CARL KEILHAUG

VÅRSONETT

Du har fornyet meg på tusen måter!
Din sol har smeltet sne og stenhård skare.
På nakne marker ligger kvas i bråter,
Og ingen råtten kvist skal ilden spare!

Fordi du løste mine lette gåter,
ser mine øyne rett i dine klare.
Du vet min sorg, selv om jeg ikke gråter
- min sorg som flykter når du smiler bare!

Det ømmeste er det vi ikke sier.
Din hoftes bue, dine brysters kjegler
- på mine tause spørsmål er de svaret!

Nå spiller det med gledens melodier
når du og jeg mot ante kyster seiler.
Min elskede, til jorden vil vi fare!

HANS KRISTIANSEN

Når mennesker møtes
på ville fjellet
da skreller de av seg
den hårde forbening
av skråsikker viten
og fjas i forening
som innkapsler sinnet
i bygder og byer.
Og her, under gråur
og drivende skyer,
her spør de på ny
etter opphav og mening
og finner sin undrings
visdom igjen.
De husker at livet
er alltid å vandre.
De stanser en stund,
de ser på hverandre:
Hvor kommer du fra?
Og hvor skal du hen?

TOVE LIE

Det som ikke koster noe, er heller ikke noe verd.
Hva koster stjernene?

De koster deg din sjelefred, hvis dine øyne er
nakne nok.

Er ikke sann kjærlighet gratis? Nei, den koster deg
din frihet -

Men det er den også verd. Betaler du kanskje ikke
alt du eier for en smule kjærlighet?


DET VIRKELIGSTE

Kanskje våre drømmer sover hos hverandre
når vi våker, og vi er våkne som
blomster mot hverandre og like fjerne

Kanskje det bevisstløses uskyld
er den virkelige skyld, skjebnen vi ikke
ønsker å motsi, kanskje vi burde

Kanskje vi er våre drømmer som våker
hos hverandre, mens vi er søvngjengere
fortapt i våre liv, fortapt -

Og ingen kan si noe om hva som er virkelig,
det virkeligste vi kan finne
er kanskje denne stumme, ville lengsel?

SIDSEL MO MAARTMANN

Så vennlig du er
så rolig og varm
med åpne hender
og kjærlig sinn
gir du andre verdighet
deler raust ut
smil og glede
som lyden av vare toner
lar du mykt lys falle på andre

Så godt å leve i dette skinnet
slikt lys nærer det gode
slik vennlighet skaper vakker sorg
tiner frost
og føder smilerynkeri livets ansikt

SIDSEL MØRCK

FORELSKELSE

Og likevel forelsker vi oss:
Plutselige lyn slår ned i sjelen
og tenner vanvittig ild
på all tørr snusfornuft
mens mystiske krefter
løfter oss ut av virkeligheten
til vi svever
som i et blått og begeistret bilde
av Chagall.
Og lyset
det ville og kåte lyset
byr oss skamløst opp til dans
midt på blanke formiddagen.
Og vi sier ja
ja til å la gleden strømme fritt
fra hendene hoftene føttene
i en salig soldans
mens vi rekker rampete tunge
til plikter og planer
som roper fornærmet og forgjeves
på våre handlinger.
For hjernen ha forlengst reist sin vei
og hjertet banker i hele kroppen.

PABLO NERUDA

FRÅVÆRE

Ikkje før har eg forlate deg,
så er du i meg, klår som krystall,
eller skjelvande,
eller uroleg, såra av meg sjølv,
eller overvelda av kjærleik, som når
augo dine
lukkar seg om livsgåva
som eg gir deg utan stans.

Kjærasten min,
vi har møtt kvarandre
tørste og vi har
drukket både vatnet og blodet,
vi møtte kvarandre
svoltne, og vi fortærde kvarandre
slik elden tærer,
og gav kvarandre sår.

Men vent på meg,
ta mildt imot meg når eg kjem,
eg skal også gi deg
ei rose.

ARILD NYKVIST

KYSS

- er en ting å dele - noe for to
Kyss er gratis - som fuglesang og pludrende bekker.
Men:
- kyss kan ikke settes i banken og forrente seg som hundrelapper,
eller
- gjemmes i skuffer og skap til seinere anledninger,
eller
- sendes i lukkete konvolutter over åpent hav og høye fjellkjeder
for eksempel.
Kyss kan bare kysses - her og nå. Og ikke bokføres og lagres.
Derfor sier jeg:
Kyss!
KYSS!

KYSS MEG!

Jeg er jeg
En viktig person
Den viktigste i hele verden.
Men jeg kan ikke være/kan ikke
bli jeg uten andre.
I så fall er jeg/blir jeg
ingenting - usynlig - og det
vil jeg ikke være.
I forhold til deg - den
viktigste personen i
hele verden
Kyss meg!


ENSOMHET

Ensomhet, sier du. Det
er greitt med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn - her er ensomhet nok
på riktig ille dager brøler
jeg: Her er ensomhet nok
for et helt orkester!

ERNST ORVIL

ANNES BØNN

Kjære Gud, sa Anne, jeg gidder
ikke hver dag å be om
forlatelse for mine synder.
Av og til synes jeg at det er
gøy å synde. Men det
er bestandig dumt. Det skjønner
jeg etterpå. Du skjønner det
på forhånd. Det er egentlig
forskjellen på oss, sa Anne.

