Den svarte ikke. Aldri mer.
Den som strøk meg så ofte over håret,
nå siden sommeren. Helt fra pannen
ned i nakken. Som om du søkte
efter noe eller visste noe.
Visste du?
Den andre har de lagt på brystet ditt
bøyer om en rose. Rødt mot hvitt. En brud
men ikke min.
Så er tiden ute. Noen venter.
(Ansiktet, pannen, hendene)
Jeg går mot døren,
nordlyset, stjernevrimlen,
ta i mot.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp-klapp
klipp-klapp. Slik ender et liv.
Et samliv tar slutt..En hverdagslig sak på et sykehus.. en mann som forlater sin kone, kan ikke nå hënne mer..må overlate henne - til hva..?
NÅR DE SOVER
Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.
I alle mennesker, bak masker og roller, ligger det opprinnelige mennesket i deg, som kanskje aldri slipper fram, bortsett kanskje når du sover. På det planet skulle vi alle kunne snakke til hverandre...
- MERE FJELL
Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre -
fjell.
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.
Verden spinner, du drives med i en utvikling som du egentlig ikke aner hvor den bringer deg. Lengselen etter det faste, det trygge, ligger i oss alle, mer eller mindre synlig...
SI OSS DET
Alt er elektroner, sier de vise.
Kraftfelt, hvirvlende atomkjerner
i avsindige hastigheter
i det fullstendig tomme rom.
- hvor kommer så tannpinen fra
eller gleden over den første softisen
tidlig i mai?
OM Å VOKSE NEDOVER
Jo større byene blir
jo mindre blir menneskene.
Jo høyere husene stikker mot skyene
jo lavere blir de som må bo der.
I New York er du bare to cm.
I London og Singapore kanskje en engelsk fot.
Og byene vokser og vokser
og livet ditt blir mindre og mindre verd.
Snart er vi høye som gresstuster bare,
og kan tas med en gressklipper
tidlig en søndag formiddag.
Eller hva tror du?
BROENES SKJØNNHET
Stål eller sten. Der står de
brospennenes strenge buer
meislet inn i landskapet
som porter til fred.
Rheimbrücke, Sotra -
Lysende som smykker, blomsterkranser,
kniplinger kastet gjennom luften:
min hånd i din. Kom over og se.
Jeg er et tegn på himmelen. Bygg broer.
Bøy dere. Løft armene til en bue.
Bind sammen. Bryt lenker. Bygg.
Hør vindfløyten mellom wirene: En bro.
To mennesker møtes. Ansiktene blusser. En bro.
Ord som blir sagt. Hengivelse, fred. En bro.
Tilbake til lyrikksida
