Sponsored by

Jim Ryun

Jim er min kjære ektemann. Vi ble sammen 9. April 1999, fikk Malin 18. Januar 2003, forlovet oss 28. Mai 2004, og skulle ha giftet oss 13. Mai 2006, men det har blitt litt utsatt på grunn av svigermors kreftdiagnose.

Høsten 1997 begynnte jeg GK Hotell og næringsmiddelfag på Godalen Videregående i Stavanger. En venninde av meg, Monica, hadde gått der året før, og anbefalte det sterkt. Hun hadde pratet om lærerne, timene, klasserommene, og ikke minst... Gutta!
Og spesielt en. "Han fine mørke på VK1 Kokk". Jeg fikk se bilde av denne karen, og måtte jo innrømme, at han var slettes ikke så værst å se på. (Les: Dritlekker! )

Etter som tiden gikk, ble jeg via en klassekamerat kjent med ei jente i paralellklassen som het det samme som meg. Og hvem var vel ikke hun sammen med? Jo, "Han fine mørke på VK1 Kokk", aka Jim. Vi ble introdusert for hverandre, men tenkte ikke noe mer over det. Han var jo sammen med henne, og jeg var slettes ikke interessert i noe forhold.

På høsten 1998 var jeg med vennindene mine en tur på byen. Jeg hadde hatt meg et par øl, og var nok litt modigere en jeg ville ha vært ellers. Plutselig ser jeg Jim komme mot meg, og "modig" som jeg er, så stopper jeg og sier hei og... Hold deg fast; jeg gir ham en klem! Vi pratet litt om "hvor har du vært og hvor skal du" før han måtte gå å møte noen kamerater. Vi tok hverandre i hånda før han skulle gå, og hendene våre levde sitt eget liv og ville helst ikke slippe. *oh, the romance*

En ukes tid etter sitter jeg i kjellerstuen hjemme hos foreldrene mine. Telefonen ringer, og stemmen i andre enden sier: "Hei, det er Jim. Jeg lurte på om du ville være med på kino en gang?"
"Eeeehh... Joooda", sier jeg. "Men jeg er litt opptatt, kan du ikke ringe tilbake i morgen?" Sannheten var den at jeg var ikke sikker på hvilken Jim som ringte. Og den ene av de to Jimmene jeg visste om var ikke akkurat en jeg kunne tenke meg å gå på kino med, for å si det sånn. Dagen etter var jeg rett over gata hos ei venninde for å låne et par sko, og da hadde han ringt. Og dagen etter det var jeg borte for å levere skoene, og da hadde han også ring, og spurt mamma om å be meg ringe opp igjen. Problemet var jo bare at jeg ikke hadde telefon nummeret.

Månedene gikk, og oktober ble til Mars. (Vi er nå over i 1999, bare sånn i tilfelle du lurer...) Jeg hadde fått meg en type, Endre, men ting fungerte liksom ikke helt... Plutselig en lørdag, mens jeg driver og ordner i stand i kjellerstuen (skulle ha fest den kvelden), så ringer telefonen. Joda, det er Jim igjen. Han jobbet på en restaurant inne i sentrum, og lurte på om jeg kunne komme å hjelpe dem i kveld, siden en av de ansatte var blitt syk. Jeg forklarte at jeg skulle ha folk den kvelden, og at gjestene satt på bussen allerede, så det var litt sent å melde avbud. Joda, det var greit det. Plutselig blir jeg "modig" igjen og sier "Du skulle ringe meg du." Joda, han hadde ringt (visste jo det, men det er lov å spille dum, vet du... ) men jeg var ikke hjemme. "Men nå har jeg fått meg mobil, så nå er ikke det noe problem lenger" (husk, vi er fremdeles i 1999, var faktisk ikke alle som hadde mobiler på den tiden)Han fikk nummeret, og takk for i dag. Det hører med til historien at kjæresten min dumpet meg samme kvelden.

Et par uker senere velger jeg for aller første gang og skulke en time. (Ok, første gang det året...) Og på bussterminalen tenner jeg opp min siste røyk. Jeg har akkurat tent på, når jeg ser Jim gå inn på buss 130. Jeg skulle egentlig ta 21, men siden 130 gikk forbi statiol, så kunne jeg ta denne også. Jeg kaster røyken, løper inn på bussen, går bakover og: "Åh, hei! Er du her?".

Vi prater om løst og fast på bussen, og i det jeg går av sier jeg: "Du har jo nummeret mitt, du må bare ringe hvis du føler for det!" Snakk om å drite seg ut...

Men, tro det eller ei, noen dager senere piper det inn en melding på mobilen min:

Hei. Har du lyst til å være med på kino på tirsdag. Hilsen Jim

22.07.2006 ble vi endelig mann og kone på ordentlig. Det kan du lese mer om HER.