SIGMUND SKARD

FOR DI

Eg elskar alt det i deg du ikkje gir meg som kvinne.
Eg elskar det barske vitet som gjerne hogg-møter mitt, og aldri sa eit ja for mi skuld.
Eg elskar viljen din som ikkje drøymer om å lyda meg for di du er mi.
Eg elskar den karske låtten, ubrukeleg til månetisking.
Eg elskar ditt grep om det som er, og ikkje skal drøymast ifrå oss.
Eg elskar din ærlegdom, naken som handa di.
Eg elskar at du ikkje er veik.
Opp av dette ris ditt kvinnedøme, og det fekk eg òg.
Eg elskar den hjelp som er visleg og vár for di ho veit.
Eg elskar det yndet du aldri tenkte på, og som difor er kjært.
Eg elskar den kvinneløyndom du ikkje lærte or bøker, og gav åt meg åleine.
Eg elskar det som orda talar når dei teier.
Eg elskar alt det du gjorde til vårt.

Eg elskar heile deg, du mitt menneske

HARALD SVERDRUP

Jeg ser deg vandre opp min trapp:
Din skjønnhet slår sin tromme -
hvirvel i mitt hjerte.
Jeg ser de mykt dreiede nesevinger
- langstrakte som på en hjort -
og mister pusten,
overmannet av en plutselig glede
og forvirret brunst.

Jeg ser deg vandre ned min trapp:
Din skjønnhet gjør mitt hjerte
til en dobbeltfløyte.
Jeg ser den hjorte-smekre rytme
i din rygg
forplante seg troskyldig
gjennom smilende haser,
jeg blir stående stum,
overrumplet av en ømhet
hinsides ord.

KVINNE I DUSJEN

Jeg er i hver vanndråpe
der du står under dusjen vellystig skrevende
armene hevet som til halleluja,
forte dråpebitt over brystvortene
trillende linjer langs hoften
kyss på kyss mot hver millimeter hud
hvirvler meg inn i ditt hår
prikker deg på knærne
elektriske ilinger langs ryggen
kjærlighetsstøt i albuene
borer meg inn i ditt skjød i en tett vannsøylebrunst
yrende lett på øyenvippene
farvegnistrende trollsplint i netthinnen
drømmeslør omkring deg,
du forsvinner i vannmysteriet
rører deg sakte i uskyldens ingenmannsland,
barndomsforvandlet,
dukker frem igjen fast og nyvasket myk
og kvinnelig vitende i hvert kast med hodet
hver ryggbøyning hver håndkletørrende bevegelse
din navle er fremdeles mitt smilehull
du vet det ikke, snart vet du.

ALF A. SÆTER

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå en annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom de tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenne lys
og tørke tårer
natt og dag.

HELGE TORVUND

LYST

Desse lange bølgjande gjerde
i morgonsol
Lauvtrekledde åsar gjer meg lyst til å gøy
til å laga strengemusikk
Eg innhalerer skuggane
og ser dagen koma naken frå badet.
Eg stikk nasen djupt i håret ditt
og lengtar etter leppene
Du er fire centimeter for langt vekke
Eg vil bu i verdas krumming
Di mjuke hofterunding.

EGIL ULATEIG

IKKE FOR NÆR

Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen
men ikke for langt borte
for greinene våre må få stryke
hverandre i kveldsvinden
og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg
ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store
men så tett sammen
at vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og falle nær hverandre
til slutt

KRISTOFER UPPDAL

KYSSEN

Han står og kysser ho.
Og ho let at augom.
Ei still høg stund.
Då vil han slepp a.
Ho kan miss vêret
for kyssen hans.

Den fyrst kyssen!
Dei tok han.
Tå lippom
te kvarander.

Kar og kjerring!
Dei står og stirer
te møttes
lipp-i-under!

Dei kan ikkj sjå det
dei kjenne.
Men berre les det
i augom te kvarander.

TARJEI VESAAS

TA MI HAND

Det eldgamle, heite ønsket:
Ta mi hand.
I alle tider det siste
og det viktigaste:
Ta mi hand og før meg,
før eg fell.

Ta mi hand og reis meg opp
så eg kan gå dei få stega.
Det er fem, eller kanskje sju.
La meg få gå dei
og koma over streken såleis,
med andletet fram.

Er redd å bli liggande
med andletet nedi,
fem steg frå streken,
andletet i saur og søppel,
det er difor.

Ta di hand og vask det bort
i hardveret.
Alt det eg ikkje ville.
Der er eit ver for slikt.
Det bur i dine hender.

Mi villfarne hand, tumlande
der ho ikkje hadde noko å gjera
- fordi alt var så lavande rikt
og liksom for meg, for meg.
Alltid søkande i blinde.
Stum står ein i mørkret.

Ei hand full av støkk
og takk og undring,
kan eg rekke deg den?


BORTANFOR STUNDA

Bortanfor stunda,
bortanfor trettinga
bortanfor pininga
bortanfor harmen

er det ikkje DEG
eg ser?

Og aldri var du finare
mot meg,
og vakrare.

JAN ERIK VOLD